Tavle

EU-domstolen i Luxembourg. Foto: Razvan Orendovici / Wikimedia Commons.

 

En person som har søkt asyl i et EU-land for deretter å begi seg til et annet, kan ikke sendes tilbake til det første landet uten at dette erklærer sitt samtykke.

Det fastslår EU-domstolen i Luxembourg i en kjennelse som er omtalt i den italienske avisen Il Fatto Quotidiano (et sammendrag på engelsk er offentliggjort av nyhetsbyrået ANSA).

Problemstillingen ble forelagt dommerne i Luxembourg etter at den irakiske statsborgeren Adil Hassan hadde søkt asyl i Tyskland, for deretter å dra til Frankrike. Da dette ble oppdaget av franske myndigheter, bad de offisielt tyske myndigheter om å ta over ansvaret for irakeren igjen, men innledet returprosessen før det var kommet noe svar fra Berlin.

I lys av Dublin III-avtalen er dette samtykket en ren formalitet med gitt utfall, men fraværet av streng formalisme fra de franske myndighetenes side var nok til at Hassan anket utkastelsen til en administrativ domstol i Lille. Denne sendte saken videre til EU-domstolen, som altså har dømt Frankrike for brudd på Dublin-reglene.

Kjennelsen er et av flere eksempler den senere tiden på at den rettslige og administrative byrden som følger med asylvesenet, systematisk økes – i asylsøkernes favør og statenes disfavør. Denne byrden er allerede overveldende for mange stater.

Statene må være ekstremt påpasselige med å oppfylle sine plikter, som gjerne består i å sikre asylsøkernes rettigheter. Asylsøkernes rettigheter ivaretas meget omhyggelig, men pliktene deres er det ikke så nøye med.

Rettsvesen og byråkrati står altså til tjeneste for det selv globaliseringsvennlige EU-topper erkjenner i hovedsak er økonomiske migranter. Bærekraftig er det ikke.

 
 

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» fra Document Forlag her.