Nytt

Førti asylsøkere fra Somalia okkuperte forleden et nedlagt hotell like ved jernbanestasjonen i Bari. De hadde en måneds tid vært uten bolig, og hadde tilbrakt nettene på benker gatelangs eller på stasjonsområdet, inntil de tok seg inn i den forlatte bygningen med moralsk støtte fra Antirasistisk nettverk Bari og byens somaliske forening. Kort tid etter forlangte de med nevnte organisasjoners hjelp et møte med kommune- og provinsmyndighetene, som endte med at somalierne inntil videre kan bli i det gamle hotellet, som også har fått vann og strøm tilbake, uten at det er helt klart for hvis regning.

Somalierne hadde i sin tid kommet til Italia, for siden å dra til Sverige. Derfra ble de imidlertid sendt tilbake til Italia i tråd med Dublin-reglene, som innebærer at søknad om asyl skal behandles i det første landet hvor vedkommende utlending ble registrert. For Italias vedkommende skjer behandling av slike søknader på de tretten stedene hvor det finnes større mottak. For den som har håp om asyl er det således opportunt å oppholde seg i nærheten av det mottak man sogner til administrativt.

Problemet er at mottaksplassene ikke er mange nok, særlig ikke etter at håndhevelsen av Dublin-reglene er blitt strengere nord for Alpene. Italia er jo med sin geografiske plassering ofte det første landet i Europa asylsøkere kommer til, i likhet med Hellas. Forpliktelsen staten har til å gi asylsøkerne tak over hodet, tilfaller de lokale myndigheter, som ikke finner ressurser til å oppfylle kravet. Resultatet er at flere har en prekær boligsituasjon. Har man ikke venner på stedet, og vil man ikke arbeide på mer eller mindre slavelignende vilkår på fabrikker eller hos lokale bønder, er man således overlatt til seg selv.

Hjemløshet er ikke noe helt ukjent fenomen blant innfødte heller, og det er mer enn én etnisk italiensk uteligger som har gitt uttrykk for sin misnøye med okkupasjonen. For hadde det ikke vært tale om et høyt antall organiserte utlendinger med støtte fra lokalbefolkning som er mer enn rede til å spille rasismekortet, ville en okkupasjon ganske sikkert ha endt med ordensmaktens inngripen snarere enn administrativ velvilje.

Fenomenet med hjemløse asylsøkere forekommer forøvrig mange steder i landet. I Roma har f.eks. jernbanestasjonen Ostiense en tid vært tilholdssted for afghanere. Italienske politikere er misfornøyd med situasjonen, og mener resten av EU ikke tar ansvar for å fordele byrdene. Fristelsen til ikke å yte asylsøkerne altfor god service spiller derfor trolig inn, for nyheten sprer seg raskt om hvem som er mest gjestfrie. På denne måten ender de europeiske landene opp med et uverdig svarteperspill ingen er tjent med. Men denne gangen gikk det annerledes, og hva slags presedens lokalmyndighetene på Italias hæl nå har satt, gjenstår å se.

Christian Skaug