Sakset/Fra hofta

Av Camelot

Den heftigste diskusjonen har naturlig nok dreid seg om Thilo Sarrazins bok ”Deutschland schafft sich ab”, som kom ut for to uker siden og som nå ligger på førsteplass på bestselgerlisten i Forbundsrepublikken. Ingen person har i løpet av det siste året preget forsidene og nyhetsoppslagene så mye og så lenge som Sarrazin. Kommentarene til ”Thilos teser” kom sogar før boken var å få kjøpt, og var stort sett alle sammen negative. Oppstandelsen toppet seg da både SPD, partiet Sarrazin inntil nå har vært medlem av, og ledelsen i den tyske sentralbanken ønsket å kaste ham ut av de respektive organisasjoner, noe begge har eller vil lykkes med.

For å avskjedige et styremedlem fra Bundesbank, må det skje på absolutt høyeste hold, det vil si av Tysklands president, som er den som også innsetter disse. For den ennå ferske og konfliktsky Christian Wulff var det en oppgave han satte særdeles lite pris på. Sarrazin truet med å gå rettens vei dersom han ble avskjediget på bakgrunn av sine personlige meninger, og han fikk da også støtte av de aller fleste eksperter i forfatningsrett. Med andre ord hadde presidenten valget mellom å motsette seg styrets (og regjeringens) ønsker, noe som vel ville være å anse for misbruk av et embete som i størst mulig grad skal være upolitisk og symbolsk, eller gi Sarrazin sparken, noe som antakelig ville være lovstridig. Mens Wulff satt i slottet Bellevue og rev seg i håret, tok Sarrazin saken i egne hender og meldte sin egen avskjed fra vervet. ”Jeg har alltid vært en statstjener, og det var aldri meningen å sette en annen tjener av staten i en så kinkig situasjon”, sa han før han tok hatten sin – og en noe høyere pensjon – og gikk.

En utestengelse fra SPD er ennå ikke fullendt, men den kommer helt sikkert innen kort tid, til tross for at partiets egne medlemmer er uenige. Partileder Sigmar Gabriel hadde onsdag en lang og utførlig kommentar på trykk i Die Zeit, hvor han tar et kraftig oppgjør med Sarrazins teser. Joda, Tyskland har store problemer med integrasjon. Ja, det finnes parallellsamfunn hvor sharia er viktigere enn Grunnloven. Ja, det er til dels veldig mange muslimer som vegrer seg mot integrering, og ja, det er mangel på utdannelse og utdannelsesvilje blant mange innvandrere. Men det er ikke for å ha sagt dette at Sarrazin kritiseres, sier Gabriel. Tvert imot, hadde den godeste Thilo holdt seg til disse utsagnene, skulle Gabriel sogar ha vært enig med ham. Men partilederen har lest boken, og er ikke videre imponert over det han leser. Det siteres flittig fra boken, med sidehenvisninger, hvor Sarrazin først og fremst gir genetiske og nedarvede intelligensforskjeller skylden for de dårlige resultatene i skole, på kriminalitetsstatistikken og i integreringen, og hvor han går i bresjen for å gi pengestøtte kun til de mødre som kommer fra de riktige sjiktene i samfunnet, og som dermed føder intelligente og sosioøkonomisk lønnsomme barn (s. 389/390). Dette, ifølge Gabriel, minner litt for mye om tidligere tiders tyske eskapader. Det er på bakgrunn av ytringer som dette at han ønsker Sarrazin utestengt, og ikke fordi han bruker ytringsfriheten sin.

Og gamle Thilo er ikke den eneste som får inndratt nøkkelkortet til et partikontor. I CDUs fraksjon i Berlins delsstatsparlament ble det nylig besluttet at René Stadtkewitz ikke lenger er ønsket som en del av denne. Stadtkewitz har lenge vært en islamkritiker, men da han ikke ville trekke tilbake invitasjonen til et møte han hadde sendt til Geert Wilders, fikk partiet nok, og kastet ham på dør. Dette har ikke fått på langt nær så mye oppmerksomhet som SPD og Sarrazin, men er likevel desto mer uforståelig. At man ikke får møte med hvem man vil uten å bli utestengt fra sitt parti, er temmelig alvorlig. Men Stadtkewitz tok det hele med knusende ro og grunnla ikke mange dager senere sitt eget parti, Die Freiheit, som han selv kaller ”borgelig-liberal” og som er åpent for alle, bortsett fra høyre- og venstreekstremister. Partiet vil stille til valg i Berlin i 2011, når det da skal velges nytt parlament i delstaten.

Kanskje er det nettopp dette partiet som blir det mange i CDU og SPD frykter, nemlig et nytt høyreparti som fanger opp alle misfornøyde velgere. Dem er det nemlig mange av, og det i alle farger og fasonger. Det er lenge siden Tyskland har sett så mange borgerbevegelser av ymse slag som nå, og alle retter seg mot den etablerte partieliten i Berlin. At tyskere var et folk av demonstranter, er ikke nytt, men siden den fredelige revolusjonen for 20 år siden har de fleste nøyd seg med mindre protester. Nå går folk av huse for å protestere mot dette og hint.

I Hamburg skulle for eksempel en ny skolereform innføres, men massive protester førte til at saken ble lagt ut til folkeavstemning. Reformen ble nedstemt og lagt død. Men ikke alle protester fører til en slik seier. Nylig besluttet regjeringen å forlenge driftstiden til Tysklands atomkraftverk, til store protester og demonstrasjoner i hele landet. Også da ny president skulle velges, etter at Horst Köhler under noe merkelige omstendigheter trådte fra, var det massivt flertall i folket for Joachim Gauck. Likevel var det regjeringspartienes kandidat Wulff som ble valgt av forbundsdagen.

I Stuttgart demonstrerer titusenvis av mennesker hver eneste dag foran byens jernbanestasjon, som skal omgjøres til en underjordisk gjennomgangsstasjon i stedet for dagens endestasjon. At en fløy av den fredede bygningen må rives er nå én ting, det samme gjelder de rundt 300 gamle trærne som må bøte med livet. Det som imidlertid opprører folk er kostnadsveksten for prosjektet som også innebærer en ny høyhastighetslinje. I 1990 var prosjektet antatt å koste 4,5 mrd. euro (omregnet). I dag sier de fleste eksperter at prisen vil bli nærmere 11 mrd. Og det til tross for flere uttalelser og rapporter som sier at prosjektet vil gi lite eller ingen forbedring i togtilbudet i regionen. Forbundskansler Merkel har nylig uttalt seg positivt om prosjektet, og Stuttgarts gravemaskiner graver derfor videre – med politibeskyttelse.

Det er saker som disse som gjør at politikerne beskyldes for å ha mistet fullstendig kontakt med folkeviljen. Og mange medier hiver seg på den elitistiske bølgen. Der Spiegel hevder at folket ved slike bevegelser faktisk står i veien for modernisering og utvikling av samfunnet, all den stund Fritz og Heike jo er grunnleggende konservative og bare vil bevare for å bevare, uten å se nytten av fornyelse. Det gjør derimot politikerne, som har overblikk, og som i de fleste tilfeller vet best hva som bør gjøres når og hvor. Samtidig mister de gamle folkepartiene SPD og CDU medlemmer så det ljomer. I 1990 hadde de hhv. 950.000 og 778.000 medlemmer. I 2010 er tallene 512.000 og 521.000.

Det er altså med god grunn de frykter et nytt parti. Det gjelder særlig CDU, som ikke klarer å bestemme seg for om de er et senterparti, et høyreparti eller et dit-vinden-blåser-parti. Det er flere aktuelle kandidater som kan tenkes å havne i et innvandringsskeptisk og ”abendländische” parti, i tillegg til nevnte Stadtkewitz. Om disse vil lykkes, kommer antakelig i størst grad an på de etablerte partiene og deres behandling av folket. Det ligger et stort potensiale i tyskerne, og det gjelder å spille på lag med dem, som tross alt – med parolen ”Wir sind das Volk” – for nøyaktig 20 år siden veltet en helt stat overende.

Av Camelot