Nytt

Etter at mange tusen tunisiere i kjølvannet av revolusjonen i hjemlandet har tatt sjøveien til Italia, har fransk grensepoliti på presidentens ordre forsterket grensevaktholdet kraftig, og da i særdeleshet på grensen mot nettopp Italia. Mange av de papirløse tunisierne som forsøker å ta seg frem til slektninger og venner i Frankrike, blir i disse dager derfor stanset på det som normalt er en vidåpen grense langs E80 mellom Ventimiglia og Menton. Grensen forsøkes etter beste evne lukket hermetisk, også til skogs, av Frankrike, hvis innenriksminister Claude Gueant har sendt massive politistyrker og rettet følgende anmodning til sine naboer på den andre siden av Alpene: «Vi ber italienerne om å holde igjen personene som tar seg til italiensk territorium, foruten å ta imot de som blir sendt tilbake.»

EU-regelverket tilsier at den som søker politisk asyl skal få sin søknad behandlet i det første landet vedkommende kommer til, men omstendighetene tatt i betraktning er det for tiden i praksis umulig å gjennomføre noen normal saksbehandling for alle de nyankomne til Italia. Italienernes anmodning om hjelp fra sine europeiske kolleger til å håndtere situasjonen blir ikke lyttet til, og resultatet er et svarteperspill hvor Italia ser gjennom fingrene med illegale innvandrere som forsøker å reise til andre europeiske land, og Frankrike altså stenger sin egen grense. Den kollektive handlingslammelsen og det fullstendige fraværet av en koordinert innsats for å hanskes med strømmen av personer fra Nord-Afrika, tyder på en svært lite velfungerende politisk union. Hvordan et EU som ikke klare å finne en løsning på et såpass lite problem, kan drømme om å vise politiske muskler globalt ved felles anstrengelse, forblir et mysterium.

Italia-Francia, la nuova cortina di ferro