Sakset/Fra hofta

Migranter ved busstasjonen Tiburtina i Roma den 8. mars 2017. Foto: Max Rossi / Reuters / Scanpix.

 

En enkel analyse av Politiets oversikt over landene hvor Norge har tvangsutsendt utlendinger i løpet av de første fire månedene av 2018, viser at uttransporteringene ofte handler om å flytte en person fra Afrika eller Asia til et annet europeisk land.

NTB skriver:

De tvangsutsendte utlendingene er sendt til 95 ulike land. Italia har tatt imot 139 personer, Polen 113, Russland 103, men Sverige topper listen over mottakerland med 150 personer.

Men blant disse personene er kun én av de 139 som er sendt til Italia, selv italiensk statsborger. Og av de 150 som er sendt til Sverige, er kun ti svenske statsborgere. Mønsteret er gjennomgående for de vesteuropeiske landene. Av de 18 sendt til Danmark er f.eks. tre danske statsborgere, av de 31 sendt til Frankrike er seks franske statsborgere.

Utsendelsene handler altså mye om å sende byrden ved utlendinger til andre europeiske land. Nesten ett tusen av de 1619 utviste er sendt til et land i Europa, Russland og tidligere sovjetrepublikker ikke medregnet. Men av disse er kun omlag halvparten selv europeiske borgere.

Situasjonen er en annen for Øst-Europa. 113 personer er sendt til Polen, og 104 av dem er polske statsborgere. 72 personer er sendt til Litauen, og 66 av dem er litauiske statsborgere. 103 personer er sendt til Russland, og 101 av dem er russiske statsborgere. For disse landene handler altså utsendelsene mye om å få igjen egne forbrytere.

Evnen til å sende utviste afrikanere og asiater tilbake til sine opphavsland er derimot ikke så mye å skrive hjem om. Norge har uttransportert 28 eritreere, men kun én til Eritrea. 93 irakere er uttransportert, men kun 34 til Irak. 45 nigerianere er uttransportert, men kun ni til Nigeria.

Utvisninger mellom europeiske land er altså ikke til hinder for at afrikanere og asiater fortsetter å trenge seg inn i Europa. Og er man først i Europa, er det vanskelig å forhindre at personer som er utvist fra et europeisk land til et annet, reiser tilbake igjen hvis vedkommende ønsker det.

Rheinische Post skriver torsdag om et spektakulært eksempel: mannen fra Togo som tysk politi satte himmel og jord i bevegelse for å utvise til Italia, etter først å ha mislyktes i å pågripe ham på grunn av vold og trusler fra andre asylsøkere. Slik det tyske regelverket i øyeblikket fungerer, skal enhver som dukker opp på grensen uten dokumenter for å be om asyl, slippes inn i Tyskland – om vedkommende overhodet blir gjenstand for grensekontroll. Togoleseren kan således bare sette seg på toget til Tyskland, og sørge for å være uten dokumenter når han kommer frem.

Det er altså grunn til å spørre seg hva som egentlig er frukten av den massive politiinnsatsen – foruten den etterfølgende rettsprosessen, der en administrativ domstol i Stuttgart har brukt tid på å stadfeste at togoleseren, som hadde engasjert advokat, kan uttransporteres.

Signalet myndighetene sender til migrantene, er at de ikke er garantert fred og ro hvis de oppholder seg ulovlig i Europa. Men det er åpenbart kun et lite mindretall som forstyrres, og forstyrrelsen det er tale om, er neppe særlig avskrekkende så lenge man får bli igjen i Europa.

Etter tilstrekkelig mange års opphold i et eller annet europeisk land, er det uansett sannsynlig at personene det gjelder, før eller senere blir legalisert, for dermed å kunne flytte uhindret hvor som helst.

Om Europa virkelig ønsker å unngå å bli invadert, behøves altså en kollektiv innsats for å unngå at en uhåndterlig del av befolkningsoverskuddet i Afrika og Asia veltes over på vår verdensdel. Det krever først og fremst beskyttelse av yttergrensen med makt, men også at man er i stand til å returnere folk til hjemlandene, om nødvendig ved å tvinge disse.

At dette ikke står høyt på agendaen hos samtlige vesteuropeiske ledere, er utilgivelig.

 
 

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.