Sakset/Fra hofta

Aftenpostens ungdomssider – som bærer navnet Si ;D, og hvor man kan finne alt fra friske betraktninger fra overraskende synsvinkler til pinlig, klisjéladet kliss – har laget sin egen variant av en julekalender, hvor de hver dag portretterer en ungdom med utenlandskfødte foreldre.

Utvalget av intervjuobjekter, som får likelydende spørsmål, tilhører – i alle fall så langt – godt over gjennomsnitts ressurssterke, taleføre og ambisiøse ungdommer, som dermed vanskelig kan sies å være representative for unge med minoritetsbakgrunn eller i sin alminnelighet. Vi aner konturene av et flerkulturelt glansbilde. Men initiativet er likevel godt. Vi blir litt kjent med flere personer av forskjellige slags opphav, det være seg Europa, Afrika, Midtøsten eller det fjerne Østen.

Et trekk som har gått igjen hos alle hittil, er at ingen av dem tilkjennegir at de har et negativt forhold til julen. Noen sier at den ikke betyr all verden, men de aller fleste liker den eller synes den er viktig.

Men tingene de først og fremst snakker med avisen om, handler om deres eget forhold til omgivelsene i egenskap av unge med et annet opphav enn norsk. De fleste føler seg som oftest norske, men får som regel en og annen påminnelse om ting som skiller dem fra flertallet. Alle får spørsmål som kan oppleves upassende eller slitsomme, men egentlig ikke verre enn det «rotnorske» får hvis de har ett eller annet litt uvanlig ved seg.

Tjue år gamle Una, født i Norge av bosniske foreldre, føler seg norsk. Hun opplever likevel at identiteten hennes utfordres, men reagerer på en intelligent og avvæpnende måte – dels med selvironi, men også med noe større alvor:

– Jeg sliter litt med spørsmålet: «Er du norsk?». Spørsmålet anerkjenner at jeg ikke har én nasjonalitet; ikke norsk nok i Norge, ikke bosnier nok i Bosnia. Jeg foretrekker heller spørsmålet: «Har du en helt norsk bakgrunn?» eller: «Er foreldrene dine norske?». Det viser til at du ser på meg som norsk, men at du lurer på mer om min bakgrunn.

Pailin har foreldre fra Thailand, og sier at tilhørigheten til to kulturer skapte identitetsforvirring da hun var liten. Var hun thai eller norsk? Spørsmålet kom innenfra, det ble ikke stilt av omgivelsene, som behandlet hennes som alle andre. Og det oppleves fortsatt litt sårt å få spørsmål om hvor hun er fra.

Identitet er et sentralt spørsmål også for London-studerende Lara, som har kurdiske foreldre og norsk kjæreste. To kulturer gir henne ekstra bagasje, men det samme spørsmålet går igjen:

– Da jeg var yngre, var det spesielt utfordrende med identitet. Jeg slet med å føle meg helt norsk, men i Kurdistan følte jeg meg også som utlending. Heldigvis er dette blitt veldig mye lettere med alderen.

Eksemplene viser altså at man vokser det av seg, litt som pubertetens spesielle vanskeligheter, om enn hun stadig misliker at Sylvi Listhaug fremhever visse ting som typisk norske.

Yuval er født i Norge av israelske foreldre. Han fremhever at flere identiteter kan sameksistere, og at dette er gunstig:

– Det beste er at jeg har et indre mangfold, som både jøde, nordmann og israeler. Det er lettere for meg å se på ting litt annerledes, jeg tilegner meg nye perspektiver og kan virke som en brobygger mellom folk som er forskjellige.

Somaliskfødte Sumaya, den hittil eneste som er avbildet med hijab, er kanskje den som får sin følelse av å være norsk mest utfordret:

Når føler du deg minst norsk?

– Når folk omtaler meg og andre som «dem». Jeg har kommet langt i å innse at Norge er en stor del av meg. Når folk fremmedgjør meg, bryter de ned alt arbeidet jeg har gjort.

Aftenposten vil gjerne vite hvordan ungdommene vil at omgivelsene forholder seg til bakgrunnen deres. Tatian, som har dels afrikansk og dels portugisisk opphav, foreslår en tilnærmingsmåte som både er respektfull og ikke unngår det åpenbare:

Vær nysgjerrig og spør i vei! Men ikke gjør det vanskeligere enn det er. For litt siden spurte en gutt meg: Så jeg ser at du ikke er hvit, men du er norsk, så hvor kommer du fra?». Det er som den scenen fra Mean Girls hvor Karen spør: «So if you’re from Africa, why are you white?».

Khaibar, opprinnelig fra Afghanistan men oppvokst i Norge, tilkjennegir en klar forventning:

Om folk er nysgjerrige på bakgrunnen din, hvordan vil du at de skal gå frem?

– I så fall bør de spørre om etnisk opprinnelse eller bakgrunn. Ordvalget er veldig viktig, for det må være en underforstått tone om at begge er nordmenn. Da kan formuleringer som «hvor jeg egentlig kommer fra» være uheldige.

Khaibar er snublende nær å stille et krav til verbale spilleregler som vanskelig kan bli oppfylt hver gang. Omgivelsene er ikke upåvirket av at mange – selvsagt ikke alle – personer fra muslimske land er nøye med ikke å identifisere seg som nordmenn, og det er nå engang et faktum at det sitter langt inne for mange å anerkjenne andre som sådanne.

Sytten år gamle Elena, som er født i Romania og har bodd åtte år i Norge, har – sin unge alder til tross – det modneste synet på dette litt keitete møtet mellom personer med og uten norsk opphav:

Hva er det mest utfordrende?

– Å gå imot de norske tradisjonene. Jeg har ikke bunad, fordi jeg kjenner at jeg ikke kan bruke den med stolthet når jeg ikke har norske røtter. Jeg er heller ikke en stor fan av å gå på skitur med familien. Det er etniske nordmenn som er født med ski på beina, ikke rumenere. Det kan være frustrerende å føle at man må være nøytral i enkelte situasjoner. Selv med to kulturer kan jeg oppleve at jeg føler meg kulturløs.

Hvordan kan vi løse disse utfordringene?

– Utfordringene kommer av motstridende meninger i samfunnet om hvordan mennesker med minoritetsbakgrunn bør oppføre seg. Man kan ikke be folket om å slutte å ha en mening.

Dessverre er det nettopp det siste flere toneangivende krefter ønsker å oppnå: at folket slutter å ha en mening. Elena forstår at hun ikke er norsk på samme måte som personer med slektsrøtter i Norge. Hun merker det på 17. mai. Men hun fremstiller seg ikke som noe offer, og hun forventer ikke at omgivelsene forandrer seg. Hun blir ikke dårlig behandlet selv om folk anser henne som noe mindre norsk enn seg selv.

Vi er altså endt opp med det paradokset at en jente fra et kristent land i Europa, som tilhører samme sivilisasjon som nordmenn, om enn ikke helt samme kultur, viser større evne til å akseptere sin annerledeshet og nordmennenes forhold til den, enn en ung mann fra et muslimsk land i Sentral-Asia, som står nordmennene fjernere. Hun forstår at hun ikke er like norsk som alle andre, han forlanger å være det. Uavhengig av hvilke ord de velger til offentlig bruk, er det ikke vanskelig å gjette hvem nordmennene i sitt stille sinn anerkjenner.