Nytt

NRK Østlandssendingen opplyser at budsjettene for sosialhjelp er i ferd med å overskrides med tilsammen flere titalls millioner kroner i 14 av Oslos 15 bydeler. Årsaken er økt arbeidsledighet.

Politikerne er bekymret, blant dem lederen for bystyrets helse- og sosialkomité, Tone Tellevik Dahl fra Arbeiderpartiet.

– Det er ganske bekymringsfult. Vi ser en økende arbeidsledighet. Det betyr at kommunen må trappe opp sine arbeidsmarkedstiltak kraftig, sier hun.

10 prosent flere Oslo-borgere var uten jobb i august i år enn i august i fjor, ifølge NAV, og økningen var størst innenfor bygg og anlegg.

Det betyr at personene det er tale om for en stor del er EØS-borgere fra Øst-Europa, hvilket bokstavelig talt også kan leses mellom linjene, for i saken skrevet av journalistene Andrea Kluge og Olav Juven er det lenket til en høyst relevant NTB-melding fra sist juni, hvor det ble opplyst om en voldsom økning i antallet EØS-borgere som ber om sosialhjelp i hovedstaden.

For lokalpolitikerne handler fenomenet kun om hvordan de angjeldende personene kan hjelpes bedre.

Det økende behovet for sosialhjelp blir tatt høyde for i neste års Oslo-budsjett, sier Anniken Hauglie.

– Nå kan ikke jeg si noe om budsjettet som legges frem til uka. Men det jeg kan si er at sosialhjelpsutbetalingen vil det bli tatt høyde for. De som har rett på sosialhjelp skal selvfølgelig få det.

Hva kan byrådet gjøre for at folk ikke skal komme over på sosialhjelp?

– Vi har styrket norskopplæringen, vi styrker arbeidet med kvalifisering, vi har inngått en samarbeidsavtale med Nav […]

Og så videre. Av en eller annen grunn gav det ingen gjenklang da lederen for NAV i bydel St. Hanshaugen, Sigurd Røeggen, i juni uttalte følgende:

– Jeg mener sosialkontorene trenger en mulighet til å si nei til EØS-borgere som ber om økonomisk sosialhjelp, bostøtte og kommunal bolig.

– Uten en slik mulighet er jeg redd for at utgiftene til sosialhjelp etter hvert vil komme helt ut av kontroll. Ingen land har sosiale ordninger som Norge, sier Røeggen.

Problemet er at dette er rikspolitikk. Man kan ikke si nei lokalt til å hjelpe folk til livsopphold så lenge de har lovlig opphold i riket. Spørsmålet blir dermed om det finnes et grunnlag for å frata EØS-borgere retten til opphold.

Det gjør det jo. Paragraf 111 i loven om endringer i utlendingsloven for EØS-borgere er forholdsvis klar på det punktet:

En EØS-borger som har gyldig identitetskort eller pass, har oppholdsrett i inntil tre måneder, forutsatt at vedkommende ikke blir en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger.

Første ledd gjelder tilsvarende for et familiemedlem som ikke er EØS-borger, så lenge familiemedlemmet følger eller gjenforenes med EØS-borgeren og har gyldig pass. Første ledd gjelder tilsvarende for utlendinger som nevnt i § 110 fjerde ledd og som har gyldig pass.

En utlending som nevnt i første ledd og som er arbeidssøkende, og dennes familiemedlemmer, har rett til opphold i inntil seks måneder og i særlige tilfeller også utover seks måneder.

Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om beregning av oppholdstid og om hva som ligger i begrepet urimelig byrde for offentlige velferdsordninger. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om når det foreligger særlige tilfeller som nevnt i tredje ledd, om meldeplikt for arbeidssøkende, hvilken myndighet utlendingen skal melde seg for og hvordan melding skal skje.

Hva sier så forskriften til loven om urimelig byrde?

EØS-borgere og deres familiemedlemmer har likevel ikke oppholdsrett, jf. lovens § 111 første ledd, dersom de blir en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger, for eksempel ved at økonomisk sosialhjelp benyttes i uvanlig stor utstrekning.

Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke
a) EØS-borgere som er arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer,
b) EØS-borgere som er arbeidssøkende i inntil seks måneder og deres familiemedlemmer, dersom EØS-borgerne dokumenterer at de fortsatt søker arbeid og har reell mulighet for å bli ansatt, eller
c) EØS-borgere som nevnt i lovens § 112 annet ledd, jf. tredje ledd, og deres familiemedlemmer, eller
d) EØS-borgere og deres familiemedlemmer som har fått varig oppholdsrett.

Det siste oppnås etter fem år. Det betyr at en som ikke har skaffet seg arbeid etter seks måneder kan utvises, med mindre vedkommende har tilstrekkelige midler til å klare seg selv – hvilket er unntaket nevnt i punkt c). Et smutthull her er naturligvis muligheten i punkt a) til å starte et foretak uten reell virksomhet, som også kan instrumentaliseres av andre ved hjelp av punkt b), men det er en annen skål

Poenget er at det foreligger juridiske virkemidler for å prøve å forhindre det Røeggen med rette frykter. Det kreves ikke annet enn en regjering som har politisk vilje til å ta dem i bruk, og sende de nødvendige rundskriv ut til lokaladministrasjonene. I motsatt fall ser vi begynnelsen til slutten på velferden.

 

Sosialbudsjettene i Oslo sprenges