Nytt

Foto: Reuters / Scanpix.

 

Skyteepisoden i Macerata – der den 28 år gamle høyreekstremisten Luca Traini skjøt og skadet seks afrikanere som reaksjon på parteringsdrapet på 18 år gamle Pamela Mastropietro, hvor en nigerianer er mistenkt – har fått et politisk etterspill i Italia som var nokså forutsigbart: Høyre- og venstresiden anklager hverandre for ugjerningen.

Adskillig mer oppsiktsvekkende er tilbakemeldingene som Trainis forsvarer får blant folk gatelangs i Macerata. En perpleks Giancarlo Giulianelli, som sier at skytingen var ondsinnet, mottar erklæringer om solidaritet på vegne av sin klient.

La Stampa skriver:

Advokaten forteller det etter et møte med 28-åringen i fengselet i Montacuto. «Politisk har vi et problem», sier Giulianelli: «Folk stanser meg i Macerata for å uttrykke sin solidaritet med Luca. Det er alarmerende, men det gir oss et mål på det som skjer.»

«Hvordan har den politiske klassen – til høyre, til venstre og i sentrum – forholdt seg til migrasjonsproblemet?» spør advokaten. «Hvis dette er resultatet… er Luca bare toppen av isfjellet. Den er synligst og skal fordømmes, men basen er mye større. Det er folk som, uten at det har noe med rasisme å gjøre, ikke er enige i hvordan migrasjonen håndteres. Politikken har ikke gitt noen svar på problemet», avslutter Giulianelli.

Solidariteten med Traini kan for de flestes vedkommende neppe tolkes som noen moralsk støtte til skytingen.

Den er snarere et utslag av medfølelse med en marginalisert person, som har reagert – om enn på en gal måte – med sinne, slik de selv har gjort, på den offisielle likegyldigheten til en grusomhet begått av en kriminell utlending med ulovlig opphold i Italia. Og deres sinne blir ikke noe mindre av den ekstreme dobbeltstandarden som den toneangivende offentligheten behandler de to forbrytelsene med.

Afrikanere i Macerata er i disse dager nervøse for å gå ut, men det betyr neppe at det foreligger noen større copycat-risiko. Slike forbrytelser vil sannsynligvis også i fremtiden være isolerte tilfeller, begrenset til folk som har reagert uhensiktsmessig på personlige problemer, som i Trainis tilfelle.

For Italia har lenge vært vant til å leve med et høyere voldsnivå enn Nord-Europa. Hverken mafiakrigene eller terrorismen fikk folk flest til å gå av skaftet. Man kan innvende at dette var interne problemer, og at det er lettere å utøse et kollektivt sinne mot utlendinger.

Men det er ikke så mange som er villige til å føre noen personlig krig på vegne av et land som i det store og hele reagerer med is i magen. Den isen har både gode og dårlige sider. En dårlig side er den likegyldigheten til ens medborgere som oppstår hos svært mange i et atomisert samfunn uten noen større nasjonalfølelse.

Støtten til Traini skal derfor neppe først og fremst tolkes som et tegn på økt ekstremisme, selv om det er lett å tenke seg at også høyreekstreme bevegelser vil oppleve en smule støtte i disse dager, men som et tegn på at det fortsatt finnes mennesker med medfølelse.

Den betyr nok også at Berlusconi har rett når han omtaler migrasjonen som en «sosial bombe». Hva slags egenskaper den bomben har, er slett ikke opplagt, men det virker usannsynlig at den vil sprenge freden eller demokratiet i filler. Men som advokaten er inne på, må politikken gi svar. Det begynner å bli knapt med tid.

 
 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut her.