Sakset/Fra hofta

Migranter i Berlin står i kø for å søke asyl i Tyskland den 12. oktober 2015. Foto: Hannibal Hanschke / Reuters / Scanpix.

 

Mens europeiske borgere lenge har benyttet seg av en ønsket bevegelsesfrihet i samsvar med dens spilleregler, ser vi nå at nyankomne til vår verdensdel tar seg en form for bevegelsesfrihet som reglene åpner for, men som aldri var hensikten.

I 2017 søkte 8210 personer om asyl i Tyskland til tross for at de allerede var blitt anerkjent som flyktninger i et annet europeisk land, skriver Die Welt.

Mengden av slike søknader var mer enn dobbelt så stor i fjor som i 2016, da det tilsvarende antallet var 2997, opplyser den tyske avisen, som har innhentet offisielle tall fra den føderale migrasjons- og flyktningetaten (BAMF).

Disse søknadene anses for å være «utilbørlige» og blir ikke realitetsbehandlet. Men selv om de automatisk blir avvist, er det bare en brøkdel av søkerne som blir sendt tilbake til landet de hadde fått opphold i. Det eksakte antallet er ikke kjent, men det dreier seg om mindre enn en femtedel.

Det kanskje mest absurde er at utvisningsvedtaket kan påklages selv om det ikke fantes noe grunnlag for søknaden.

Ifølge en dommer ved forvaltningsretten i Berlin har det hopet seg opp en rekke slike saker, hvor klagerne blant annet anfører at staten de har fått opphold i, ikke yter tilstrekkelige tjenester. Det rettslige og administrative apparatet segner altså under vekten av saker det aldri burde ha hatt på grunn av det dommeren omtaler som «asyl-shopping», et fenomen som altså griper om seg.

Det er lett å tenke seg at bevegelsesfriheten som oppnås med dette misbruket av asylinstituttet, benyttes for å slutte seg til familiemedlemmer eller å skaffe seg arbeid og nyttige kontakter i Tyskland, som jo forblir den største migrantmagneten i Europa. Når personer bestemmer seg for at de veldig gjerne vil et sted, krever det en viss innsats å hindre dem i det.

Konsekvensen av de manglende utsendelsene blir naturligvis at mange mennesker lever tilnærmet normale liv i Tyskland, men på siden av lovverket. Fenomenet er kjent både fra USA og Italia, og har tidligere resultert i amnestier til personer som har vært lenge i landene uten å begå annen kriminalitet enn selve det ulovlige oppholdet.

Skal dette også bli fremtiden for Tyskland? Kanskje også andre nordeuropeiske velferdsstater?

Tyske politikere tar etterhvert til motmæle mot fenomenet. SPDs migrasjonspolitiske talskvinne Linda Teuteberg mener regjeringen straks må sørge for at asylsøkere i Tyskland som allerede har fått asyl i andre land, omgående blir returnert dit, skriver Die Welt.

Men hun understreker også at de andre landene må yte gode nok tjenester til personene det gjelder. Europa trenger et robust og enhetlig asylsystem med solidaritet mellom medlemsstatene, sier De grønnes migrasjonspolitiske talskvinne Luise Amtsberg. Kravet kan vanskelig bli oppfylt så lenge landene spiller en form for svarteper med migrantene.

Realiteten er at migrantene kommer til Europa hvis de vil, og når de først er i Europa, drar de til det landet de vil. Den erkjennelsen og konsekvensene man burde trekke av den, sitter begge forferdelig langt inne.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!