Sakset/Fra hofta

Frankrike og Italias intensjoner om å sende romfolk som er EU-borgere tilbake til sine hjemland, har gitt opphav til et munnhuggeri som har tatt nesten all oppmerksomheten bort fra de politiske og juridiske forviklingene, som kan risikere å bli en slags styrkeprøve mellom sentralmakten og to av de viktigste medlemsstatene, med alle de implikasjoner det innebærer for Den europeiske unions fremtid.

Rent juridisk er sakens kjerne anvendelsen av Europa-parlamentets og Rådets direktiv nr. 2004/38/EF av 29. april 2004 om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett
til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium. Dette direktivet, som erstatter tidligere EU-lovgivning, slår fast det for unionen helt avgjørende prinsippet om medlemsborgeres bevegelighet og rett til opphold som en av det indre markedets grunnleggende friheter.

Retten til fri bevegelighet og korte opphold innskrenkes ikke av annet enn krav om besittelse av identitetspapirer, som pass eller de standardiserte legitimasjonskortene som brukes i de fleste EU-statene. Når det gjelder de lengre oppholdene har medlemsstatene derimot et ris bak speilet som hittil kun har vært benyttet i mindre omfang av hensyn til den offentlige sikkerhet. Om det sier direktivet rent generelt følgende:

Det bør imidlertid unngås at personer som gjør bruk av retten til opphold blir en urimelig byrde for vertsmedlemsstatens sosiale system i den første oppholdsperioden. Unionsborgeres og deres familiemedlemmers utøvelse av retten til opphold i perioder av mer enn tre måneders varighet, bør derfor underkastes betingelser.

De fleste betingelsene er av rent administrativ natur, som at folk må registrere seg på bostedet etc. De varme potetene befinner seg lenger ned i direktivteksten:

Så lenge personer med oppholdsrett ikke er en urimelig byrde for vertsmedlemsstatens sosiale system, bør de ikke sendes ut, og utsendelse bør derfor ikke være en automatisk følge av at vedkommende benytter det sosiale systemet. Vertsmedlemsstaten bør undersøke om det er tale om midlertidige vanskeligheter, og ta hensyn til oppholdets varighet, unionsborgerens personlige forhold og størrelsen på den ytede støtten for at fastslå om vedkommende er blitt en urimelig byrde for dens sosiale system, slik at det må treffes foranstaltninger til utsendelse.

Medlemsstaten kan altså selv vurdere hvorvidt byrden er urimelig, og har i så fall rett til å fatte beslutning om utsendelse uten innblanding fra EU. Direktivet slår dog fast at ingen kan sendes ut etter mer enn fem års uavbrutt opphold, ei heller folk som har eller aktivt leter etter arbeid.

Det er denne adgangen til utsendelse EU-lovgivningen gir det enkelte medlemsland som Italias innenriksminister Maroni er fast bestemt på å benytte seg av. Etter at Romania ble medlem av EU i 2007, dro en rekke rumenske statsborgere tilhørende romfolket til andre land, deriblant Italia. Tatt i betraktning at mindre enn fem år er gått, og det er en alminnelig oppfatning at mange av disse utgjør en urimelig byrde, kan Italia uten å bryte fellesskapets regler sende ut enhver som ikke har jobb eller er registrert som arbeidssøkende.

Rent juridisk har Maroni sitt på det tørre, skjønt det ikke virker som om han har sanksjonsmuligheter overfor en utsendt borger som ganske enkelt kommer tilbake, men når dette er blitt slik en betent politisk sak mellom Frankrike og Italia og EU sentralt, representert bl.a. ved president Barroso, er det fordi man ikke forventet at sentrale medlemsland ville utfordre prinsippet om rett til opphold og slik skape usikkerhet hos allmennheten om hvor mye det kan innskrenkes. Sett fra et økonomisk synspunkt er mobiliteten internt i EU allerede for lav, av naturlige grunner som språk, tilhørighetsfølelse, usikkerhet om pensjonsrettigheter etc. Et signal om at andre EU-borgere har færre rettigheter enn vertsstatens, er enda et argument i favør av ikke å flytte til et annet land.

Det er også mulig å forestille seg en slags slippery slope-tanke: Om terskelen for permanent å unngå utsendelse i dag er fem år, hvor sikker kan man være på at den en dag ikke endres til ti år etter press fra medlemsstater? Og tatt i betraktning at økonomiske nedgangstider kan medføre problemer med den offentlige sikkerheten, skulle det vel aldri hende at en vertsstat benytter sin nødrett til å deportere sultne, arbeidsledige borgere av andre EU-land med mer enn fem års opphold om dritten virkelig treffer vifta?

Kanskje frykter EU-eliten at folk rett og slett oppdager at det er hos sine egne man føler seg tryggest når alt ikke er så greit. En slik følelse kan selv i fravær av mange flere utsendelser bidra til at mobiliteten i praksis blir mindre, selv om følelsen for de aller flestes vedkommende ikke kan begrunnes rasjonelt med de tross alt svært begrensede tiltakene Maroni tar til orde for. Barroso liker forståelig nok ikke at den europeiske samhørigheten svekkes, men det spørs hvor sterk den egentlig er hvis den trues av så lite.