Kommentar

I Berlin la jeg i september merke til at Deutschland schafft sich ab («Tyskland avskaffer seg selv»), den tabubrytende knallsuksessen av en bok skrevet av Bundesbank-sjefen Thilo Sarrazin, akkurat var kommet i nytt opplag etter å ha vært utsolgt i en uke. Når jeg gikk på jobb om morgenen var det alltid et digert bord fullt av halvmeterhøye stabler med lyserøde eksemplarer ved inngangen til bokhandelen Hugendubel i Tauntzienstrasse. Når jeg dro tilbake til hotellet om kvelden var bordet nesten tomt, bare med et og annet eksemplar her og der, omtrent som en bar etter at studenter har hatt fyllefest.

Sarrazin hadde i den forbindelse gitt noen intervjuer, og det ble sagt helsprø ting om ham i aviskronikker. Han gjorde eugenikk til noe respektabelt. Han var rasist. Han drev innfødte tyskere til xenofobi, islamofobi eller andre o-fobier. Han hadde kort sagt skrevet en Mein Kampf for vår tid. Bundesbank og statsminister Angela Merkel mobbet ham bort fra jobben sin. Det sosialdemokratiske partiet ekskluderte ham. Og selv om boken med intervjuer av paven skjøv ham ned fra toppen av bestselgerlistene noen dager i november, og en kriminalroman kalt Snehvit må dø gjorde det samme denne uken, er boken hans hele tiden nær toppen. Den har solgt i 1,2 millioner eksemplarer, og er den viktigste bokutgivelsen i Tyskland siden krigen.

Sarrazins bok er ingen pamflett. Den er derimot en skarpsindig og veldokumentert drøftelse, nesten en litterær sådan, av den tyske velferdsstatens defekter, skrevet av en sosialdemokratisk økonom i toppklassen. Den er også et uunngåelig angrep på den politiske korrektheten som har innskrenket tysk offenlig debatt i årtier. For femti år siden var det med god grunn konsensus blant tyske borgere om at de ikke med det første kunne diskutere hemningsløst om ting som eksempelvis Lebensraum.

Men i dag er slike begrensninger av offentlig diskusjon til hinder for de minste skritt i retning av å løse problemer som har vært åpenbare i andre land i årevis. Man kan ikke si at Tysklands asylpolitikk tiltrekker seg slabbedasker i tillegg til flyktninger. Som Sarrazin fant ut i sin tid som «finanssenator» i Berlin for noen år siden, kan man ikke si at velferdsutbetalinger er mer enn nok til å skaffe mat og bolig til enhver som ikke er ekstremt fattig, og at de derfor bør reduseres. Sarrazin fant tilsynelatende ut at landet hans var i ferd med å dø av etikette, og talte derfor ut. «Jeg trenger ikke respektere en person som lever på staten og samtidig uttrykker forakt for den,» sa han i 2009, «eller en som ikke tenker over oppdragelsen av barna sine, og hele tiden produserer nye småjenter med hodetørkle.»

Sterk kost, men egentlig er det lite i Deutschland schafft sich ab som ikke er blitt sagt de siste tjuefem årene i en hvilken som helst respektabel tenketank med forkjærlighet for frie markeder. Det er likevel to ting som gjør at denne boken skiller seg ut. For det første er Sarrazins drøftelse langt mer omfattende enn forgjengernes. Den tyske velferdsstaten er komplisert og omhyggelig utarbeidet, langt på vei i likhet med den tyske grunnloven. Så denne boken er en uhyre avansert, sammenhengende analyse av den tyske politikken for bekjempelse av fattigdom (som har lagt til rette for fremveksten av en underklasse), det globaliserte arbeidsmarkedet, det moderne utdanningssystemet, (de små) gledene og (store) sorgene ved det tyrkiske gjestearbeiderprogrammet, samt Tysklands ubehagelig lave fødselstall.

For det andre er ikke Sarrazin konservativ, men en sosialdemokrat som tror på «forbedring gjennom utdannelse, organisasjon og standhaftige, vedvarende reformforsøk». Sarrazin betrakter velferdsstaten som en dårlig forvaltet erobring, og ikke som et sentimentalt feilgrep, slik de fleste anglosaksiske konservative gjør. Der hvor konservative ville sitert De Maistre, velger han i stedet den indiske nobelprisvinneren og rettferdighetsteoretikeren Amartya Sen. Sarrazin sier av og til ting som er sårende (i en diskusjon om ting jeg selv har skrevet om den muslimske innvandringen til Europa, sier han for eksempel feilaktig at jeg er britisk), men aldri for å gjøre seg morsom på andres bekostning. Boken er et arbeid av en samfunnsviter, som entusiastisk gjengir side etter side med statistikker og tabeller hvor det tas for gitt at man vet forskjellen på arbeidsledighetstrygder som Hartz IV og Arbeitslosengeld II, eller på familiestønader som Kindergeld og Elterngeld.

Sarrazin viser at «fattigdommen» er et kraftig verktøy for å få staten til å handle, selv om den strengt tatt ikke eksisterer. Dagens «fattigdomsgrense» måler ulikhet, ikke nød. Den er satt til 60 prosent av gjennomsnittsinntekten — hvilket er mer enn den tyske gjennomsnittsinntekten på 1970-tallet. Hvis alle tyskere fikk fire ganger så høy inntekt i morgen, ville ikke fattigdomsindeksen røre seg av flekken. Og utbetalinger til fattige oppmuntrer til barnefødsler samtidig som de svekker motivasjonen for å jobbe.

Offentlige debatter i Tyskland er blitt ført med forskjønnende omformuleringer av viktoriansk merke. Hensikten er å gjøre ting så uklare at det blir umulig å gjøre noe med dem. De fattigere gruppene i Tyskland omtales ofte med besynderlige ord som geistesfern (fjerne fra det åndelige) eller bildungsfern (fjerne fra utdannelse). De er, æh, øh, de har ikke nært kjennskap til intellektuelle saker. De har, kremt, hmm, holdt seg på avstand fra mentale anstrengelser. I et klima hvor man kremter og drar på ordene på denne måten, må man bryte etiketten for å søke sannheten, som når Sarrazin skriver: «Det at man i de såkalt utdanningsfjerne klassene, hvor intelligensen ofte er under gjennomsnittet, får flere barn enn normalt, gjør oss av rent demografiske grunner gjennomsnittlig dummere.»

Derav følger en av Sarrazins mest kontroversielle tanker: at velutdannede tyskere burde få flere barn. Hvis man mener at intelligensen i noen grad er arvelig og i noen grad henger sammen med inntektsnivået, vil det å anspore de fattige til å få flere barn enn de rike redusere samfunnets intelligens. Dette fullstendig logiske resonnementet ligner på de som ble gjort i The Bell Curve (1994), den amerikanske bestselgeren av samfunnsviteren Richard Herrnstein og statsviteren Charles Murray. I likhet med The Bell Curve er Sarrazins bok blitt oppfattet som om den foretar støtende sammenligninger basert på rase — et område hvor vi alle kunne ønske oss at den tyske tilbakeholdenheten i etterkrigstiden varte enda litt lenger. Men kjernen i Sarrazins diskusjon om IQ er faktisk en helt annen, nemlig de uønskede klassemessige virkningene av meritokratiet, eller prestasjonssamfunnet, som Michael Young var den første til å redegjøre for i 1958. Et prestasjonssamfunn tømmer fattigere områder for intelligente personer med forbløffende effektivitet. Jo åpnere et samfunn er, desto raskere går denne hjerneflukten. Det er et skrekkelig paradoks. Den sosiale mobiliteten ikke bare unnlater å løse underklassens problem, den er underklassens problem.

Det Sarrazin har å si om innvandringen har skapt nesten like mye raseri. «I etterpåklokskapens lys,» skriver han, «var gjestearbeiderprogrammet på 1960- og 70-tallet en kolossal tabbe.» Og det av to grunner. For det første sank ikke innvandrerbefolkningen så snart jobben de var blitt invitert til å gjøre, var gjort. Den steg takket være stadig «famliegjenforening», og det samme gjorde velferdsavhengigheten. For det andre forandret disse innvandrerne kulturen på en måte som ingen hadde regnet med. Kun 550.000 italienere er igjen i Tyskland av de to millionene som kom for flere tiår siden, men den tyrkiske befolkningen har steget raskt fra 750.000 til dagens tre millioner (etter Sarrazins forsiktige estimat). Det er ikke at Sarrazin har noe imot å bo i nærheten av tyrkere, men han liker ikke tanken på at ingen i Tyskland vil lese Goethe om hundre år. Innvandrernes liv i Tyskland har nå et muslimsk særpreg som bekymrer ham, selv om han merker seg at «en hær av integrasjonsspesialister, islameksperter, sosiologer, statsvitere og aktivister, samt en haug med naive politikere, hvileløst arbeider hånd i hånd med benektelser, bagatelliseringer og selvbedrag».

Dette er grunnen til at Sarrazin har truffet en nerve også i saker som går langt utenfor innvandrings- og fattigdomspolitikken. Eufemismenes regime har ikke bare ført til feilgrep. Det har også gitt makt til en klasse av såkalte Gutmenschen i staten og akademia. Hvis Sarrazin har rett er ikke mye av det de har gjort den senere tiden bare forfeilet, men også korrupt, uansett hvor gode hensikter de har hatt. De kjemper med stor dyktighet for sine politiske liv. Sarrazins få politiske forsvarere pleier ellers å ha én ting til felles: De er gått av med pensjon. Om ti år eller der omkring vil tyskerne undres over at de en gang betraktet Sarrazins bemerkninger som noe annet enn sunn fornuft. Og det vil være sannheten om disse bemerkningene, hva enten de tar dem til følge eller ei.

Christopher Caldwells artikkel ble først offentliggjort i The Spectator den 18. januar 2011, og er oversatt av Christian Skaug.