Kommentar

av CAMELOT

Tidligere finansminister i Berlins delstatsregjering og i dag styremedlem i Deutsche Bundesbank, Thilo Sarrazin, er ikke redd for å uttale seg om brennhete og ømfintlige temaer. Helt siden han i 2009 i et intervju sa at han ”ikke behøver å respektere noen som lever av støtte fra staten (…) og stadig produserer nye hodetørklepiker” har Sarrazin levd med stemplet høyreekstrem og rasist. Han har imidlertid ikke låst seg inne på kottet av frykt for å havne i rampelyset igjen.

Tvert imot har han for fulle seil rast inn i stormen igjen, denne gangen med en bok hvor han forsøker å rettferdiggjøre uttalelsene fra den gang (og senere anledninger) med hjelp av fakta og tallmateriale. Boken ”Deutschland schafft sich ab” (”Tyskland avskaffer seg selv”) ble publisert den 30. august og har allerede skapt en debatt av det gode, gamle slaget, også med de forventede reaksjonene. Forbundskansler Merkel mener hans bok er ”sterkt, sterkt polemisk” og ”til meget liten nytte” i integrasjonsdebatten. Nå har lederen av Sarrazins lokale partilag i Berlin besluttet å starte en utestengelsesprosses mot den 65 år gamle etterkommeren etter franske hugenotter. Sentralbanksjef i Deutsche Bundesbank, Axel Weber, har skrevet til Forbundspresident Wulff og bedt denne om å avskjedige Sarrazin fra sitt styreverv. Generalsekretæren i Det jødiske sentralråd, Stephan Kramer, mente Sarrazin like gjerne kunne melde seg inn i NPD (som på sin side forøvrig kunngjorde at det ville ”oppriktig glede oss dersom vi i en samtale kunne snakke om muligheter for politisk samarbeid” med Sarrazin).

Der Spiegel (nr. 34) og avisen ”Bild” har begge trykket et utrag fra boken, nærmere bestemt kapittelet ”Was tun?” (”Hva må gjøres?”). Der står det blant annet å lese at ”jeg ønsker ikke at vi blir fremmede i vårt eget land, heller ikke på lokalt plan” og ”ønsker jeg å høre bønneropene fra muezzinen, kan jeg bestille en reise til Østen”. I kapittelet hevder Sarrazin at innvandringen, også den på 60- og 70-tallet, har kostet mer enn den har gitt av verdier tilbake. Gjestearbeiderne som kom pga. behovet i industrien bidro igrunn bare med å opprettholde allerede dødsdømt industri, og stod dermed i veien for en raskere overgang til mer økonomisk nyttig produksjon. De var i tillegg kun ”håndkraft”, og ikke så mye ”hjernekraft”, noe det moderne, vestlige samfunnet i dag har stort behov for. Og nettopp på det punktet er det Sarrazin har høstet de hardeste beskyldningene. Han påstår at det er genetiske forskjeller på ulike etnisiteter, også når det gjelder intelligens. Med stadig flere mennesker av arabisk og tyrkisk herkomst, altså muslimer, synker også det gjennomsnittelige intelligensnivået i befolkningen, da de nevnte innvandrergruppenes gjennomsnitt ligger et godt stykke under etniske tyskeres. Når Sarrazin også skriver at ”det finnes et eget gen for jøder, akkurat som det finnes et eget gen for baskere”, så kommer rasismebeskyldningene fortere enn man klarer å si hijab.

Løsningen på integrasjonensproblemene består ifølge Sarrazin av en liste med tiltak. Blant annet krever han at:
– enhver som er istand til å arbeide, må forplikte seg til å møte opp hver dag for å gjøre allmennyttig arbeid. Brudd på forpliktelsene skal kunne koste ham ulike former for sosialstønad.
– alle barn over tre år skal forpliktes til å gå i barnehage. Foreldrene mister barnetrygd dersom dette ikke skjer. I tillegg må det innføres en form for heldagsskole, hvor lekselesing blir obligatorisk for alle under et visst nivå (også tyskere). Ingen skal kunne få fritak fra undervisning av religiøse grunner, og hijab eller annen tildekning bør bli forbudt.
– språkkravene til statsborgerskapstesten må bli mye strengere, og det må stilles krav til underhold dersom noen ønsker å hente ektefelle til landet.
– fremtidig innvandring må skje ved nøyere utvelgelse av de som kommer. Utdanning og kvalifikasjoner må telle mye mer når ”green cards” deles ut.

Til tross for mye kritikk, finnes det også dem som støtter ham. Necla Kelek, en kvinnelig sosiolog som også tidligere har uttalt seg kritisk til innvandringspolitikken, forstår ikke hvorfor folk reagerer som de gjør, all den stund Sarrazin faktisk kommer med sanne og etterprøvbare fakta, selv om han dog sier det på en noe uslepen måte. I stedet for å bare feie problemene og debatten under teppet, burde frykten være større for at temaet skal bli en valgkampsak for de virkelig høyreekstreme, som dermed vil vinne stemmer. Advokat og kvinnesaksforkjemper Seyran Ates støtter ham også. Ellers har det meste av støtten til Sarrazin kommet i ulike fora på internett, men også etniske tyrkere og arabere man treffer på gaten er enig: Arabere og tyrkere integrerer seg ikke, og de vil det heller ikke.

Av kritikerne derimot, kan følgende reaksjoner nevnes. Erich Follath, skribent i Der Spiegel, kaller Sarrazin for ”rottefangeren i Hammeln” som med populistiske toner lokker med seg mer eller mindre uvitende, men i høyeste grad engstelige, borgere inn i Fremmedfryktberget. Follath medgir riktignok at frykten ikke bare er hjernespinn, at det blant muslimer faktisk finnes integrasjonsproblemer, uforholdsmessig høy kriminalitet med dertil hørende lav utdanning og språkkunnskap, i tillegg til terrorisme. ”Men tillegger vi alle kristne skyld idet IRA sprenger nok en bombe i Belfast pga. troen sin?” Follath ser en snikende forandring av det tyske samfunnet; ikke i mer islamsk retning, men i retning av en mer og mer islamofobisk stat. Han frykter at det ser ut til å være plass til et parti til høyre for de kristen-konservative og liberale. Og muligheten for at Sarrazin blir stifteren av et slikt parti dersom han blir kastet ut av SPD, er ikke liten.

Reiner Klingholz, direktør ved Instituttet for befolkning og utvikling i Berlin, slår tilbake mot Sarrazins ”lettfeldige omgang med statistikk og tall” med – nettopp – tall. Dersom hans tall stemmer, finnes det ingen innvandring til Tyskland, snarere tvert imot. Tok Tyskland i 2002 imot nesten 60.000 innvandrere fra Tyrkia, lå tallet for 2009 på rundt 30.000. Men samme år utvandret rundt 40.000 til nettopp Tyrkia. Også andre befolkningsgrupper viser samme tendens, noe som fører til en antakelse av antall forbundsborgere i 2050 på rundt 70 millioner, 12 millioner færre enn idag. Det er på dén måten Tyskland avskaffer seg selv, hevder Klingholz; ved å føde færre barn og ved at kvalifiserte arbeidere ikke ser Tyskland som noe blivende sted. Statistikken viser visstnok at innvandrerne følger samme tendens som tyskere når det gjelder fødselsrate, nemlig færre barn pr. kvinne i andre- og tredjegenerasjonsledd. Akkurat nå ligger tallet for tyrkiske kvinner i Tyskland på 2,1.

Dersom noen på noe punkt skulle være enig med Sarrazin, så er det i den forstand at Tyskland, og Europa som helhet, er på vei til å foreldes og at befolkningsveksten er negativ. Mange er også enige i at innvandrerne som kommer er av ”feil type”, nemlig ufaglærte, uutdannede og lite tilpasningsdyktige. Det Tyskland og Europa trenger er kvalifisert arbeidskraft som kan bidra positivt til økonomien. Dette er særlig viktig, ettersom Kina også etter hvert får en aldrende befolkning med halvparten så mange i den voksne/oppvoksende generasjonen som i den foregående. Det blir en global kamp uten like om kloke hoder, og disse reiser dit betingelsene og fremtiden ser best ut.

Disse problemene ser både Sarrazin og hans kritikere, men det førstnevnte tør å peke på, og som de sistnevnte ikke tåler å høre, er at islam er en viktig del av årsaken til at Europa ikke klarer å gjøre seg 100% nytte av innvandrerne som er kommet hit. Den manglende viljen til integrasjon og tilegnelse av vestlige vaner og kultur er i høy grad å finne i islam selv, noe som skaper gnisninger mellom folkeslagene, mer tilbøyelighet til vold, kriminalitet og ekstremisme. Ingen, verken Sarrazin eller andre, har ytret seg negativt om for eksempel de vietnamesiske båtflyktningene som kom for 30-40 år siden. Disse blir knapt lagt merke til i samfunnet, og om de blir det, så er det nær sagt alltid på en positiv måte. De er integrerte i den forstand at i hvert fall barna deres snakker perfekt norsk, har norske venner, utdanner seg og har tilegnet seg flertallets kultur uten å mukke. At så å si alle andre innvandrergrupper utenom de muslimske klarer dette, kan ikke være tilfeldig.

Som Sarrazin og også hans kritikere påpeker, vil den negative utviklingen i fødselsstatistikken bety enorme utfordringer i tiårene fremover. Det alle andre utenom Sarrazin og hans meningsfeller foreskriver som medisin, er derimot ikke å stimulere den hjemlige befolkningen til å få flere barn, men kun mer innvandring. Det hersker en øredøvende stillhet i Tyskland og i andre europeiske land når det gjelder aktiv demografipolitikk. Ingen snakker om hvordan man faktisk kan få fødselsraten pr. kvinne over 2,1 igjen; temaet behandles som om det var en uunngåelig prosess. Medisinen som foreskrives, innvandring, lindrer symptomene, ikke årsaken.

Camelot

Pseudonym for nordmann som bor og arbeider i Berlin