Kommentar

Bilde: Muslimer demonstrerer i Paris noen uker etter massakren på Charlie Hebdo 15 februar 2015, med krav om respekt for profeten. Det var tett opp til å forsvare massakren. I hjertet av Paris. Foto: Pascal Rossignol/Reuters/Scanpix

Fagforeningen for fengselsansatte i Frankrike har ved å streike den siste uken vist alvorlig mistillit overfor de politikerne som styrer justisdepartementet, og ikke vil etterkomme foreningens krav om bedret sikkerhet. Når det handler om dem som er satt til å beskytte en selv og ens nærmeste, er det vanskelig ikke å føle seg personlig berørt.

Streiken begynte etter at tre fangevoktere ble hardt skadd, ved at en terrordømt fra al Qaida angrep dem med saks og barberblad. Bare i løpet av de få dagene siden streiken begynte, har det vært to andre angrep, som har endt med innleggelse – senest søndag ble to banket opp med jernrør.

De ansatte etterspør  en ambisjon hos politikerne om å få situasjonen under kontroll – en ambisjon som skal ha vært fraværende i mange år. Nå nekter de ansatte også å gå med på noen annen avtale enn en som vil bety nær umiddelbar kontroll over situasjonen.

Endel franskmenn forstår at det finnes en overføringsverdi mellom politikernes manglende vilje til kontroll i fengslene og livet utenfor murene – hvor de fleste innsatte før eller siden vil befinne seg.

Og som med så mye annet i dag utgjør dette emnet enda mer «islamsnakk»: I 2008 opererte The Washington Post med et estimat på at andelen muslimer i Frankrikes fengsler ligger mellom 60 og 70 prosent. Muslimer anslås jevnt over å utgjøre 12 % av Frankrikes befolkning.

Kombinasjonen av kriminalitet og jihad er aldeles ikke ny. Rettssaken mot Jawad Bendaoud (bildet) og to andre, som huset og tilrettela for terroristene bak 13. november, begynte i dag, og går frem til 14. februar. De holdt terrornettverket gående ved hjelp av eget narkokartel og heleri av våpen. Media var raske med å slå fast at det da handlet om mislykkede kriminelle, frusterte tapere, men det viste seg ved toksologisk undersøkelse av likene at de aldri hadde rørt noe av de narkotiske stoffene. I stedet for å forstå kriminaliteten som noe de gir etter for, går det an å forstå jihadistenes kriminalitet som en livsstil, bevisst valgt med det for øye å leve på en måte mest mulig destruktiv for det vantro samfunnet, som en har gitt seg til oppdrag å bekjempe.

Det er dette ønsket om å ramme samfunnet maksimalt som fangevokterne beskriver, og som er blitt uutholdelig.

Snarere enn å være institusjoner i republikkens tjeneste mot å kalle borgerne tilbake til lydighet, gjør islamistene fengslene om til en rekonvalesensperiode inntil videre nedbrytning av samfunnet.

Og, i mangelen på kontroll i et miljø med et stort problem med islamistisk dominans og radikalisering, er det ikke da mulig at de, som til slutt vender tilbake til storsamfunnet, vil utgjøre en større trussel enn hva de var da soningen begynte?

Som Yves Mamou skriver om i dag, vil 60 prosent av dagens terrordømte innsatte gå fritt iblant andre franskmenn igjen allerede innen 2020.

Liv avhenger trolig allerede i dag av hva som foregår i dagens fenglser. Tidligere ansvarlig leder ved Fleury-Mérogis, Joaquim Pueyo, som i dag sitter i parlamentet, forklarer situasjonen:

Før i tiden var aggressiv atferd knyttet til hverdagslivets vanskeligheter. I dag blir hat og vold sluppet løs [av islamister] mot [vår] autoritet, vårt samfunn og dets verdier. [Det er] ikke en overraskelse at fangevokterne, som blir konfrontert med de insattes radikalisering, er målskiver.

Så hva skal vi tro om hva myndighetene gjør med dette, når vi vet at alminnelige franskmenn snarere før enn siden vil være innen rekkevidde for denne aggressiviteten?

Ifølge statsadvokat ved appelldomstolen i Paris, Naima Radloff i et intervju til dagbladet Le Figaro har islamistene for lengst funnet veien rundt sikkerhetsmyndighetenes metoder for å avdekke radikalisering i fengslene:

Det som bekreftes på tvers av alle våre observasjoner av fengselslivet og ved tilknyttede undersøkelser, er realiteten i trusselen fra de terrordømte og deres praktiske innsikt. De har raffinert sine metoder for å skjule sine hensikter i måten de snakker på, måten de oppfører seg på, og er perfekt tilpassede [våre] vurderingsmetoder. De har lært å være omhyggelige med sin profil. Hvis de ofte hevder sitt engasjement, trer de aldri ut av rekken, og tar også avstand fra terrorangrep. Det er da ikke fordi de bærer skjegg eller ikke lytter til musikk at de er dypt engasjerte. Å late som om en er kommet ut av jihadismen strekker ikke til for å passere i en undersøkelse. Det er ikke før de er ute av fengselet at denne siste delen begynner, men da også faren. Og når det kommer til terrorisme er faren for gjentagelse svært høy.

Radloff sier her en hel del interessant: Hun utviser en forståelse for at islam med sine aggressive utslag ikke er avhengig av eller nødvendigvis handler om det en kristen og alle vestlige ateister ville ha oppfattet som tegn på fromhet, som her benevnes med det å ha skjegg eller ikke å lytte til musikk. Slike ting kan og bør gjerne bli lempet på for herredømmets skyld.

Dette henger tett sammen med det andre hun sier, om hva som er det mest betydningsfulle ved hennes og forskerteamets funn: Muslimene er godt klar over hvordan de skal behandle fienden, og har samlet seg all den innsikt om fienden som er nødvendig for å drive kampen mest mulig effektivt. De tyr til forstillelse, det vil si målrettet bløffmakeri.

Det er først sent i fjor at Frankrike begynte å undersøke dette offentlig. Selv med minimalt av kunnskap om islam kunne man  kanskje ha spart seg for å vente helt til 2018 med å oppdage grunnleggende kjensgjerninger ved islamsk krigføring. Tidligere er kreftene blitt brukt på «avradikalisering», også i fengslene. Som rapportert tidligere var det fra start til slutt en total fiasko. Radloff er derfor med på å lede et prosjekt, som forsøker å systematisere foreliggende data, med den hensikt å opplyse rettssystemet om eksisterende farer. Man får si at det kommer temmelig sent, når muslimene utgjør 12 % av befolkningen og har utgjort mer enn halvdelen av de innsatte i mer enn ett tiår nå.

De har også ledet en gruppe i undersøkelsen av denne trusselen sist desember. Hva er å forvente?

Ved å ta utgangspunkt i et betydelig antall innsatte har vi studert denne enorme mengden data, for nærmere å analysere graden av engasjement, og dermed også farenivået til de innsatte. Det handler først og fremst om å hjelpe myndighetene til bedre å forstå de tiltalte. Ved å gi dem komprimert informasjon gjør man embetet bedre i stand til å vurdere faren de tiltalte utgjør. Dommerne får holdepunkter slik at de bedre skal kunne bedømme straffeutmålingen.

Når en legger sammen hva Radloff sier om sannsynlighet for gjentagelse og vektleggelse av dette i straffeutmålingen, kan vi kanskje regne med og håpe på at det handler om at dettte kan føre hen mot lengere straffer for alt som har med islamisme å gjøre. For myndighetene kan nemlig aldri vite om noen virkelig er kommet på bedre tanker, eller om vedkommende bare har så dystre intensjoner at det bløffes desto mere.

Om Radloff virkelig forstod jihadismens vesen kunne man fristes til å si at konklusjonen gir seg selv. Deltakelse i krig på det alvorlige nivå vi her snakker om, straffes vanligvis med straffer i den aller strengeste form.

Vi er derimot på det nivå at vi må gjendrive den vanvittige overbevisning om at islam er en fredens religion, og at enhver voldelig handling i dennes navn tilsier at det hører psykiatrien til.

Hva er det farligste skjær i sikte på dette stadiet?

Å henvise terrorismen til psykatrien, uten tvil, som på den ene siden ikke svarer til noen realitet overhodet, og på den annen side skjenker terroristene, deres advokter og deres familie et forsvarssystem. I god eller dårlig tro, uberedt i møte med radikaliseringen av en sønn eller ektemann vil disse sistnevnte bestemme seg for korte og frivillige innlegelser for å ha dette på rullebladet. … Å henvise [terrorisme] til psykiatrien er å fjerne alt ansvar.

Men tåler samfunnet ansvaret for å ta hånd om mennesker som går til systematisk krig mot samfunnet? Behovet for å fjerne ansvar er muligens gjensidig.

Det handler om en lang prosess i ansvarsfraskrivelse fra de kulturradikales side, som projiseres over på de mest aggressive av mennesker fra den tredje verden. Det er der myten om den hurtige radikaliseringen kommer fra, som Radloff imidleritd tar seg tid til å frakjenne envher autoritet:

Oppleggene for avradikalisering har alle sammen strandet. Hvilke muligheter bør nå utforskes?

Jeg er ikke sikker på at man vil evne å løsrive de innsatte fra sin salafi-jihadisme i løpet av deres soningstid. Studiene som er gjennomført det siste året av påtalemyndighetene i Paris har alle vist at det ikke finnes noen hurtig-radikalisering, men at det handler om en prosess, staket ut av etapper – som i tilfellet Mohamed Merah. Man finner alltid de samme programmatiske tenkemåtene: utgangspunktet er idéen om en forfølgelse av muslimer, hvorfra flyter hatet mot et samfunn som er ansvarlig  og feiler i å integrere deg, og dermed har man et brudd. Til slutt utforsker man litt og litt idéen om at det er tillatt å ty til blodsutgytelse som endelig bevis på ens tro. Man forstår da altså at enhver løsrivelse fra et slik engasjement vil kreve tid, men også, som med enhver kriminell prosess, påhviler det oss å oppdage disse etappene og å hindre enhver glidning mot terrorisme. Faktisk er det det preventive vi er nødt for å satse på.

Det preventive? Antallet radikaliserte er økt 60 % siden terrorangrepet 13. november 2015, 1000 biler brennes av ungdom som hater Frankrike ved nyttår, for slik å demonstrere deres nyttårsforsetter, politi og fengselsbetjenter blir regelmessig førsøkt drept og drives mot randen av hva som er menneskelig å utholde,  og nå blir vi fortalt at man bør satse på det preventive?

Statsadvoktaens syn er definitvt langt klarere enn de fleste av menneskene som får dominere våre offentlige diskurser, men det synes fortsatt å være langt frem til det punkt hvor vi kan si at noen virkelig tar til orde for annet enn litt mindre av en dødlig sykdom.

Det vil si at det er umulig å avradikalisere i fengsel?

Jeg vil ikke si at det er umulig, men at det vi på det nåværende tidspunkt ikke har funnet løsningen. Fengslingen handler først og fremst om å minne om lovens autoritet. Deretter må vi arbeide fra tilfelle til tilfelle.

What’s Wrong with the World, en bok av Gilbert K. Chesterton tyder hen på at vi aldri spør om hva som er rett. Det som er galt ved verden er at vi fokuserer for mye på å finne ut av hva som er galt, og for lite på det som er rett. Radloff er ærlig nok til å si at de ikke har noen løsning, det som er rett, og det kunne nok bli sagt på vegne av hele Vest-Europa. Men hvordan skal man noensinne komme frem til noen løsning, hvis man ikke kan være ærlig om at det overfor en viss religions koloniserende verdisett finnes noe som er rett?

Det påhviler rettssystemet spesielt å ha et klart syn på hva det er det er satt til å beskytte, for å vite hva det er det skal beskytte mot og hvordan. For, som Yves Mamou sier: Etter fangevokterne blir det oss, og vi vil helst ønske aldri å få vite hva det betyr når det er borgerne som streiker.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.