Kommentar

Foto: Anders Beer Wilse: Lofotfiske (Norsk Folkemuseum)

 

Da Brochmann 2-utvalget nylig la frem sin rapport «Integrasjon og tillit», brøt et av utvalgets medlemmer, Asle Toje, en aldri så liten offentlig lydmur. I dissenterende merknader til rapporten kritiserte Toje nemlig utvalgets flertall for ikke å ha drøftet konsekvensene av at de etniske nordmennene før eller senere vil komme i mindretall dersom dagens innvandringspolitikk videreføres.

I merknadene skriver han blant annet dette:

Høy og permanent innvandring vil bli en akutt utfordring for norsk kultur, noe som alt manifesterer seg i stadige debatter om norsk kultur og symboler som oppleves som problematisk for innvandrere. Utvalget tar en snarvei ved å legge til grunn at Norge har en tynn, verdibasert identitet, mens realiteten er at vi har en «tykk» (og langt på vei «innat-lært») kultur som det krever betydelig innsats å tilegne seg. Norge er ikke bare et land, det er også den norske nasjonens hjem. I århundrenes løp har denne nasjonen utviklet en kultur som er like distinkt som andre nasjoners og som ikke på noen meningsfull måte oppsummeres av universelle verdier. Sagt enkelt: Frihet er viktig for nordmenn men å like frihet gjør deg ikke norsk.

En av våre fremste offentlige intellektuelle gjorde med det ikke annet enn å sette ord på tanker som store deler av Norges befolkning bærer på – i egenskap av stort sett tause vitner til det man inspirert av Christopher Caldwell kan kalle revolusjonen i Norge. Ved å nevne etnisiteten i denne sammenhengen, formidler Toje også indirekte noe som står klart for de aller fleste, nemlig at nordmennene er et folkeslag, og at dette har noe med slektsrøtter å gjøre.

Det var ikke annet å vente enn at Tojes høyst relevante innspill ville falle deler av establishment tungt for brystet. Og som den første har Sylo Taraku, et annet av Brochmann-utvalgets medlemmer, nå tatt til motmæle nettopp mot Tojes bruk av uttrykket etniske nordmenn i VG.

Taraku spør:

Hvem skal egentlig kunne klassifiseres som «etnisk norsk? Når slutter man å være «innvandrer» eller «etterkommer»?

Svaret på det første spørsmålet er forbausende enkelt: Man kan klassifiseres som etnisk norsk dersom man nedstammer fra nordmenn. Når migrantene til Norge sammenveves med landets opprinnelige befolkning, blir deres etterkommere etnisk norske. Hvis de ikke sammenveves på den måten, blir ikke etterkommerne deres etnisk norske.

Som Paul Collier bemerker om Storbritannia: Når personer som tilhører landets opprinnelige befolkning er en del av slektstreet til migranters etterkommere, gir det etterkommerne et helt annen tilhørighet til landet enn hos dem som mangler slike aner. Det sier seg selv at den samme observasjonen også gjelder Norge,

Den norske etnisiteten er altså ingen hermetisk lukket sådan. En person med én norsk og én utenlandsk forelder, er etnisk norsk. Hvorvidt vedkommende vokser opp i Norge eller det andre landet, vil være bestemmende for hvor han eller hun føler seg mest hjemme, men forutsetningene for en dyp følelse av tilhørighet er tilstede for begge land.

Men det betyr også at etnisiteten ikke er vidåpen: Hvis foreldrene og besteforeldrene ikke er norske, gir det ingen mening å kalle barnet for etnisk norsk.

Sylo Taraku hevder at mange som regner seg som norske, vil føle seg ekskludert av begrepet etniske nordmenn. Her er det vel meningen at man skal få et stikk av dårlig samvittighet. Til det kunne man trekke på skuldrene og si at folk føler så mye rart. Det spiller tilsynelatende ingen rolle hva nordmenn måtte føle ved å bli fratatt eksistensen som etnisk befolkning.

Saken er at begrepet «norsk» har to betydninger utover det rent følelsesmessige: én juridisk og én fysiologisk. Man skal ikke være nødt til å føle seg juridisk ekskludert, men om man føler seg fysiologisk ekskludert, så er det altså moder natur og ens egne foreldre som har ordnet akkurat dét for en. Det er nå engang sånn at det er mange ting her i livet man ikke bestemmer selv. Og det beste man kan gjøre med livets realiteter, er å slå seg til ro med dem.

Taraku drøfter denne saken selv:

Teknisk sett er det bare de som har innvandret til Norge, for eksempel en som meg, som er innvandrere. Etterkommere er personer som er født i Norge med innvandrerforeldre, slik som mine barn. Hva med deres etterkommere, vil mine barnebarn være etnisk norske? Det avhenger kanskje av graden av assimilasjon.

Dette er ikke så vanskelig. Hvis Tarakus barn ikke har norsk mor, er de ikke etnisk norske. Hvis en av foreldrene til Tarakus barnebarn er norsk, blir de også etnisk norske.

Han finner også ut av dette når han anstrenger seg litt:

Blandingsekteskap er et tegn på assimilasjon, men det er ikke trenden nå. I den grad etnisk norske gifter seg med og får barn med innvandrere, skjer det i dominerende grad med svensker, dansker, briter, tyskere og amerikanere – med andre ord med personer fra land som kulturelt og geografisk står Norge nært.

Problemet er at Taraku avfeier sitt eget funn litt for enkelt. Det er ikke «trenden». So what? Så er det trenden det er noe galt med. Trenden går i retning diasporaer som er dårlig integrerte, og som danner territorier nordmenn forlater – i praksis kolonier.

Taraku sier at begrepet etnisitet er ekskluderende. Men hvem er det egentlig som ekskluderer hvem?

Som vi alle vet, har vestlige migranter til Norge i hovedsak for vane å sammenveve seg med nordmennene, mens de ikke-vestlige migrantene i hovedsak ikke gjør det. Mon tro hva det kommer av? Er det fordi nordmenn ikke er interessert i kjærlighetsforhold til ikke-vestlige? Nei, det er fordi ikke-vestlige familier vanligvis ikke ønsker at deres unge inngår kjærlighetsforhold til nordmenn.

Dette er det største rasismeproblemet i Norge i dag, men du vil aldri høre det problematisert av Rune Berglund Steen eller Shoaib Sultan.

Taraku prøver å finte ut selve ordet med et historisk triks:

For bare 30 år siden var begrepet «etnisk» svært lite brukt i Norge. Vanligvis er det minoriteter som er opptatt av etnisk identitet. Majoritetsbefolkninger representerer den dominerende kulturen og har ikke behov for etnisk identifisering.

Men for 30 år siden levde vi ikke i en globalisert verden, og Norge var et nær homogent samfunn. Gitt at vi i dag lever i en globalisert verden, hvem er det egentlig som er minoritet? Jo, det er dette folkeslaget oppe i steinrøysa som trives best for seg selv, langt vekk fra ummahen.

Taraku nekter å innse dette åpenbare, men sier at diskusjon om etnisitet kan virke mot sin hensikt.

Det er bedre å diskutere hva man er redd for å miste, og hva man ønsker å ta vare på og eventuelt hvordan, enn å forsøke å trekke en klar grense mellom den opprinnelige befolkningen og de med røtter fra utlandet.

For det er det ingen grunn til. Solidaritet og patriotisme forutsetter ikke etnisk likhet. Begrepet norsk kan ikke i dag forutsette norsk avstamming, det å være hvit eller kristen. Det mest avgjørende bør være tilknytningen til landet, lojaliteten og tilhørighetsfølelsen.

Han sier det er bedre å diskutere hva man er redd for å miste, men han gjør det ikke. La oss derfor ta dette langsomt og forsiktig:

Nordmennene er et folkeslag som har et hjemland. Nordmennene er redde for at de ikke lenger skal ha noen fortrinnsrett til dette hjemlandet sitt, og at de på lengre sikt vil miste dominansen over det. Det er satt i gang en prosess som gradvis går i den retningen, og nordmennene er redde for at den ikke vil la seg stanse.

Det er et godt prinsipp at folkeslagene har sine egne land. Dette er noe mange i den norske offentligheten synes er fullstendig opplagt når det gjelder palestinere, men ikke dem selv.

Retten til å beholde sitt eget land veier tyngre enn retten en person med utenlandske foreldre har til ikke å føle seg ekskludert av begrepet etnisk norsk.

Ingressen til Sylo Tarakus artikkel lyder:

Kommer det egentlig noe godt ut av å forsøke å definere hvem som er «etnisk norsk»?

Han sier det aldri rett ut, men teksten er en omstendelig måte å si indirekte nei på. VGs debattredaktør Hans Petter Sjøli besvarer spørsmålet mer direkte på Facebook – denne skrekkelige blandingen av sandkasse, galehus og fyllekalas, som virker som en usynlig hånd på den offentlige debatten uten at folk flest ser hvordan, og hvis uklare grenser mellom privat og offentlig knapt er til å holde ut:

Under en diskusjon om artikkelen tar Taraku også bladet litt mer fra munnen:

Den logiske følgen av Tarakus tese er at det ikke er legitimt av Toje å snakke om etnisitet på den måten han gjør. En kosovo-albaner forteller med andre ord en nordmann at denne ikke har lov til å snakke om sitt eget folkeslag. Man skal altså ikke si noe som er en selvfølge for de aller fleste mennesker.

Hvem pokker tror Taraku at han er?

Det er Taraku som mangler legitimitet her – for det første ved at han vil innskrenke den offentlige samtalen, for det andre ved at han oppkaster seg til dommer over hvordan nordmennene kan identifisere seg selv. Hvis Hanne Tolg drar den der i Storbritannia, eller undertegnede gjør det samme i Italia, vil vi – selv etter å ha tilbrakt størsteparten av våre voksne liv i de respektive landene – motta et høyst velfortjent «piss off» (eller «vaffanculo»).

Det VG sier, uten å si det rett ut, ved å gi Taraku spalteplass til disse ugeniale betraktningene, er at folk som er opptatt av etnisitet, er å sammenligne med nazistene.

Som vanlig er det noen som ikke er fullt så subtile:

I diskusjonen under blånekter Wessel-Aas for at han kaller Toje nazist, men får naturligvis pepper for assosiasjonen. Hovedsaken er at den skitne jobben er gjort. Brunbeis én for å oppdra hundre.

Forsøket på å delegitimere Toje på Facebook er en logisk fortsettelse av Hans Petter Sjølis forsøk på å gjøre det samme med Halvor Fosli på samme arena. Det skal visstnok være en verdimessig avgrunn mellom Sjøli og denne forfatteren og forlagsmannen, som i følge en Facebook-kommentar signert Civitas Bård Larsen er i ferd med å bli radikalisert. Liberalistene har åpenbart gått i frø etter Trump-sjokket.

Det er ingen grunn til å la seg skremme av de mer eller mindre halvkvedede visene fra disse tusseladdene. Det å fastslå at tilhørighet til en nasjon ikke er helt løsrevet fra slektsrøtter, har ingenting med nazisme å gjøre. Å oppheve nordmennene som folkeslag på grunn av nazismen er som å oppheve kjærligheten på grunn av sjalusidrap.

 

VG