ensamkommande-flyktingbarn

En av de største absurditetene ved norsk asylpolitikk er praksisen med bortimot automatisk å gi opphold i Norge til offisielt mindreårige fra land som Afghanistan, Eritrea, Somalia og Syria, bare familien lykkes med å sende dem til vårt land. Det å få en slutt på dette burde ha vært høyt prioritert hvis regjeringen hadde noe som var i nærheten av å kunne kalles en asylpolitikk.

Norske kommuner går nå imidlertid motsatt vei, og etablerer praksiser som vil bidra til å forsterke uvesenet, som allerede øker kraftig helt av seg selv. Som vi har sett, har Asker kommune begynt å la afghanske familier være fosterforeldre for afghanske asylsøkere.

Det er genialt, ikke sant? Reis til Norge, få asyl og livsopphold garantert, og få siden betalt av vertssamfunnet for å ta deg av barn eller unge voksne fra ditt eget hjemland. Fantastisk for integreringen, og en super motivasjon for å betale skatt.

ANNONSE

Det er så genialt at også Trondheim kommune har begynt å gjøre det samme.

«Flere flyktninger ønsker å bli fosterforeldre,» skriver Adresseavisen torsdag. Familien Azimi fra Afghanistan, som kom til Norge i 2011, vil gjerne bli forsterfamilie for en mindreårig asylsøker, som med stor sannsynlighet også kommer fra Afghanistan.

De er ikke alene:

Av 137 henvendelser til Bufetat i Trondheim om å bli fosterfamilie i de første fire månedene av 2016, er 39 fra familier med minoritetsbakgrunn.





– Vi ser en tendens til at minoritetsspråklige i økende grad ønsker å bli fosterfamilie for enslige mindreårige flyktninger, bekrefter rådgiver Hilde Brandal i Bufetat, region Midt-Norge, avdeling Trondheim.


– Trondheim skal bosette 40 enslige flyktninger under 15 år. Vi tror at potensialet hos nettopp minoritetsspråklige familier i Trondheim er stort, sier Brandal.

Det gjør hun nok rett i, for det vil følge en såpass pen pengesum med den mindreårige at det neppe blir nødvendig å ha en vanlig jobb. Men faren i familien Azimi har jobb også, i Trondheim kommune.

Trondheimsavisen fremhever at familien ønsker å bli integrert, og mener den lykkes med det, også takket være kurs i hvordan man forholder seg til barn i Norge:


– I Afghanistan er det ikke vanlig å lytte til det barn har å si. Det er annerledes her. Barn forstår mye. Det er positivt for barnets utvikling at de får være med å bestemme, forklarer de.

På den annen side er det skrekkelig mye med Afghanistan som er bra:





I den afghanske kulturen står det å hjelpe andre sterkt.

Her burde det nok skytes inn at det i den afghanske kulturen, som i de fleste andre korrupte og patriarkalske stammekulturer, står det sterkt å hjelp andre som tilhører samme klan som en selv. Dette er noe mange nordmenn som har havnet i konflikt med personer fra korrupte og patriarkalske stammekulturer, personlig kan bevitne.

Familien Azimi er kanskje helt vesensforskjellig fra omgivelsene de angivelig rømte fra. De fremstår i alle fall som verbalt integrert:


– I vår familie står verdier som likestilling, samarbeid, respekt og menneskeverd høyt. Dette er verdier det skal bli fint å gi videre til den gutten som snart kommer til oss.

Mon tro hvordan familien egentlig praktiserte likestillingen i et land som Afghanistan? Og hvordan skjedde det egentlig at de fikk verdier som knapt finnes i landet?
 Det kan uansett ikke forventes at dette mirakelet vil gjelde generelt for afghanske familier.

En av de mange forskjellene mellom Nord-Europa og Middelhavslandene er at folk fra de sistnevnte ikke legger all verdens vekt på det andre sier, mens ordet hos skandinaver står uhyre sterkt. Man avstår helst fra å prate tull, man holder ord, og man forventer at andre holder ord. Lenger sør er forholdet til ordet mer pragmatisk, og man benytter det mer instrumentelt – av og til for å blidgjøre.

Men mottageren i et land ved Middelhavet vet at ordet brukes på den måten, og spør seg gjerne instinktivt hvordan den andre prøver å lure vedkommende, mens skandinaver sjelden tenker over den muligheten. De lærer det på den harde måten.

I et mindre grenseløst naivt land enn Norge, ville man nå spørre seg hvor mye menneskehandelen med afghanske mindreårige vil utvides. For med kommunenes initiativer blir utvidelsen av den afghanske diasporaen, eller kolonien, praktisk talt satt i system.

 

ensamkommande-flyktingbarn
Ensamkommande flyktingbarn nummer to fra venstre er muligens noe tyngre enn sin svenske «gode mann», som han sitter på fanget til. Med fosterforeldre fra hjemlandet Afghanistan ville det bli en slutt på dette litt pinlige skuespillet.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629