Gjesteskribent

Foto: dgmckelvey/Flickr

 

Adferden til de statlige etatene med ansvar for asyl og innvandring Europa rundt beviser gang på gang at den nå avdøde Robert Conquest hadde rett i sin maksime – «politikkens tredje lov» – om at den enkleste forklaringen på det enhver byråkratisk organisasjon gjør, «er å anta at den kontrolleres av en gruppe fiender».
 
I forrige uke opplyste Catholic Herald at en nonne som var blitt fordrevet fra byen Qaraqosh på Nineve-sletten i Irak, ikke har fått adgang til å besøke den syke søsteren sin i Storbritannia. Søster Ban Madleen var blant de kristne som ble tvunget til å rømme fra den største kristne byen i området da IS kom dit i 2014. Hun var blant de tusenvis av kristne som flyktet fra jihadistene som nærmet seg, og fant tilflukt i det irakiske Kurdistan. Der etablerte hun barnehager for å ta seg av barna til andre flyktninger, som også hadde søkt tilflukt i de kurdiske områdene. Ifølge et brev fra det britiske innenriksdepartementets etat for visum og innvandring som Catholic Herald har sett, har ikke søster Ban bevist at hun tjener nok i jobben som barnehagebestyrer eller dokumentert godt nok at nonneordenen hennes ville finansiere besøket.
 
Det britiske innenriksdepartementet bemerket at søster Ban tidligere hadde reist til Storbritannia, og at hun ved disse anledningene alltid hadde holdt seg til reglene for visumet sitt. Departementet påpekte imidlertid at visumet var blitt utstedt for syv år siden, altså i 2011, og bemerket at hun ikke hadde reist til Storbritannia i det siste. Det finnes ingen forståelse for reisevirksomheten hennes har vært begrenset i den senere tiden. Kanskje hendelser som fremveksten av IS, forsøket på å utslette de kristne i Irak, samt det kristne samfunnets nesten bibelske flukt i sikkerhet i de kurdiske regionene, kunne forklare det som ellers ville ha vært et uforklarlig fravær fra Storbritannia?
 
Brevet fremholder uansett at britiske myndigheter av disse grunner ikke er overbevist om at søster Bans bønn om å få besøke sin syke søster er ekte. Derfor blir hun nektet innreise «uten rett til klage eller administrativ revurdering».
 
Kanskje søster Ban gjorde en elementær feil. I stedet for å si til britiske myndigheter at hun hadde flyktet fra IS og tatt seg av andre flyktninger siden forrige besøk i Storbritannia, burde nonnen ha fortalt dem at hun i mellomtiden hadde sluttet seg til IS, blitt opplært av dem til å drepe, og at hun dessuten hadde lært seg å hate Storbritannia. Hvis hun hadde gjort dette, ville hun nå kanskje ha vært i ferd med å skape seg et liv i Storbritannia.
 
For når alt kommer til alt, er det hva Ahmed Hassan fortalte britiske myndigheter etter at han kom ulovlig til landet i 2015. Da det samme innenriksdepartementet som til og med nektet søster Ban å komme inn i landet, oppdaget at den unge irakiske mannen var i Storbritannia, forklarte han tydelig at han var blitt trent av IS. Han fortalte departementets tjenestemenn at gruppen hadde lært ham opp til å drepe. Innenriksdepartementet fant raskt bolig og studieplass til ham, og behandlet ham som den umyndige personen han sa han var, men høyst sannsynlig ikke var. Siden fortalte han en lærer at han var «forpliktet til å hate Storbritannia». I september gikk han inn på District-linjen på undergrunnsbanen i London og plantet en bombe som ikke detonerte fullstendig, men som ville ha drept flere titalls pendlere, barn inkludert, hvis den hadde gått av.
 
Hvordan finner det britiske innenriksdepartementet det umulig å gi et tidsbegrenset visum til en nonne som flyktet fra IS, mens det på alle måter forsørger en ulovlig innvandrer som er blitt lært opp av IS til å ta liv i Storbritannia?
 
Kristne veldedige organisasjoner som har fulgt med på beslutningsprosedyrene i Storbritannias innenriksdepartement, har tidligere erfaring med denne bisarre prosessen. Søster Ban er bare én av mange kristne som har funnet britiske myndigheter motvillige til å la dem reise inn i Storbritannia. Ifølge fader Benedict Kiely (grunnleggeren av   Nasarean.org, en organisasjon som hjelper forfulgte kristne i Midtøsten), har britiske myndigheter to ganger nektet å gi visum til en annen dominikanernonne, som har doktorgrad i bibelsk teologi. I fjor måtte Institute of St. Anselm (et katolsk lærested for prester og nonner i Kent) stenge på grunn av problemene det hadde med å få innenriksdepartementet til å innvilge visumsøknadene til de utenlandske studentene. I fjor ble en nonne etter alt å dømme nektet innreise til Storbritannia fordi hun ikke hadde en personlig bankkonto. Og ett år i forveien – i desember 2016 – ble tre erkebiskoper fra Irak og Syria nektet innreise til Storbritannia. De var invitert til Storbritannia i forbindelse med innvielsen av Londons første syrisk-ortodokse katedral – et arrangement hvor prins Charles var til stede. De som flykter fra IS blir altså avvist, mens de som er opplært av ISIS er velkomne.
 
Det handler ikke bare om at det britiske innvandringssystemet – og de tilsvarende systemene Europa rundt – ser ut til å bli kontrollert av en gruppe fiender. De ser også ut til å være kontrollert av en gruppe mennesker som er imot at europeiske land har noen som helst passende medfølelse, sunn fornuft eller sågar selvoppholdelsesdrift.

 

Gatestone, 13. april 2018.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!