Behzad Karim Khani. Foto: Amrei-Marie / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

Nyttårsfeiringen i Berlin, som i bydelene Neukölln og Kreuzberg endte med voldelige opptøyer der de fleste hadde migrasjons­bakgrunn, har de siste ukene utløst debatt i Tyskland – ikke ulikt det som skjedde etter nyttårs­feiringen i Köln i 2015/16, da unge menn i hovedsak fra Midtøsten begikk tallrike seksuelle overgrep på domkirke­plassen.

Under en tv-debatt i forrige uke anklaget CDU-leder Friedrich Merz unge arabiske menn for arroganse, og hevdet blant annet at mange av dem oppfører seg som «pasjaer». Merz fikk kritikk, men var overraskende uanfektet og stod på sitt.

Forrige tirsdag kom et særdeles uvanlig innlegg i denne debatten fra den tysk-iranske skribenten Behzad Karim Khani (f. 1977), som kom med familien til Tyskland i 1986 og i dag bor i Berlin-Neukölln.

I en kronikk i Berliner Zeitung valgte Khani å gå til et front­alangrep på tyskerne. Han anklager dem for å være vemmelige, og hevder at de etniske tyskerne uansett er i ferd med å forsvinne, slik at Tyskland overtas av migranter.

«Integrer dere selv!» heter det i overskriften til Khanis utbrudd, der han begynner med å gni andre verdenskrig uvanlig hardt inn i tyskerne:

Det skjer merkverdige ting, vet dere, når man starter to verdens­kriger og taper begge. Når man kjemper til siste kule for den sprøeste ideen i verdens­historien. Og etter at den siste kulen er avfyrt sender av gårde 12 år gamle gutter med geværer uten ammunisjon, med kosteskaft. Og, hvis det heller ikke virket, når man overgir seg og noen deretter tilrette­legger for en fortelling som gir en den gode følelsen av at man ikke ble beseiret, men frigjort.

Når man altså bare var et fellesskap av tyver og beslag­leggere som plutselig ikke mer ville vite noe om de forsvunne naboene eller om krematoriene og gasskamrene.

Når man i ettertid klapper seg på skulderen, man har funnet en måte å hanskes med fortiden på og fastslår at man har en unik erindrings- og ansvars­kultur. Og alt dette selv om ikke en eneste synagoge eller skole eller noe jødisk aldershjem klarer seg uten politi­beskyttelse.

Man stusser kanskje over at Khani også vil gi de opprinnelige tyskerne skylden for dagens anti­semittisme, som for det meste er importert.

Skal man tro artikkel­forfatteren, fortsatte tyskerne å behandle utlendinger som under­mennesker også etter nazismen:

Merkverdige ting skjer også når man gasser, skyter eller jager i eksil nesten hele ens intelligentsia. Og etter den tapte krigen trenger enkle arbeidere. Folk man kan hente for å gjenoppbygge den ruinhaugen som inntil i går var Berlin, Dresden eller Köln. Etter først å ha kikket inn i munnen på dem for å sjekke tennene deres. Som med husdyr.

Folk som har kommet til Tyskland etter krigen, ønsker derfor ikke å identifisere seg med landet, hevder Khani:

En av disse merkverdige tingene som skjer, er at disse enkle menneskene ikke stoler på en. Og ja: Hvem kan klandre dem for det? At de ikke er så ivrige etter å identifisere seg med dette samfunnet.

Den tysk-iranske skribenten virker ikke påfallende kritisk til det som skjedde på nyttårsaften, men ser snarere ut til å mene at det var et utslag av karma:

Kanskje du har gjettet at dette handler om nyttårsaften. Nærmere bestemt om Neukölln, om Sonnenallee. Altså gaten som vi her i Kreuzberg og Neukölln kaller Gaza-stripen, og som en av mine israelske venner omtalte, spøkefullt men ikke helt uten skadefryd, på denne måten: «Araberne er jødenes hevn over tyskerne.»

Opptøyene henger sammen med Midtøsten-politikken, mener Khani, som synes tyskernes behandling av arabere minner om Israels:

Den tyske begeistringen for og støtten til staten som Amnesty International og Human Rights Watch kaller en stat som praktiserer apartheid i områdene den okkuperer, gjør også stadig større ideologisk inntog i tyske redaksjoner. Det er åpenbart proporsjonalt med at den staten mange som bor i Sonnenallee, har flyktet fra, blir stadig mer høyreradikal og ekstremistisk.

Men «biotyskerne» slipper ikke unna, mener Khani, og forresten kommer de snart til å dø ut:

Jeg tror vi nå er kommet til et punkt hvor vi bør se tingene i øynene. Gjerne sammen. Gjerne nøkternt. La oss begynne med ganske enkelt å fastslå at vi – migranter, utlendinger, mennesker med … kall oss hva du vil – ikke kommer til å forsvinne så lett. Heller ikke dere, kjære biotyskere. Skjønt demografisk betraktet er dere definitivt i ferd med å forsvinne. Dere dør ut, og landet deres trenger for hvert av de neste 15 årene rundt 400.000 nye arbeidere. Det betyr rundt en million innvandrere i året. Vi migranter kommer nok til å arve dette landet. Vi kan altså prøve å vinne tid her. Tid som dere ikke har.

Khani fortsetter å koble antipatien mot Tyskland til krigen, og ser ut til å mene at landet får omtrent som fortjent:

Kanskje vi skulle innse at hvis man starter en verdenskrig for ideen om raserenhet, kan det hende at man blir tvunget til å bli et innvandrings­land etter å ha tapt den. Tross alt delte også seiers­maktene vår mistro til dette samfunnet. Og kanskje vi dermed burde overveie hvem som skylder hva til hvem her. Hvem som snakker hvordan til hvem.

Han portretterer utviklingen som en slags forbedring, selv om resultatet er alt annet enn perfekt:

Det som er sikkert, er at vi er her. Ikke bare for pensjonene deres, men fordi vi sørger for at det ariske marerittet aldri blir en realitet i dette landet. For faktum er at denne realiteten er så fjern at selv nazistene åpenbart har gitt den opp, akkurat som vi alle har oppgitt ideen om denne sosial­demokratiske sameksistensen i en middelklasse med felles skole. Uten en ekstrem vold som ville sette Hitler-Tysklands i skyggen, kommer ikke dette marerittet til å gå i oppfyllelse.

Men om tyskerne er kuet, forblir de nedlatende, mener Khani:

Det som er igjen, er denne nedrige vemmeligheten hos enkelte, som alltid finner en vei, som alltid bryter ny grunn og dermed blottstiller tyskernes motvilje. I politiets fascistiske chatter, i ammunisjonen som er forsvunnet fra Bundeswehr, i avgrunnene hos staten og de hemmelige tjenestene, som først tildekker NSUs gjerninger og deretter henlegger sakene. I de 1000 registrerte fremmed­fiendtlige angrepene bare i det året da medaljer for den såkalte velkommen­kulturen samtidig ble festet til brystet.

I fraværet av deres indignasjon over at innenriks­ministeren deres har hengt opp plakater landet rundt hvor vi oppfordres på våre morsmål til å dra tilbake dit hvor vi kom fra. I de hundre­tusener av solgte eksemplarer av Thilo Sarrazins bøker. I den avskyelig avstumpede, rasistiske mage­følelsen som de fleste av leserne hans deler. I støtten til amerikanske kriger mot våre land. I Afghanistan-krigen deres.

Det nedrige Tyskland vil ikke leve med oss, sier han:

I kommentar­feltene og i klasse­rommene, hvor man later som om koloni­arven ikke er tysk, men afrikansk historie. Overalt hvor man vegrer seg for å ta ansvar. Overalt treffer man på denne nedrigheten. Og overalt hvisker den samme motviljen. Det hviskes om eksklusiviteten, lukketheten og om den manglende integrerings­viljen i dette landet. Overalt forteller Tyskland oss at det ikke vil leve med oss, men heller ikke vil være ansvarlig for fiaskoen. For enda mer skyld er virkelig ikke rimelig.

Khani avslutter med å presisere at han ikke gir noen moralsk støtte til opptøyene:

Misforstå meg ikke. Alt dette rett­ferdig­gjør ingenting. Ikke vår råskap, som er blitt en grobunn for våre barns avstumpede og voldelige utskeielser. Ikke obskøniteten i vår avvisning. Ikke vår mangel på ideer, perspektiver, lyst, deltagelse. Ikke våre duknakkede knurr eller de knyttede nevene i våre lommer. Men kanskje det hjelper å forstå vår sunne mistro og manglende respekt for staten og dens representanter.

Dette er altså en intellektuell med iransk opprinnelse, som forresten ikke er blitt beskyldt for å spre «konspirasjons­teorier» om befolknings­utskiftning. Man må uansett anta at han gir stemme til følelser han langt fra er alene om.

Khani gir på en helt egen måte Thilo Sarrazin rett i at Tyskland avskaffer seg selv, men reagerer med triumf der den tidligere SPD-politikeren reagerer med sorg.

Rekk opp hånden den som ser for seg en harmonisk sameksistens mellom Tysklands opprinnelige befolkning og innvandrer­befolkningen fra islambeltet.

Kjøp billetter til møtet her

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!  Du kan også kjøpe e-boken her.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!