Da det tyske opposisjons­partiet Alternative für Deutsch­land (AfD) nylig avholdt sitt landsmøte i Magdeburg, stemplet Thomas Haldenwang, sjefen for Tysklands innen­landske sikkerhets­tjeneste Verfassungs­schutz, AfD-medlemmer som «høyre­ekstreme konspirasjons­teoretikere» med en «etnisk folke­forståelse» fordi de hadde snakket om befolknings­utskiftning under landsmøtet.

Det er flere ting å bemerke til denne adferden fra Verfassungs­schutz-sjefens side, for eksempel at de aller fleste menneskene på planeten Jorden anser felles etnisitet som det viktigste konstituerende elementet for et folkeslag, at befolknings­utskiftning rent faktisk pågår både i Tyskland og i andre vest­europeiske land, og at det i beste fall er høyst upassende for en stats­tjeneste­mann å stemple et lovlig politisk parti med stor oppslutning på den måten Haldenwang gjorde.

Men uthengningen av AfD-medlemmene fortoner seg som ekstra avskyelig når det viser seg at mennesker som ikke står til høyre politisk eller som selv har migrasjons­bakgrunn, kan snakke om befolknings­utskiftning så lenge de unngår akkurat dét ordet og ellers lar det skinne igjennom at de synes den etniske forvandlingen er flotte greier. Det er kort sagt ingen tvil om at det finnes samfunns­debattanter av klasse A og klasse B.

Fenomenet illustreres ved at Joe Biden en gang sa at hvite amerikanere med europeisk opphav om ikke lenge vil bli en minoritet i USA, og at det er en god ting. Prosessen han omtalte, handler om befolknings­utskiftning, men ingen kalte den gamle sulliken for høyre­ekstrem konspirasjons­teoretiker.

Den venstre­orienterte highbrow-ukeavisen Die Zeit har den senere tiden offentlig­gjort en rekke dyptpløyende artikler om migrasjons­fenomenet i Tyskland, og et essay av den tyske journalisten Vanessa Vu som ble publisert den 30. mai, er et enda bedre eksempel på dobbelt­standarden enn uttalelsen fra okkupanten av Det hvite hus. Vu, som er barn av vietnamesiske innvandrere, skildrer nemlig det etniske skiftet i Tyskland med både et detaljnivå og en innlevelse som Joe Biden ikke lenger har kognitive ferdigheter til.

Innledningsvis fastslår hun at tyskerne vegrer seg for å se hva som skjer, hvilket også er med på å forklare hvorfor den som fastslår det uten omsvøp, blir så hardhendt behandlet:

Tyskland vil ikke begripe hva det er: et land hvor migrantene ikke lenger vil bli i mindretall.

Vu skildrer det hun fornemmer som en tysk nostalgi over hvordan en etterkrigstid med samfunns­harmoni hadde avløst krigens skrekkelige mareritt:

Det var en gang da Tyskland nesten bare tilhørte tyskerne. Kun 550.000 utlendinger bodde i forbunds­republikken. Man kjente naboene. Man forstod hva de sa, hva de trodde på, hva de serverte ved bordene om kvelden. Freden hersket. Det var et under hvordan økonomien vokste. Hus ble bygd og barn ble født, riktig mange – en boom. Dette var årene da forbunds­republikken Tyskland ble grunnlagt.

Det er neppe bare tyskere som ser tilbake på de første tiårene etter andre verdenskrig på samme måte. Men nåde den uforskammede innfødte europeer som gjør det med sorg. Det å la vonde følelser komme til uttrykk, er i dag noe som normalt ikke bare aksepteres, men som det til og med oppmuntres til. Men vonde følelser er strengt forbudt hvis de skyldes tapet av et samfunn hvor folk synes de kjenner sine medborgere.

Vu konstaterer at noen politikere lenge var sterkt imot masse­innvandring, mens andre beklaget den etter at den ble et faktum:

I 1970 advarte FDP-politikeren Wolfram Dorn i Forbunds­dagen mot at «uten­landske stor­familier og klan­grupperinger» skulle slå seg ned i landet. I 1981 sa kansler Helmut Schmidt: «Det var et feilgrep å hente så mange utlendinger til landet.» I sin koalisjons­avtale i 1983 skrev unions­partiene og FDP: «Tyskland er ikke et innvandringsland.»

40 år senere er det blitt et innvandrings­land, og det til de grader. Vu forsøker å nedtone forvandlingen ved å påpeke at Tyskland helt siden samlingen i 1871 hadde tatt imot innvandrere fra Polen, Russland, Ukraina, Italia, Nederland og Østerrike-Ungarn. Men hun overser glatt at disse ble assimilert inn i tysk kultur, og ikke dannet diasporaer av landsmenn der den uten­landske identiteten gikk i arv gjennom generasjoner.

Den vietnamesisk-tyske journalisten erkjenner likevel at dagens innvandring til Tyskland skjer på en langt større skala, som tyskerne altså vegrer seg for å forstå:

I de siste årene er Tyskland blitt det nest største innvandrings­landet i verden, uten egentlig å ville innse det. Og landets befolkning opplever allerede det som kanskje er den største demografiske forvandlingen i etter­krigs­tiden: fra å ha vært et flertalls­samfunn i lang tid, der få nykommere måtte integreres, til å bli et hyper­mangfoldig samfunn der tyskere uten migrasjons­bakgrunn sakte men sikkert er i ferd med å bli en tallmessig minoritet blant mange andre.

I sitt kjempelange essay benytter Vu ordet «befolkning» flere ganger, men aldri ordet «folk». Skylden ligger muligens hos mannen med barten i den grad dette siste ordet fremdeles er belastet i Tyskland.

Det er likevel ingen tvil om at det Vu kaller «minoritet», er personer med røtter i folkeslag som er forskjellige fra folke­slaget som var dominerende i Tyskland i etter­krigs­tiden. Saken er bare den at det i Vest-Europa er blitt strengt forbudt å anse befolkningen som bestående av mennesker som tilhører forskjellige folk. Den som er bosatt i et av de vest­europeiske landene, skal anses som tilhørende de respektive befolkningene der, og ferdig med det. Forhistorien din skal ikke telle en døyt. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, som kong Harald bull­shittet, og at innvandrere fra islam­beltet normalt ikke anser seg selv som norske, snakker vi ikke så høyt om. Nåde den som gjør det.

Det som teller, er altså hvem du er, hvilke ord du bruker, og hva slags oppfatning du har av virkeligheten.

Det andre­generasjons­innvandreren Vu uten sorg kaller den «demografiske forvandlingen», er eksakt det samme fenomenet innfødte tyskere som stemmer på AfD, med sorg kaller «befolknings­utskiftningen». Pølse­tyskeren fra en småby in the middle of fucking nowhere uten stil som heller ikke er cool, kan bare gå og henge seg.

Vu gnir befolknings­utskiftningen godt inn:

I Tyskland bor det 84 millioner mennesker. Drøyt 15,3 millioner av dem har innvandret etter 1950. Disse menneskene er ikke på langt nær noe flertall, de utgjør 18,4 prosent av befolkningen. Men hvis du regner med barna deres, hadde nesten hver fjerde innbygger i dette landet (24,3 prosent) en innvandrings­historikk i 2022. Barn og barnebarn med én forelder som selv ikke har innvandret, faller ikke inn under denne definisjonen.

Hun har ingen vanskeligheter med å se hvordan dette vil ende:

Den demografiske forandringen blir tydeligere når man ser på den oppvoksende generasjonen: Blant barn under ti år har rundt 40 prosent migrasjons­bakgrunn.

Hva innebærer en så rask og voldsom forandring for et land? spør Vu seg – og gir selv svaret med klinisk distanse: «Migrasjon forvandler samfunnet.»

Hun tar oss med til sydlige deler av Köln der mennesker med migrasjons­bakgrunn nå er i stort flertall:

I Gremberghoven er det 71 prosent og i Finkenberg 84 prosent. Andelene er enda høyere blant barna: I Finkenberg har nesten alle (93 prosent) under 18 år migrasjons­bakgrunn.

De opprinnelige tyskerne holder seg for seg selv. Tyskerne sitter i vertshusene, mens «minoritetene» som nå er i majoritet, sitter på parkbenkene. Parkene er ikke hva de var. Tyskerne oppsummerer det de savner med forkortelsen SOS: Sauberkeit, Ordnung, Sicherheit – renslighet, orden, sikkerhet.

For et par-tre år siden kunne man fremdeles snakke med folk, sier 75 år gamle Sigrid. Den tiden er forbi nå. Mens gamle tyskere før nøt en viss respekt, er det trakasseringen som har tatt over. Den tiden da de kunne spasere langs Rhinen, er forbi. I 2019 ble en lokal tysker som hadde mistet tålmodigheten med utviklingen, dømt til tre og et halvt års innesperring for å ha skutt mot folk som lagde kvalm.

Men kriminal­statistikken viser ikke noe alarmerende bilde, hevder Vu. Så drit i sorgen hos dem som mister landet sitt uten å gå berserk, liksom.

Vu presenterer oss også for Ali, som forteller at han kjenner folk fra Iran, Afghanistan, Albania, Kosovo og Kongo. Men ingen av dem er venner med noen hvite tyskere. Man kan ikke ha det moro med dem, og så drikker de.

Det finnes friksjon, men vi har lært å håndtere det, konkluderer Vanessa Vu. Det som behøves, er et nytt perspektiv, der for eksempel tysk kan bli å anse som et fremmedspråk i skolen, gitt at mange skoleelever nå har så dårlige tysk­kunnskaper. Hver fjerde elev i skolen kan knapt lese tysk.

Hadde dette skjedd i en ikke-vestlig verdensdel, ville en slik fortrenging av et lands opprinnelige befolkning ha blitt ansett som et overgrep og en forbrytelse. Det er viktig at palestinerne må få sin egen stat, men ikke at tyskerne får beholde sin.

Men ingenting skal forhindre at prosessen for det Thilo Sarrazin kalte avskaffelsen av Tyskland skal fullføres. Og skulle noen ha innvendinger til slike utsikter, kan de rulles i tjære og fjær.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.