Kommentar

21. september kom det franske politiet til en uoffisiell samlingsplass for innvandrere ved Calais, kalt «jungelen.» Mange hadde allerede dratt fordi de visste om politiets opprydningsplaner. Rykter går om at en ny leir nå tar form ved Dunkirk. Man har kanskje revet Calais-leiren, men menneskene er her ennå og flere vil komme. Det store spørsmålet er: hva gjør Europa med det?

Fra den engelske side av kanalen ser det ut som et fransk problem. Det er tross alt en EU-regel, Dublinkonvensjonen, som sier at den som søker asyl skal gjøre det i den første medlemsstat han ankommer. Men vi snakker ikke her om politiske flyktninger, selv om mange kommer fra politisk ustabile land. De er stort sett økonomiske innvandrere som søker et bedre liv. Flere enn hundre i Calais var barn uten forsørgere sendt fra landsbyer i Afghanistan der familie og venner betaler menneskesmuglere for å få dem til Europa, helst Storbritannia, der de kanskje har bedre utsikter enn hjemme.

Denne menneskelige flodbølgen ble brilliant skildret i Michael Winterbottoms film In This World som fulgte to fjorten år gamle afghanske gutter på reisen fra en flyktningeleir i Peshawar. De kunne like gjerne vært fra Afrika, Kurdistan eller til og med Kina. De vil alle komme til Storbritannia. Og etter å ha kjempet mot sanden i Sahara, satt livet på spill i Middelhavet eller krokete og sulten i en varebil fra Sentral-Asia, så vil de ikke la seg stoppe av 35 kilometer vann i den Engelske kanal.

Over hele Europa gror det opp slumlandsbyer som huser flodbølgen av illegale innvandrere. Dette er en av de alvorligste utfordringene for EU på lang sikt. Klimaendring, befolkningsøkning, vannmangel, sult og krig vil drive flere og flere mennesker fra deres hjemland og mot Europa. Mange vil til Storbritannia, men tanken om at øyriket er hardest rammet er direkte feil. Som en øy med en ennå fungerende grensekontroll så kan Storbritannia i alle fall sette noen restriksjoner, selv om noen unektelig vil klare å komme over kanalen.

Men i landene som ligger ved EUs ytre grense er problemene i ferd med å bli alvorlige. I Hellas lever det tusenvis av mennesker på vandring i spredte leire i Athen og på de egeiske øyer. Mange klarer til slutt å komme til Italia, som også bærer en stor del av denne byrden. Den spanske og franske middelhavskyst ser en drastisk økning i tallene. I 2008 er det anslått at 70.000 prøvde å komme over fra Nord-Afrika. Lik blir av og til skylt inn på strendene. Det er resultatet av feilslåtte forsøk på å krysse sjøen, ofte i små og farlige båter som ikke tåler belastningen.

Innvandring er potensielt sett den største krisen for EU, på samme tid som økonomiene i de 27 medlemslandene er under press. I Europa er det store bevegelser blant innvandrerarbeidere som avhenger av det økonomiske klimaet. I den økonomiske oppgangstiden reiste hundretusener av østeuropeere mot vest etter at landene ble tilsluttet i 2004. De reiste først og fremst til Storbritannia, som var den eneste store økonomien som slapp dem inn for å arbeide.

Selv om innenriksdepartementet først anslo at maksimum 13.000 østeuropeere ville komme hvert år, så ble toppen nådd ved nær en million, de fleste fra Polen. Mange har returnert nå etter at nedturen har festet grepet og siden det er bedre jobbutsikter i deres egne land. Men hundretusenvis har blitt værende for å vente på oppturen.

Selv om de er ansett for å være innvandrere, så er de i realiteten en del av det indre arbeidsmarked i EU. Ingenting kan gjøres for å hindre dem å søke arbeid i Storbritannia, eller andre plasser for den saks skyld. Fra 2011 vil alle restriksjoner på arbeidsinnvandring innen de 27 medlemsstatene bli opphevet. Disse ble innført ved tilslutningen i 2004. For arbeidere fra Romania og Bulgaria vil de vare til 2014.

Fri bevegelse for arbeidstakere er en grunnleggende rett i EU. Derfor er debatten om antallet østeuropeere som jobber i Storbritannia noe irrelevant, siden ingenting kan bli gjort med dem, bortsett fra å forlate EU og opprette nye barrierer. Men problemet er uansett at de fleste europeere som har kommet til Storbritannia for det meste er unge single menn som konkurrerer om jobb med den samme gruppen i vårt samfunn som er mest utsatt på arbeidsmarkedet.

Den eneste innvandring som kan bli kontrollert er den inn til EU, ikke innen EU. Denne kontrollen kan bare være så god som den svakeste grensen – og noen er virkelig svake. Det har vært enighet om å etablere en grensestyrke på ca 400, men gitt en grense fra Finland i nord til Hellas i sør, hvor effektivt kan dette bli?

Et annet forslag som franskmennene har gjort seg til talsmenn for er «byrdedeling.» Mange av innvandrerne vil ha politisk asyl, som nåværende lovgivning sier bare kan bli gitt i det første landet de kommer til. Men når innvandrerne har kommet til kanalen har de imidlertid allerede vært i fire eller fem andre EU-land der de kanskje allerede har søkt asyl og fått avslag.

I 2008 var det 240.000 i de 27 medlemsstatene som hevdet de var politiske flyktninger. Det høyeste antall søknader var i Frankrike med 42.000, fulgt av Storbritannia med 30.500 (dette er langt mindre enn i 2002 da 100.000 ble registrert.) Men tallene forteller ikke hele historien. Hellas hadde bare 19.000 søknader, men det var langt flere illegale innvandrere som valgte å ikke komme i myndighetenes søkelys fordi de helst ville reise andre steder. Mens innvandringskrisen eskalerer så vil presset mot spesielt Storbritannia øke for å ta imot flere. Andre europeiske land hevder, med rette eller urette, at UK fungerer som en magnet for mange innvandrere som snakker engelsk og har etablerte kulturer i Storbritannia, og som tror at arbeid eller velferdsordninger er lett tilgjengelige.

Til tross for Dublinkonvensjonen vil ikke land som Hellas og Italia bruke penger og ressurser på å behandle asylsøknader fra innvandrere som helst vil dra til Storbritannia. Selv om man i Europa snakker om en bred EU-tilnærming, så skifter i realiteten problemet bare hender fra ett land til et annet.

Problemet blir verre ved at det er så lett å reise i det kontinentale Europa, der de fleste nasjonale grenser har blitt opphevet av Schengenavtalen. Det er ikke vanskelig å dra fra en ende av EU til kanalen uten noen gang å vise et pass eller andre dokumenter. Hvis EUs eksterne grenser er vanskelig å overvåke, så er kanskje et svar å gjenopprette interne kontroller.

Å fjerne illegale innvandrere er også en kompleks og kostbar prosess. Og hvis de krever asyl så kan det ikke gjøres før rettslige prosedyrer har blitt fulgt. Under FNs flyktningekonvensjon av 1951 er hovedpunktet at ingen som krever asyl kan bli returnert til et land der de kan bli forfulgt. Et annet punkt er at grundig vurdering skal bli gitt hver enkelt sak og at ingen skal bli rettslig forfulgt for å ha kommet illegalt til et land. Det kan være umulig å vite hvor en asylsøker har kommet fra, da de ofte kommer uten papirer. Forbrytersyndikatene som kontrollerer menneskesmuglingen gir dem ordre om å ødelegge all informasjon.

En annen løsning er å se den Europeiske Union som ett område for asyl og å behandle søknader utenfor EU med et kvotesystem som sikrer at flyktningene deles mellom de 27 medlemsstatene. Dette systemet ville kommet i stedet for Dublinkonvensjonen som var tenkt som et arrangement for «byrdedeling,» men som i stedet har sikret at visse land ble mål for menneskesmuglerne.

Det ville vært umulig å selge en slik idé til EUs velgere og den kunne også fungere som et insitament for økt innvandring. For kort tid siden ble et forslag fra Europakommisjonen og FN om at Storbritannia skulle akseptere noen av Calais-jungelens innvånere avvist av ministre som et brudd på internasjonale regler. Innenriksdepartementet sa: «Det er etablerte prosesser for asylretten, i særdeleshet at du hevder retten i det første trygge landet du når.»

Men vi kan heller ikke ignorere problemet. I den apokalyptiske romanen The Camp of the Saints fra 1973 kontemplerer den franske forfatteren Jean Raspail over dilemmaet som Vestens nasjoner står overfor når en mengde sultende båtflyktninger fra den tredje verden ankommer Sør-Europas kyster.

«De var en million fattige og elendige, overveldet av ulykke, klar til å entre våre kyster,» skrev han. «Å åpne opp for dem ville ødelegge oss. Å avvise dem ville ødelegge dem.» Det er et dilemma som Europa må forholde seg til i lang tid.

Av Philip Johnston i The Telegraph