Sakset/Fra hofta

Afghanske gutter på Lesbos 23. oktober 2015. Hellas hadde da registrert 500.000 migranter. Foto: Yannis Behrakis/Reuters/Scanpix.

 

VG kan torsdag fortelle at Utlendingsdirektoratet (UDI) er bekymret over at tilstanden for enslige mindreårige asylsøkere er blitt verre det siste halvåret, særlig hva angår afghanske gutter som snart får vite om de kan bli i Norge.

– Mottakene rapporterer om at de har opplevd en negativ utvikling hos ungdommene de siste seks månedene. Det handler om søvnproblemer, dårlig matlyst, skolevegring, frustrasjon og opplevelse av avmakt, sosial isolasjon, nedstemthet, engstelse, apati og noe aggresjon og utagering, sier assisterende direktør i UDI, Birgitte Lange, til VG.

Bakgrunnen for denne utviklingen er ikke særlig vanskelig å forstå. Inntil nylig var det å presentere seg som enslig mindreårig asylsøker fra Afghanistan i praksis en garanti for permanent opphold i Norge. UDIs statistikk fra så sent som 2015 viser en innvilgelsesprosent tett oppunder hundre.

Men i fjor ble politikken strammet inn. Innvilgelsesprosenten gikk ned, og færre får permanent opphold. Det er med andre ord kommet inn et større element av usikkerhet, og siden asylprosessen er et lotteri, betyr det at ungdommene som venter, ikke vet om de blir værende mer eller mindre permanent i et av verdens beste land, eller om de blir sendt tilbake til et av verdens verste.

Hjerteløst?

UDI påpeker overfor ansvarlig statsråd at de frykter ungdommene skal skade seg selv eller andre.

I et skarpt brev til Sylvi Listhaug (Frp) advarte UDI i desember mot følgene av at en stadig større gruppe enslige asylbarn får satt livene sine på vent i mottak.

VGs reportasje dveler mye ved vanskelighetene for de unge afghanerne. Bildet som fester seg, er av en politikk som er hjerteløs.

Men saken er at regjeringen er i ferd med å rydde opp i et ekstremt urettferdig og kostbart uvesen, som har fått pågå altfor lenge. Og opprydningen er ikke smertefri.

For gitt at Norge har tatt imot unge afghanske menn i så mange år, har det skapt forventninger om at denne situasjonen skulle vedvare. Idet forventningene ikke blir innfridd, reageres det med frustrasjon. Voksne mennesker er kjent med nødvendigheten av å ri av frustrasjon, men voksne mennesker er dessverre ikke det Norge har mest av i øyeblikket.

Hvem bærer størst skyld?

Konklusjonen offentligheten inviteres til å trekke på egenhånd, er at Listhaug og regjeringen er onde. Men er det nå så sikkert at det er disse som bør klandres mest?

Med tanke på at det knapt finnes noen afghansk ungdom, eller ungdommer generelt i klansamfunn for den del, som treffer viktige beslutninger om sitt eget liv på egenhånd, vil en asylreise fra Afghanistan til Norge med få unntak skje som følge av en strategisk beslutning i familien. Hva enten det er tale om et «ankerbarn» som får familien etter eller ei, er det tale om en investering familien gjør. Og Norge har i mange år vært en bank som betaler svært gode renter.

Man kan like gjerne si at de afghanske familiene har skylden, for de legger en stor byrde på de unge guttene eller mennenes skuldre. Konsekvensene må Norge håndtere.

Vi må likevel innse at det er norske myndigheters historiske dumskap som er mest å klandre.

Dumskapen

I essayet «The Basic Laws of Human Stupidity», som den italienske økonomihistorikeren Carlo M. Cipolla (1922–2000) gav ut i 1988 etter å ha gitt den som privat gave til noen venner i 1976, gjør forfatteren en instruktiv klassifikasjon av mennesker som intelligente, kriminelle, hjelpeløse eller dumme:

  • Intelligent er den som gjør godt både mot seg selv og andre,
  • kriminell er den som gjør godt mot seg selv, og vondt mot andre,
  • hjelpeløs er den som gjør vondt mot seg selv, og godt mot andre, og
  • dum er den som gjør vondt både mot seg selv og andre.

I tråd med denne klassifikasjonen, er det lett å se at den afghanske familien som sender en ung mann til Norge, er kriminell. For familien vil kunne nyte godt av en fremtidig pengestrøm, eller sågar familieinnvandring, mens den unge mannen blir utsatt for prøvelser og det norske samfunnet for en økonomisk og sosial kjemperegning.

Godhetsindustrien som beriker seg på det hele, er etter den samme logikken også å anse som kriminell.

Det er muligens et åpent spørsmål om staten og det norske samfunnet i alle disse årene har vist hjelpeløshet eller dumskap. Sikkert er det at Norge har gjort vondt mot seg selv, sannsynligvis også mot Afghanistan, gitt at landet mister det som må være en over gjennomsnittlig ressurssterk borger. Om det gjør vondt eller godt mot den unge mannen som får opphold i vårt land, er ikke alltid så godt å si. Vedkommende får et materielt sett bedre liv, men frarøves – i alle fall for en god stund – kontakten med sin opprinnelige familie og kultur, for i stedet å befinne seg i en verden som fortoner seg dypt fremmed. Sjansen for å ende opp som kriminell eller sosialklient er stor, og sjansen for å bli et utilpass samfunnsmedlem er enda større, selv om unntak alltid vil finnes.

Siden det høyst sannsynlig er bedre for et menneske fra en klankultur å holde seg til sin egen familie enn å føle seg bortkommen i en moderne kultur, må konklusjonen bli at Norge har vist dumskap snarere enn hjelpeløshet. Og en sentral innsikt i Cipollas arbeid, er at dumskap er verre enn kriminalitet.

Ved å sette en stopper for dette tøvet, gjør regjeringen med andre ord godt både mot Norge, Afghanistan og de unge mennene fra landet, som har det best hos familien. Det regjeringen foretar seg, er altså intelligent. For vi har å gjøre med en politikk som både motvirker en kriminell kultur og setter en stopper for en historisk dumskap. Det er rett og riktig, selv om det skjer til den menneskelige kostnaden som VG skisserer.

Det kjempemessige paradokset

Når det om forhåpentligvis ikke altfor lenge settes strek for denne astronomisk dyre dumskapen, vil vi etterhvert innse at den var ledsaget av et illusjonsmakeri som heller ikke har tjent Norge vel.

For hvor kommer den fra, denne forestillingen om at vi er i stand til å yte omsorg for et høyt antall barn og unge fra land helt andre steder på planeten? For det er jo omsorg det er tale om, gitt at asyl er noe som skal gis ved politisk forfølgelse, og det ikke finnes unge gutter og menn som personlig forfølges politisk i patriarkalske klansamfunn. Ofte gis da også subsidiær beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag.

Denne forestillingen om egen omsorgsevne har oppstått i en epoke hvor det ble normalt å avbryte svangerskap i Norge. Og hva er den viktigste grunnen til svangerskapsavbrudd, annet enn frykten for ikke å kunne vise tilstrekkelig omsorgsevne?

Vi aksepterer som samfunn at dets individer sier nei til denne oppgaven på grunn av manglende evne, dårlig økonomi eller fordi det ikke passer med andre planer. Men når noen andre sender sine egne barn til Norge, skal vi altså som samfunn bestående av disse individene si kollektivt ja til oppgaven?

Vi har ikke evne til å frembringe, oppdra og vise omsorg for alle barna moder natur sender oss, men vi har den evnen overfor barna som sendes til oss fra en fremmed kultur?

Absurditeten i dette kjempemessige paradokset har utvilsomt med fasade å gjøre, men noe må stikke dypt her også. Man skulle tro at det lå en slags skyldfølelse langt inne i nordmannen som får sin forløsning ved å påta seg denne selvutslettende oppgaven.

Men et land skal ikke være en selvmordssekt. I den grad regjeringen tar konsekvensen av det, vil det også tjene den til ære.