Sakset/Fra hofta

Tysk politi har brukt store ressurser på å holde demonstrasjonene i Chemnitz under kontroll, som her den 1. september 2018. Vil de klare det når en viktig hendelse med stor symbolkraft setter sinnene i kok neste gang? Foto: Hannibal Hanschke / Reuters / Scanpix.


 

Knivdrapet på Daniel Hillig i Chemnitz og demonstrasjonene som har funnet sted i byen etterpå, har med ett skrudd den politiske temperaturen i Tyskland opp flere hakk.

Men det politiske og mediale etterspillet ser ut til å leve sitt eget liv nokså uavhengig av virkeligheten på bakken. Refleksjonene over det som hender, viker plassen for ideologi, moralisering og sinne.

Hva er det egentlig verden har vært vitne til i en by i Sachsen med en befolkning et sted mellom Bergens og Trondheims?

Omstendighetene rundt drapet er fremdeles under etterforskning, men det ser ut som om i alle fall den ene drapsmannen var en seriekriminell avvist asylsøker som skulle ha vært sendt ut av landet. Ikke noe uventet der, altså.

Mer overraskende er skalaen på reaksjonen. Vi har å gjøre med den berømte dråpen som får begeret til å flyte over. For aldri før har en asylsøkers drap på en tysker avstedkommet så massive demonstrasjoner etterpå som i Chemnitz, hvor også tidligere ofre for samme type forbrytelse er blitt minnet.

I dagens polariserte samfunn portretteres flertallet av de demonstrerende i toneangivende medier som høyreorienterte eller høyreekstreme, mens mange som ikke lenger anser disse mediene som sine egne talerør, kun ser vanlige mennesker som mer enn legitimt viser rettferdig harme.

Virkeligheten er sjelden helt svart eller hvit, og det er den ikke her heller. Det er utelukket at tusenvis av høyreekstreme har demonstrert i Chemnitz. Men ekstremister er heller ikke fullstendig fraværende.

Hva betyr det at de befinner seg i det samme offentlige rommet? «Jeg ønsker ikke å være i nærheten av noen som gjør nazi-hilsen, men også jeg har rett til å demonstrere», sier en 20 år gammel sykepleierstudent til The Guardian. En 19 år gammel venninne tør ikke lenger å gå ut om kvelden.

I en kronikk i Neue Zürcher Zeitung observerer den sveitsiske Tyskland-korrespondenten Benedict Neff at mange tyskere får rettferdighetssansen alvorlig utfordret.

Faktum er at en mann er drept i Chemnitz. Byen har mistet en av sine egne, og burde dermed være å anse som et offer. Men folk derfra blir i stedet å regne som ekstremister fordi de reagerer. Byen blir med ett skyldig i stedet, bare for å føye skam til skade.

Neff siterer et Facebook-innlegg som på samme tid avspeiler og pisker opp stemningen: «Det er påfallende at demonstrasjoner mot drap vekker større forargelse enn selve drapet.» Og den generelle offentlige utryggheten er ikke engang et tema. Hvor tonedøv må man være for ikke å skjønne at folk blir forbanna av dette skrikende misforholdet?

Moralen er med andre ord snudd opp ned. I forargelsen over dette hadde tusenvis av vanlige mennesker som ikke er høyreekstremister, eldre og barnefamilier inkludert, ikke noe imot å gå i en demonstrasjon hvor det også var ekstremister tilstede.

Bild-Zeitung intervjuet en kvinnelig pensjonist som deltok i demonstrasjonen i Chemnitz. Hun så helt rolig inn i kamera og gjentok Facebook-innlegget mer eller mindre: Vold tok hun avstand fra, men hun kunne ikke forstå hvorfor en sorgmarkering skulle vekke sterkere reaksjoner enn at en syrer og en iraker knivstakk en tysker i hjel. I opprørtheten over den brutale volden så både hun og andre bort fra – eller tolererte – ting som forekom i demonstrasjonen. Hitler-hilsen ble ikke lagt merke til, angrep på utlendinger ble bagatellisert, og paroler som «For hver død tysker en død utlending» ble oversett. Angrep på politiet ble ikke lagt vekt på: Kaster ikke venstrevridde demonstranter også flasker rundt seg?

Tyskland-korrespondenten mener flere av dem ugjenkallelig har mistet troen på det politiske systemet. Dessverre er det omtrent som fortjent:

Politikerne er ikke uten skyld i den voksende mistroen. Allerede i begynnelsen av flyktningkrisen eller da det skjedde seksuelle overgrep under nyttårsfeiringen i Köln, var det en tendens til å skjønnmale og retusjere for å stabilisere regjeringens politikk. I frykt for å skape fremmedhat, ble overgripernes nasjonalitet underslått.

Politikerne har på en måte ghettoisert deler av sin egen befolkning, konstaterer Neff. Tysklands tidligere president Joachim Gauck snakket om Dunkeldeutschland, eller «det mørke Tyskland». Det ville vel omtrent være som å ha Øyvind Strømmen som moraliserende statsoverhode.

Ghetto-bildet er uhyre velvalgt: Meningene dine kan (kanskje) oppholde seg i et strengt avgrenset område hvor ingen ordentlige mennesker setter sin fot, men nåde deg hvis du trer utenfor ghettoen, og sannsynligvis vil vi før eller senere komme etter deg uansett.

Det er ikke bare politikerne som får unngjelde; det får også bransjen som skulle være politikernes vaktbikkje, men som i Tyskland er spesielt servil overfor makten, slik Jürgen Habermas har påpekt. Medienes ideologiske skjønnmaling, utelatelser og doble standarder har skapt så stor mistro at folk får større tillit til rykter.

Etter knivstikkingen med dødelig utgang spredde det seg raskt et rykte om at offeret ville forsvare en kvinne mot seksuell trakassering, og ble angrepet av den grunn. Politiet meldte deretter at det ikke var tilfelle. De anmodet offentligheten om å avstå fra å spre falsk informasjon.

Men hva om de selv spredte litt mer ekte informasjon, eller ikke behandlet folk så nedlatende?

Vanlige anstendige folk blir altså så sinte at de demonstrerer sammen med ekstremister. Venstresiden har alltid gjort det, men på høyresiden har det hørt til sjeldenhetene. Et bemerkelsesverdig unntak fant sted under en kjempemessig demonstrasjon mot innvandring i Milano i oktober 2014, da både Casa Pound og Forza Nuova gikk i samme opptog som Lega Nord.

For et parti som AfD skaper dette en vanskelig balansegang. De er demokrater, men vil helst ha de velgerne som ellers gir opp det politiske systemet:

Også flere representanter fra AfD har ytret mistro til media. Etter at partiet ble representert i Forbundsdagen, har den overdrevne mediekritikken gått noe tilbake, men etter Chemnitz har den gjenoppstått. AfD hadde etter hendelsene kunnet påvirke protestene i en mer sivilisert retning. Noe slikt har de ikke klart, på tross av enkelte anmodninger om å avstå fra vold. Årsaken kan være at de ikke ville støte fra seg radikale velgere. Politikk er en opportunistisk geskjeft, men den som opererer på kanten, må trekke klare grenser for å kunne fremstå overbevisende som en demokratisk kraft.

Men det kan meget vel tenkes at AfD har merket seg at Lega Nord slett ikke er blitt straffet av italienske velgere for å ha avfeid beskyldninger om lefling med ekstremismen og i stedet ha gått til motangrep mot kritikerne.

Neff konstaterer at AfD bryter standarder de selv etterspør:

AfD henger seg spesielt opp i medias ordbruk i sammenheng med hendelsene: «klappjakt», «pogrom», mislikt er også «mobb». «Hvor er video-opptakene fra «klappjakten», fru Merkel?» spør Jörg Meuthen på Facebook. Selvfølgelig kan man diskutere ordbruken, og mediene har i første omgang en tendens til å overdrive, eller fanges av sin egen språkbruk: En journalist skriver «mobb», en annen skriver det av. Men AfDs nye språklige hårsårhet forbauser likevel.

At partileder Alexander Gauland omtalte Holocaust som «fuglelort», hadde AfD knapt noe problem med.

At migranter ble angrepet, bekreftes av politiet, skriver Neff, men tilføyer at ord som «pogrom» er overdrevne. Den høyreekstreme faren som utvilsomt finnes, har altså ikke slått ut i full blomst. Men det risikerer den å gjøre hvis Tyskland fortsetter som det stevner.

I så fall vil de som har hatt ansvar for utviklingen der til lands de senere årene, dessverre høste som de har sådd: Gjør alle som protesterer mot asylsøkeres drap på tyskere til nazister, det vil si alle med helt naturlige moralske reflekser, og du ender merkelig nok opp med endel nazister. Skulle du ha sett.

Det Tyskland som hittil har fungert best, er det som var under administrasjon av USA, Storbritannia og Frankrike. Det vi ser nå, er en sivilisasjon som forfaller i sakte film. Skal landet igjen ende opp som Europas «basket case»?

AfD har muligheten til å bli en sunn demokratisk reaksjon på den frustrasjonen som bygger seg opp i befolkningen, men fallgrubene er mange.

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.