Sakset/Fra hofta

Spør en gjennomsnittlig nordmann eller ungdom om han eller hun kan forestille seg hvordan det vil være å bli utsatt for rasisme og diskriminering, og be dem beskrive følelsen. De fleste vil nok si at de fylles av en følelse av kulde, bitterhet, manglende kjærlighet, utstøtelse.

Hvordan klarer de å tenke seg dette så raskt når de aldri har opplevd dette selv?

Noen vil si at nordmenn flest har en svært velutviklet empatisk sans. Evne til å leve seg inn i hvordan ting oppleves for andre, føle den andres følelser, se ting fra andre sider. Enkelte, de mest kyniske, vil kanskje svare at dette er fordi nordmenn hele tiden blir fortalt om slike opplevelser og vist eksempler fra de er små.

I avisene de siste dagene er det skrevet om Bjerke videregående skole. Skolen gikk nylig vekk fra all konsensus og tidligere tradisjon og samlet de etnisk norske barna i to klasser. Disse to klassene hadde også barn med innvandrerforeldre i seg, men endringen fra tidligere var at fåtallet etniske nordmenn var spredd ut over tre klasser og var i mindretall i alle tre. Nå ble de etnisk norske barna i flertall i to klasser.

Bakgrunnen som ble oppgitt for dette grepet, antageligvis uten sidestykke i nyere historie, er interessant. Skolen oppgav det som et problem at etniske nordmenn en etter en flyttet vekk fra området. Ved å plassere mange av disse i samme klasse ville man helst gjøre at de ikke flyttet.

Det er skrevet lite om etniske nordmenns opplevelser fra å vokse opp i innvandrertette områder. Barneprogrammer og kulturprogrammer på TV vil naturligvis ønske å fremstille dette i best mulig lys, og ingen kan kritisere under fullt navn dem man dagen etter skal treffe på skolen. Dermed må man se andre steder etter pekepinner for hvordan disse opplever hverdagen, og hvordan den skiller seg fra etniske norske barns hverdag andre steder i landet.

En av de ytterst sjeldne artiklene er mange år gammel, fra Dagbladet. Her ble typisk norske normer erstattet med machokultur. Etnisk norske barn ble behandlet svært dårlig om de ikke fulgte innvandreres rollemønstre. Blondt hår kunne man ikke ha om man ville unngå stort ubehag: http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/11/30/450847.html

Et annet anonymt intervju fra «gateplan» i 2008, fra tilfeldige mennesker som ikke var profilerte politikere eller organisasjonsarbeidere, viste dypt problematiske holdninger som ledet til sterke reaksjoner når de kom ut: http://www.p4.no/story.aspx?id=272134

Terroristen Anders Behring Breivik har påstått at han i sin oppvekst så etnisk norske barn bli kuet, tvunget til sosial underkastelse, og at dette virket motiverende for ham.

Samtidig er det på papiret og i teorien en bred enighet fra alle kanter om at innvandring leder til ubehagelige opplevelser som etniske nordmenn ellers ville ha sluppet. Sier man at «det går seg til etterhvert», «integrasjon er en langsom prosess», ja, da har man innrømmet at innledningsvis er det mye stein i skoen.

Det er nærliggende å tro at de politiske partiene som er mer kollektivt anlagt ikke ser enkeltindividene i denne prosessen. Man regner det norske samfunnet som en kollektiv enhet, som gradvis vil endre farge og tekstur til det har tilpasset seg det multikulturelle samfunn. Om man faktisk ser enkeltindividene som ofte vil være barn (gitt alderssammensetningen av innvandrerbefolkningen) er det nesten verre, for da har man bevisst gått inn for å la disse ta støyten av integrasjonen.

Hva er motivasjonen til de etnisk norske barna som allerede har flyttet vekk fra Bjerke skole? Om det var noe annet enn at de rett og slett ble ukomfortable av å se brune ansikter, men heller gikk på at de ble utsatt for holdninger og verdiendringer som beskrevet over, da må man nesten si at grepet med å gjøre om beslutningen er politisk forsvarlig, men på det individuelle plan endrer barnas hverdag fra det bedre til det verre for prinsippets skyld. Hva burde man føle når man ofrer barn på den måten?

Det er formidlet mye om hvordan hverdagen oppleves for innvandrerungdom som opplever rasisme. Komparative og anonyme undersøkelser av hvordan hverdagen oppleves for etniske norske barn i innvandrertette strøk sammenlignet med utenfor er det derimot formidlet mindre om. Det er kanskje derfor det tilsynelatende er langt mindre empati å se.

– Jens Pettersen