Kommentar

”Ingenting kommer av seg selv. Og nesten ingenting varer evig”, sa gamlekansleren Willy Brandt. Hans partifelle Thilo Sarrazin har gjort disse ordene til sine egne. Det er ikke slik at vi er overgitt en historisk skjebne som vi ikke selv rår over. Det finnes ingen uregjerlig kraft som styrer våre liv, samfunn og nasjoner i en retning, uten at vi – menneskene – har makt til å påvirke utviklingen. Hos enkelte ”gutmenschen”, politisk korrekte besserwissere som mener de har en moralsk plikt og rett til å fortelle resten av oss hva vi skal si, mene og tro, er imidlertid mantraet i enkelte saker nettopp dette: Dette er utviklingen, det er ingenting vi kan gjøre med det. Vi må godta det, og tilpasse oss.

Dette mantraet vil Thilo Sarrazin til livs, og han gjør det i boken ”Deutschland schafft sich ab”, som allerede har fått mye omtale på Document.no. I resten av de norske mediene har stillheten hersket. Man skulle tro at tysk etterkrigstids mest solgte fagbok hadde kraft til å vekke noe mer oppmerksomhet enn en og annen kommentar eller refererende artikkel i vår hjemlige offentlige debatt. Men knapt noen her hjemme så hvilken betydning denne boken faktisk har hatt for tysk politikk.

Etterkommeren etter franske hugenotter er samfunnsøkonom, og sånn skriver han også. Boken baserer seg på statistikk, analyser og økonomisk historie, og er antakeligvis noe utilgjengelig for mange. Men en tidligere statssekretær, finanssenator og styremedlem av Bundesbank kan kanskje ikke tillate seg å utelate detaljene. Så blir da også analysene og påstandene i boken desto mer troverdige.

Mediaoppmerksomheten rundt boken dreide seg i størst grad om innvandring, og hvordan dagens immigranter og deres etterkommere bidrar til en ekstrem forskyvning av den demografiske og etniske balansen i Tyskland. Tyske kvinner får i snitt 1,37 barn, og det er de laveste sosiale skiktene som får flest. Fruktbarheten hos muslimske kvinner ligger vesentlig høyere. Innvandrerne – både de som kom til Tyskland på 60- og 70-tallet fra Tyrkia og dagens arabere og afrikanere – har stort sett sitt opphav utenfor de store byene i hjemlandene, og er i stor grad dårlig utdannet. Deres forfedre var bønder, og den mentale stimluansen var følgelig lav. Slikt skaper sjelden nobelprisvinnere, hevder Sarrazin.

Og det er altså disse og deres etterkommere som nå står for de største fødselstallene i Tyskland. Når det hevdes at 50-80% av intelligensen arves, vil også befolkningens gjennomsnittelige IQ falle, rent statistisk. Det var denne tesen Sarrazin høstet sterkest kritikk for. Det ble sagt at han drev ren rasistisk propaganda, at han hevdet at enkelte folkeslag er dummere enn andre. Men han kritiserte like mye etnisk tyske, uutdannede sosialhjelpsmottakere for å bidra til den samme negative statistikken. Faktisk dreier det aller meste av boken seg om nettopp det: en forfeilet sosial- og velferdspolitikk, som stimulerer til befolkningsvekst blant dem som har lavest utdannelse og arbeidsdeltakelse, uavhengig av etnisitet.

Sarrazin har vært en ivrig kritiker av arbeidsledighetstrygden (Hartz IV) som kom istand i 2005. I boken hevder han at trygden bidrar til å holde folk utenfor arbeidsmarkedet, nettopp fordi det er mer behagelig å motta penger uten å lee en finger, i stedet for å kanskje tjene 50 euro mer i måneden i kassa på Netto. Dermed er de ufaglærte og uutdannede som blir sittende hjemme, og de får barn. Mange barn. Å være forsørger – være seg enslig eller i forhold – gir ekstra penger på konto, noe som ikke kan avskrives å være en motivasjon. De kvinnene som derimot tjener på å være i arbeid takket være utdannelsen sin, føder langt færre barn, om noen i det hele tatt. Blant kvinner med høyere utdannelse er snittet 1,26.

Om Tyskland skal overleve, ikke bare som en økonomisk stormakt, men også rent befolkningsmessig (og da med etniske, hvite tyskere som største gruppe), må det være de intelligente og utdannede som får flest barn, ikke de ”dumme”, mener Sarrazin. Det tyske velferdssystemet bidrar derimot til det stikk motsatte. Resulatet blir at Tyskland avskaffer seg selv. Selv om innvandrerkvinnenes fødselsrate synker, vil likevel innvandringen (Sarrazin legger seg på 100.000 pr. år) føre til en utskiftning av befolkningen. Paralleller kan trekkes til andre europeiske land. Veldferdsstaten er blitt en fiende av nettopp velstand og stabilitet. Et større paradoks skal man lete lenge etter.

Ikke bare velferdssystemet kritiseres i boken. Islam får også gjennomgå. Man skulle nesten tro Brochmann-utvalget hadde lest boken, og bare gjort innholdet noe mer spiselig. Sarrazin sier nemlig rett ut at ”økonomisk sett trenger vi ikke muslimsk innvandring. I hvert land koster de muslimske innvandrerne mer i form av trygder og stønader enn de bringer av økonomisk merverdi.” Sarrazin ser ingen annen faktor som er så utslagsgivende som islam for å forklare hvorfor noen innvandrergrupper klarer seg bedre i det tyske og euopeiske samfunnet enn andre. Vietnamesere, russere og indere scorer høyest på eksamensstatistikken. I bunn ligger elever med muslimsk bakgrunn. Og deres andel av befolkningen stiger stadig. Blant 65-åringene i Tyskland har 10% innvandrerbakgrunn. Blant dem under 15 år er andelen 30%.

Thilo Sarrazin har ikke lenger noen rolle på innsiden i tysk storpolitikk, og ikke vil han få det heller. Men på rundt 400 sider har han klart å sette ord – og ikke minst tall – på det som kan bli Tysklands bane: En befolkning bestående av innvandrere og etterkommere av disse, uten tilknytning til tysk historie, kultur, språk og tradisjon som den etniske befolkningen har. Et Tyskland hvis økonomi tynges av eldrebølge, ikke-integrerte sosialhjelpsmottakere og et uutdannet skikt uten evne til nyskapning, innovasjon eller ingeniørkunst.

Oppfordringen til samfunnet lyder:

Hic Rhodus, hic salta!

Her er faktaene. Vis meg nå hva dere kan gjøre.

PS. Sarrazin kommer med to fremtidsvisjoner i boken. Han kaller dem ”Drømmen” og ”Marerittet”. Førstnevnte offentliggjøres på Document.no i oversatt versjon.