Gjesteskribent

Av Christian Skaug

Italias regjering utstedte for et par uker siden et innvandringspolitisk dekret, hvis viktigste effekt er utdeling av 170.000 nye oppholdstillatelser til personer utenfra EU-området.

Kriteriet for opphold er foruten et uplettet rulleblad at man beviselig har en jobb å gå til. Prioritet vil bli gitt til personer som har til hensikt å arbeide som private hjemmehjelper, og kvotene er størst for personer fra land som har inngått samarbeid med Italia om bekjempelse av ulovlig innvandring til landet. Internett var eneste gyldige modalitet for innsending av søknadene, som behandles etter prinsippet om førstemann til mølla. Disse måtte derfor i realiteten sendes i løpet av den første dagen dekretet trådte i kraft for å ha muligheten til å komme i betraktning.

Det er ikke første gang Italias regjering gjør noe slikt: Lignende tiltak er tidligere blitt iverksatt av regjeringer både til høyre og venstre, og i løpet av en femtenårsperiode er over én million oppholdstillatelser blitt delt ut på denne måten. Men hva er grunnen til at dette fortsatt gjøres i et land der den sittende regjeringen har som erklært mål å føre en streng innvandringspolitikk?

Vinn-vinn-situasjon

Dekretet sier ikke rett ut at dets hensikt er å legalisere ulovlige innvandrere som allerede arbeider og ellers fungerer greit i samfunnet, men det etterlates likevel ingen tvil om at så er tilfelle.

Det er ingen som riktig vet hvor mange ulovlige innvandrere som til enhver tid oppholder seg på det nasjonale territorium, men antallet anslås av de fleste til mellom en halv og én million. For å forsørge seg selv har en person med ulovlig opphold i realiteten kun to alternativer: kriminalitet eller svart arbeid. Strategien fra politisk hold består således i å sende de kriminelle ut, mens de arbeidende som ikke begår andre forbrytelser enn å oppholde seg ulovlig i landet, puljevis tas inn i varmen.

Man kunne tenke seg at personer med fersk oppholdstillatelse etter en tid ville utgjøre en belastning på landets trygdesystem, men faktum er at Italia med unntak av sine inntil videre sjenerøse alderspensjoner slett ikke er noen velferdsstat av nordeuropeisk merke. Den legaliserte innvandreren har derfor ikke noe annet valg enn å fortsette å arbeide.

Pragmatisk løsning

En slik politikk fremstår til tross for sine formelle svakheter i det hele tatt som et pragmatisk og vel gjennomtenkt integreringstiltak. Noen ville si kynisk. For den ulovlig nyankomne som bestemmer seg for å skaffe seg arbeid, er mest av alt redd for å bli sendt ut, og har i utgangspunktet ingen rettigheter. For å skaffe seg innpass hos en
familie som betror vedkommende omsorgen for bestemor, eller hos en bonde som lar vedkommende høste tomater, er den ulovlige innvandreren nødt til å fremstå som en seriøs person med ærlige hensikter. Det er lett å tenke seg at tildekkende slør og religiøs
spesialtilrettelegging overhodet ikke har noen plass i en slik virkelighet. Man må gjøre seg anstrengelser for å komme på innsiden av et, smilene og kyssene til tross, lukket samfunn som det italienske (kontrasten til land som gir den nyankomne tolk og informasjon om rettigheter etter to sekunders opphold, kunne ikke vært større). Og
etter noen år kommer belønningen for flere års slit, forsakelser og lovlydig adferd: permanent opphold i landet og sosiale rettigheter som sykepenger.

Tetter hull

En detalj i det siste dekretet vitner dessuten om at italienerne til forskjell fra mer godtroende nordboere har nese for andres sluhet (på seg selv kjenner man andre): Dersom utlendingen som søker opphold har skaffet seg jobb hos en arbeidsgiver som selv mangler italiensk statsborgerskap, må vedkommende arbeidsgiver dokumentere fem års lovlig opphold og plettfri vandel for at søknaden skal tas i betraktning. Dette gjøres for å unngå omgåelse av de nokså strenge kravene til familiegjenforening, hvilket har skjedd ved tidligere anledninger.

Vil bli italienske

Og flere opplysninger kan tyde på at Italia lykkes relativt brukbart med integreringen på denne måten, til tross for en viss økning i tilfellene av rasisme. En fersk undersøkelse viser at 80 % av de spurte utlendingene oppgir at de aldri har opplevd diskriminering i
Italia, og italienerne er stort sett nokså fornøyde med arbeidet de ansatte utlendingene gjør. Fra min egen lille verden legger jeg ellers merke til at flere asiatiske foreldre av søte små som frekventerer samme skole som mine egne håpefulle, har gitt sine barn italienske navn. Hittil er det ingen av disse som har reservert seg mot undervisning i den katolske religion. På spørsmål svarer de at de ikke ønsker at deres egne barn skal behandles annerledes enn de italienske barna, til tross for at undervisningspersonalet har fiks ferdig opplegg til den som måtte ønske noe slikt.

Inntil videre trekker jeg den konklusjon at Italias lange erfaring som historisk veikryss, har
gitt landet en viss peiling på hvordan man må innrette seg for ikke å bli overkjørt.

Av Christian Skaug