Innenriks

Foto: Medlemmene i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke. Foto: Mellomkirkelig Råd

Mellomkirkelig Råd tar skrittet over i ren aktivisme og anklager regjeringen for å svikte Norges forpliktelser i asylpolitikken. Hvis kravene skulle innfris ville Norge bli en magnet. Men logikken Mellomkirkelig Råd følger tar ikke hensyn til konsekvenser. Det overlater de til andre.

Den norske kirke mener Norge skusler bort sitt internasjonale renommé og har satt fram fire krav til Stortinget, regjeringen og utlendingsforvaltningen.
Mellomkirkelig Råd (MKR) sier kravene kommer som følge av høstens mange tvangsreturer av unge afghanere som kom til Norge som mindreårige, de såkalte oktoberbarna. Det skriver Vårt Land.

– Norge skusler nå bort vårt internasjonale renommé som en nasjon som var kjent for solidaritet og humanitær innsats, heter det i en uttalelse fra rådet.

Kirken krever at Stortinget umiddelbart gjeninnfører rimelighetsvilkår for returer til hjemlandet slik at Norge unngår å sende sårbare mennesker tilbake til internflukt og at utlendingsmyndighetene intensiverer arbeidet med å vurdere sårbarheten for afghanske flyktninger.

Ifølge avisen ber MKR også om at regjeringen endrer praksis og gir opphold på humanitært grunnlag til barn som ankom Norge før fylte 17 år og at Stortinget sørger for at det blir gjennomført en kritisk gjennomgang av bruken av midlertidig opphold.

– Tvangsreturene er et eksempel på innstrammingene de siste to årene som beveger norsk asylpolitikk i en svært restriktiv og problematisk retning, skriver Mellomkirkelig Råd. (NTB)

Aktivistlinjen polariserer kirken, menighetene og samfunnet. Kirken kan like lite som andre aktører velge hvilke sider av virkeligheten den vil forholde seg til. Engasjerer man seg politisk må man ta alle sider i betraktning. Hvis barn under 17 automatisk skal gi opphold betyr at det man ønsker at Norge skal ha en åpen innvandring. En slik presedens vil hurtig bli kjent. I samme retning peker ønsket om å avskaffe eller redusere bruken av midlertidig opphold og rimelighetskravet.

Resultatet vil bli at afghanere kan være rimelig sikre på å få bli bare de tar seg til Norge. Til gjengjeld må norske soldater dra til Afghanistan for å sørge for sikkerheten der, slik en «Veteran» uttrykte det på gjesteblogger til Nettavisen:

Derfor er det et paradoks at vi den ene veien sender norske soldater til Afghanistan. For å sloss for dette landets frihet.l Mens vi motsatt vei signaliserer til unge afghanske gutter og menn i vernepliktig alder, at de kan reise hit, til Norge. Og få videre opphold den dagen de fyller 18 år, og i realiteten kunne startet sin soldatutdannelse i hjemlandet.

Det er ikke antall personer som er mitt poeng. Men prinsippet. Og signalene. Det ene til afghanere. Men like mye – til egne soldater.

Ha er dette for moral? Eller snillisme? Eller er det uttrykk for en type politisk korrekthet?

Men dette er spørsmål hverken kirken, asyllobbyen eller politikere og medier stiller. Det er taust. I stedet mobiliseres det til «dugnad» for oktoberbarna.

Noen der ute har hatt førstehåndskontakt med afghanere, i Afghanistan og her hjemme. Hvorfor er det så få spørsmål som blir stilt, selv når der helt opplagte?

 

Kjøp Bulgakovs «Mesteren og Margarita» her