Sakset/Fra hofta

Da den tyske sosialdemokratiske politikeren Thilo Sarrazin i 2010 utgav boken Deutschland schafft sich ab — eller Tyskland avskaffer seg selv, hvor han gjorde ubekvemme betraktninger over velferd, innvandring og islam — fikk man klart demonstrert den store avstanden mellom folk og politisk elite også dertillands.

Boken solgte i millionopplag, og kom til å bli Tysklands viktigste forlagsbegivenhet siden krigen. Men forfatteren fikk også uhorvelige mengder pepper, for det meste ufortjent, og kort tid etterpå ble han tvunget til å forlate sin styrejobb i Bundesbank, den tyske sentralbanken.

Etter all denne julingen skulle man kanskje tro at andre sosialdemokrater ikke ville orke å delta for alvor i den viktige debatten Sarrazins bok avstedkom. Desto hyggeligere er det å bli positivt overrasket over å ha tatt feil.

Heinz Buschkowsky, som siden 2001 vært borgermester i Berlin-distriktet Neukölln og i fjor ble kåret til årets berliner, gav for noen dager siden ut en ny bok, med tittelen Neukölln ist überall, eller Neukölln er overalt, om multikulturens bitre virkelighet. Dette temaet har han daglig kunnet stifte bekjentskap med i sin langt fra problemfrie bydel, hvor ca. 40 prosent av innbyggerne er innvandrere. Og den megetsigende boktittelen mer enn antyder at han ikke er alene om det.

Buschkowsky ønsker ikke å generalisere, og understreker at det finnes mange positive eksempler på integrasjon i det tyske samfunnet. Når han likevel skriver om medaljens bakside, er det både fordi temaet er av største viktighet for Tyskland, og fordi det etter hans oppfatning er omgitt av oseaner av løgn og hykleri. Eller som han selv sier til Bild: «Dette innholdsløse breikjeftskvalderet, alltid ledsaget av en engasjert og besluttsom handlingslammethet — den politiske korrektheten — som for det meste tjener som alibi for profesjonelt dagdriveri.»

Avisen har nylig offentliggjort et utdrag av boken, og dermed kan enhver vurdere i hvilken grad fortellingen kunne ha vært skrevet andre steder enn i Berlin:

For meg dreier det seg om den daglige maktløshet i en verden der noen forsyner seg med varer i selvbetjeningen og marsjerer forbi kassen, mens man informerer kasserersken om hva som vil skje med henne dersom hun varsler politiet.

Der noen går fem i bredden på fortauet og alle andre må skygge unna, hvor alle forsøker å se på noe annet for ikke å bli utsatt for oppmerksomhet fra slåsskjempene i bilen like i nærheten. ”Har’u probblem? Ska’vi fikse’re?”

Der hvor småbarn må betale ungdommer bompenger eller brukeravgift for bruk av klatrestativet. Hvor unge kvinner blir spurt om de ønsker å befruktes. Hvor man tømmer colaflasken i hodet på bussføreren når han spør etter billetten. Det gjør at man kjenner seg elendig bare ved å lese om det.

Så lenge vi fører en forstå alt og tilgi alt-politikk og signaliserer at vi slett ikke tenker å endre forholdene — ettersom denne manglende forsvarsviljen for anstendig oppførsel har blitt en kulturell identitet og bestanddel i vår kosmopolitiske Weltoffenheit — og så lenge slike idéer dominerer, vil vi ikke få særlig mange allierte i arbeidet med en vellykket integrasjon.

For det meste er det de eldre som må lide under slik hevding av revir, eller de aller yngste, som lærer hvem som har noe å si.

Denne stadige demonstrative ignoreringen av omgangsformer som høflighet og hensynsfullhet, de enkleste reglene om hvordan man oppfører seg overfor andre mennesker i det offentlige rom, får folk til å spørre seg: ”Hvor er jeg egentlig? Er det fortsatt min by, mitt hjem?”

Derfor kommer mange til denne konklusjonen: ”Jeg liker ikke disse menneskene. De vil ikke leve sammen med meg. Og da vil jeg heller ikke leve sammen med dem.”

Det sentrale er ikke de kortvarige utbruddene. Hva det gjelder for disse spradebassene, er støtt og stadig å demonstrere med overlegg at tyskere intet har å si, og at de rett og slett driter i deres regler. De har da også hatt en viss fremgang med dette.

På Sonnenallé i Neukölln blir det for eksempel ofte trippel-parkert. Den tredje bilen står da på fortauet. Og om noen vil kjøre vekk, dobbeltparkerer en eller annen ved siden av, og skravler høyrøstet med dem som sitter på kaféen og drikker kaffe eller te. Ikke gjør den tabben å rope ut av vinduet eller å gå ut av bilen. Du kunne havne i en ubehagelig situasjon.

Har du et problem, kan det lett ”ordnes”. Om du som tysker tror at du her kan markere deg som sjef, vil du bli vist at du værsågod har å slikke motpartens støvler. Det går ikke annerledes med politipatruljen.

Politifolkene legger vekt på å ikke komme på under en armlengdes avstand fra personene. Da kan det hende at — schwups — lua eller andre saker er forsvunnet. Så starter en høyrøstet konversasjon om at ingen vet hvem som eier bilene, og politiet skal bare slutte å forstyrre og komme seg vekk.

For det meste skjer det med en aggressiv holdning og i en aggressiv tone. Forverrer situasjonen seg, må patruljen tilkalle forsterkning. Og det utvikler seg til en virkelig innsats. Noen ganger med fysisk vold.

Og så kan det hende etterpå at patruljen på gatenivået blir spurt av sin gruppeleder om de kjenner til prinsippet om proporsjonalitet. Om de ikke har vært klar over at man måtte regne med motstand? Om de kjenner til hvordan retten vurderer slike innsatser?

Disse forhandlingene ender som regel med frifinnelse av trafikkbøllene, og politifolkene kan bare være glade for at de ikke selv ble dømt. En stor del av dommerne er lite villige til å støtte politiet i å gjennomføre sitt statspålagte oppdrag, trafikkovervåkning — eller å anvende gjeldende rett..

Aggresjonen som den enkelte tjenestemann må motta i forbindelse med utøvelse av sine plikter, spiller ingen rolle for disse snillistene, ukjente som de er med politiyrkets praktiske realiteter.

Gaertner, som i årtier har arbeidet som politiavdelingssjef i Neukölln, fortalte meg nylig at han i løpet av sin tjeneste ikke kunne erindre å ha opplevd noen tilfeller av veskenapping hvor innvandrerungdom hadde overfalt damer med hodetørkle.

Fiendebildet er de forhatte tyskerne, de er målet for deres aggresjon — og politiet har ikke noe å sette inn mot mobben. Ved hjelp av SMS tilkalles en tallrik skare på få minutter, og de inntar en truende holdning. Tyskere betraktes som lettvinte ofre.

Alle kan i sin hverdag bli utsatt for noe slikt. Et bagatellmessig trafikkuhell kan by på overraskelser. Nemlig i de tilfeller der motparten klart og tydelig kan identifiseres som innvandrer.

I slike tilfeller blir partene lynraskt omgitt av ”vitner”, som alle har sett nøyaktig hva som skjedde. Det var ikke bilen bak som kjørte på deg, det var du som rygget inn i den.

Er det tvil, gjelder det å hjelpe sine etniske feller. Hva som er sant eller usant, betyr ikke noe hva de vantro angår. Slik er de små hendelser som gir en så ”vennlig” stemning.

Vi oppdrar våre barn til ikke-vold. Vi avskyr vold og bringer det videre til våre etterkommere. Andre oppdrar sine sønner til å være sterke, tapre og kampvillige.

 

Oversatt av Kaspar Hauser.

Die bittere Wahrheit über Multi-Kulti
„Ich meine niemals alle 
Einwanderer, Muslime oder Hartz-IV-Empfänger“