Gjesteskribent

Geir Furuseth var norsk etterretningsagent i Irak. Var. Han ble kontaktet av deres irakiske tolk og fixer som hadde havnet i trøbbel etter at nordmennene dro. Å hjelpe utlendinger var farlig. Familien måtte rømme landet.

De håpet at den norske stat ville vise sin takknemlighet. Men nei. Furuseth forsøkte å gå tjenestevei. Han betalte for familiens opphold av egen lomme. Til sist kom det noen smuler fra E-tjenestens bord, men innreise til Norge var utelukket. I stedet var det Furuseth som fikk bråk. Han ble fratatt sikkerhetsklarering. Regelbrudd var regelbrudd, uansett om det var for å hjelpe andre.

Furuseth og irakeren sto frem i VG sist uke. Familien kom omsider til Norge som kvoteflyktninger. E-sjef Kjell Grandhagen forsvarer handlemåten og sier til VG at Norge forsøker å unngå å påta seg familiære forpliktelser overfor de som hjelper dem i utlandet.

Men det gjorde Danmark. Også i Danmark var det en høylytt diskusjon om hvor langt Danmarks ansvar gikk. Deres rolle i Irak var mer omfattende, men prinsipielt er sakene like. Det endte med at danskene tok inn 22 tolker og 99 andre som hadde arbeidet for dem, i alt 395 mennesker.

Grandhagen forsvarer seg med «prinsipper», men danskene har åpenbart fulgt andre prinsipper. Kan det tenkes at de mente at de prinsippene Danmark sto for i Irak måtte de også stå for på hjemmebane? Kan det tenkes at danskene også fant at dette handlet om stridsmoral? Kan det tenkes at soldater som må svikte de som setter livet på spill for dem, får lavere moral enn de som er ordholdne og medmenneskelige?

Det betyr ikke at man kan hjelpe alle. Ett sted vil grensen gå, og i det danske tilfellet ble det sagt ja til menn med flere koner. Men å avskrive diskusjonen av prinsipielle grunner, som Grandhagen gjør, fremstår som kortsynt i en global verden.

Irakeren møtte det norske integreringssystemet. Kan det tenkes at manglene ved dette sier noe om den mentaliteten Grandhagen representerer – ikke å ville se problemene og gjøre noe med dem?

 

Møter med det norske integreringsparadiset

Av Geir Furuseth

For litt over to år siden jublet mine irakske venner over endelig å kunne trekke frisk luft i trygghet. Sjelden eller aldri har jeg møtt utlendinger med slik motivasjon til å lære seg norsk og til å kunne bidra til sitt nye hjemland. Nå er motivasjonen snudd til fortvilelse og avmakt. De har møtt den norske integrasjonsveggen.

Det hele begynte med flyktningekonsulenten, en snill, ganske sliten kommunal byråkrat med null erfaring i å jobbe med flyktninger. Kanskje ikke så rart, siden han slet voldsomt med selv de enkleste setninger på engelsk. Han lot flyktningene stort sett i fred, klarte sjelden eller aldri å gjøre noe proaktivt, men fungerte mest som en de kunne ringe til «for å snakke med».

Sist sommer innså han sitt eget inkompetansenivå og gikk over i en annen kommunal stilling. Ære være ham for det. På tross av at kommunen i løpet av fjoråret hadde bosatt flere barnerike flyktningefamilier, valgte kommunens ledelse likevel å redusere stillingsbrøken til 50 %. At den nye og internt ansatte flyktningkonsulenten tidligere jobbet som ruskonsulent, spiller kanskje mindre rolle, men det ble snart kjent på bygda at «pengekrana» skulle stenges. Helt sikkert ikke en dum målsetting i arbeidet med å integrere flyktninger, men siden det ble fulgt opp med at flyktningekonsulenten stort sett lukket seg inne på sitt kontor og ble mer eller mindre utilgjengelig, har integreringsprosessen stoppet opp.

Norskopplæringen

Mine venner er akademikere fra hjemlandet, og var derfor godt vante med grammatikk og ymse abstraheringer. Det første de reagerte på var derfor mangelen på bruk av fonetikk og grammatikk i norskundervisningen. Hver gang de etterlyste dette fikk de sure eller unnvikende svar fra de mer eller mindre ufaglærte lærerne, hvorav én faktisk fikk seg til å dra ned buksa for å vise frem sin tatovering på den ene rumpeballen, til stor jubel fra noen og ditto avsky fra andre elever.

Irakerne slo seg først til tåls med mangelen på grammatikk, og det hjalp noe at jeg kjøpte inn grammatikkbøker til dem. Men progresjonen uteble. Ikke så rart når det interkommunale opplæringssenteret puttet analfabeter, gjerne nyankomne, inn i norskklassen. At myndighetene forutsetter at innvandrere som skal lære seg norsk skal deles inn i tre spor (http://www.vox.no/upload/1377/L%C3%A6replanbokm%C3%A5lnet_sec.pdf), synes ikke å ha nådd frem til denne kommunen. I NOU 2011: 13 Bedre integrering, formulerer Regjeringen seg ennå klarere:

Norskkunnskaper ses på som nøkkelen til arbeid og utdanning. Det er derfor viktig å ha fokus på innvandreres språknivå. Det samme gjelder for norskopplæringens organisering, kvalitet og individuell tilspasning. Det er stor variasjon i kvaliteten på opplæringen i norsk og samfunnskunnskap i kommunene og det er derfor viktig å ha fokus på resultater og kvalitet.

Etter hvert ble irakerne fysisk syke av depresjonen som kom i kjølvannet av ikke å bli hørt, ikke bli tatt hensyn til og ikke minst av at de ikke maktet å lære seg norsk. Fraværet økte jevnt og trutt, og plutselig, uten forvarsel eller forklaring ble de trukket i sin «lønn», den kommunale introduksjonsstønaden. Det viste seg raskt at dette skyldtes det skolen kalte «ulovlig fravær». Da irakerne senere ba om utskrift av fraværsprotokollene, klarte ikke skolen å produsere en protokoll som viste dato og klokkeslett. At skolen i tillegg brøt flere regler og forskrifter, bla den om at hver enkelt elev skal ha en såkalt Individuell plan (jf Introduksjonsloven § 6), som elevene selv skal være med på å utforme og ikke minst oppdatere jevnlig, var det ingen i kommunen eller den interkommunbale voksenopplæringen som tok så nøye.

Jeg har selv jobbet som flyktningkonsulent, som tolk og som journalist, og jeg kjenner regelverket rimelig godt. Men, siden jeg også hadde jobbet i E-tjenesten ønsket jeg ikke å skape mer uro om problemene enn nødvendig. Jeg trodde derfor kommunen og den interkommunale voksenopplæringen ville være mottakelige for diskrete råd om at integreringen av irakerne sto i fare for å feile, om de ikke raskt fikk en opplæring tilpasset sin bakgrunn (noe som var praktisk mulig å gjennomføre ved overflytning til et annet interkommunalt opplæringssenter i regionen). I januar sendte jeg derfor en høflig mail til den private mailadressen til en av vertskommunens etatsjefer. Etter noen uker klarte jeg tilogmed å få lurt meg til et kort møte med ham. Som i mailen fokuserte jeg på språkopplæringen og på at et av barna ble mobbet på skolen. Det siste lovte han å ta opp med sosiallærer, men utover det fikk jeg raskt forståelse for at det nok ikke ville være lett å få det kommunale byråkratiet til å handle.

Irakerne og jeg satte oss derfor ned og forfattet en klage til Fylkesmannen, som er klageinstans for Introduksjonsloven. Klagen ble på vel ti sider, og i klagen skrev «Walid» – med min hjelp – bla følgende:

  • Aldri har flyktningkonsulenten spurt meg eller noen i min familie om hvordan vi opplever norskopplæringen
  • Aldri har flyktningkonsulenten spurt eller samtalt med oss om hvordan vi trives i kommunen, hvordan det går med barna på skolen (i parentes bemerket så går det bra med min sønn som nå går i 10. klasse, og jeg har ikke noe å utsette på XXXXXX ungdomsskole, men her er det viktig å bemerke at det var først etter at min søster og jeg ba om at våre barn i ungdomsskolealder måtte overføres til norsk skole, at kommunen tok affære)
  • Aldri har flyktningkonsulenten eller noen av de andre fra kommunen eller voksenopplæringen spurt oss – på en seriøs og forklarende måte – om hvilke ønsker vi har for fremtiden
  • Aldri har noen forklart oss om hva vi kan gjøre for å stå best mulig rustet til å forsøke å komme inn i yrkeslivet
  • Aldri har noen fra kommunen tatt initiativ til å veilede eller hjelpe oss med å få godkjent eller testet våre utdannelser og medbrakte kompetanse
  • Aldri har noen fra kommunen eller voksenopplæringen forklart oss om fastelegeordningen og Altinn

Vertskommunen ble som loven tilsier bedt av Fylkesmannen om å gi sitt tilsvar. At kommunen valgte å drøye over to-ukersfristen med å svare, er kanskje ikke så selsynt, men det at de da svarte at de ville trenge to måneder på å komme med et tilsvar, kan bare karakteriseres som arrogant. Jeg snakket selv med advokater og med saksbehandleren hos Fylkesmannen om dette kunne være lovlig, men selv om de fleste mente kommunen hadde handlet urimelig, var det ingen som kunne komme opp med en løsning. En byråkrat i de statlige organene for innvandring og integrering oppfordret oss til å saksøke kommunen fordi «Introduksjonsloven er så utrolig vag at kommunene gjør som de selv ønsker, til skade for integreringen». Vedkommende hadde liten tro på at en eventuell pekefinger fra Fylkesmannen til vertskommunen ville få noen som helst praktiske følger. «Fylkesmannen har ingen sanksjonsmidler, og det eneste som kan føre til noen endring er at noen tør og orker å gå til retten!»

Fullmakt – full makt

Vel, vi valgte å vente på kommunens svar som kom etter åtte uker. Den 13. mai fikk jeg mail fra saksbehandleren hos Fylkesmannen:

Oppvekst -og utdanningsavdelingen hos Fylkesmannen har mottatt svarbrev fra xxxxxxxx kommune 06.05.11 vedrørende klagesak som vi sendte til dem 21.02.11.

Vi regner med å få behandlet klagesaken i løpet av uke 21 og klagerne vil da få et svar fra Fylkesmannen.

Den 3. juni fikk så irakerne endelig et brev fra Fylkesmannen:

… Brevet (dvs klagen, min anm) er godt formulert på et uklanderlig norsk og undertegnet av deg.

Før Fylkesmannen realitetsbehandler klagen er det noe som må avklares:

1. Språket i den skriftlige klagen

Slik klagen er formulert er Fylkesmannens vurdering at den som har skrevet brevet behersker det norske språket og derfor ikke har behov for introduksjonsprogram og norskopplæring slik det følger av introduksjonsloven.

2. Spørsmål om bistand fra fullmektig

Fylkesmann stiller spørsmål ved om klager har latt seg bistå av en fullmektig, jf. Forvaltningsloven (Fvl) § 12.

Så fulgte lovteksten, før brevet ble avsluttet med at siden det ikke var lagt frem noen skriftlig fullmakt fra en fullmektig ville ikke klagen realitetsbehandles før en slik erklæring ble fremlagt. Irakerne ristet på hodet og avsto fra å plage byråkratene ytterligere. Siden jeg befant meg utenlands på oppdrag for FN, var det lite jeg kunne gjøre, selv om jeg hadde en slik erklæring liggende på et lager i Norge.

Etter dette fikk vertskommunens administrasjon og politiske ledelse vann på mølla og irakerne ble innkalt til et «dialogmøte». Her skjellte ordføreren dem ut for å være «utakknemlige problemmakere» som heretter hadde å innrette seg etter kommunens regler.

Det har de alltid gjort, men kommunen synes oppsatt på å straffe irakerne for at de var så «frekke» at de tillot seg å klage på kommunens (manglende) integreringstilbud. Irakerne stilte seg derfor tvilende til om mitt råd om å søke utvidelse av det kommunale introduksjonsprogrammet med ett år ville ha noen hensikt. De fikk rett. I avslaget skrev kommunen bla de var akademikere og snakket engelsk, så «det ansees at han har de grunnleggende ferdigheter lese (sic), skrive og regne.» (Det hører med til historien at Fylkesmannen, nær sagt naturligvis, bifalt denne konklusjonen.)

Det har «Walid» og alle i hans famile så absolutt, men hverken vertskommune eller Staten ser ut til å bry seg. Slik sett kan denne passusen fra mine venners klage stå som en passende gravskrift over norsk integreringspolitikk:

I mai 2010 fikk vi på eget initiativ til en praksisordning ved XXX mottak; to dager praksis og tre dager skole. Denne ordningen varte ut juli …. Etter praksisperioden skrev vi en rapport om forholdene der. I denne tok vi blant annet opp hvordan flere av beboerne systematisk lurte de ansatte, UDI og politiet trill rundt. Vi anbefalte at politiet og UDI burde sette mye strengere grenser og bruke hardere sanksjoner mot de som ikke ville innrette seg. I etterhånd er det nesten ironisk hvordan vi nå – etter forrige måneds klage på voksenopplæringen og XXXXXX kommune – ser ut til å bli straffet for at vi har påpekt mangler ved organiseringen og gjennomføringen av myndighetenes integreringsarbeide.