Kommentar

Dagsavisen har en historie om en en mann som av religiøse årsaker ikke vil ta kvinner i hånden og derfor ikke fikk fortsette som ansatt ved Ekeberg barneskole da praksistiden var over.

Håndhilser ikke på kvinner – mistet jobben

Dagsavisen og journalist Frøydis Falch Urbye er åpenbart på mannens side. Hun velger å utelate grunnleggende forhold rundt saken: F.eks heter det at bare en håndfull av mennesker i dagens Norge unnlater å hilse på motsatt kjønn. Det høres lite ut. Man sa det samme om niqab. Men er det antallet som er avgjørende, eller prinsippet? Det er blitt flere sterkt religiøse. Hvis man åpner for praksisen vil det være svært vanskelig å inndra rettigheten på et senere tidspunkt. Dette vet Dagsavisen. Likevel presenterer de et partsinnlegg for mannen, som de kaller «Josef», et bibelsk navn.

Mannen var åpen om sin fromhet allerede da han søkte jobb. Det bekrefter daværende rektor, Bente Alfheim. Men den sterke religiøsiteten gjaldt ikke bare håndhilsning. Det gir artikkelen selv eksempler på:

Nav innvender i et brev til Diskrmineringsnemnda at «det er helt ufravikelig for han at han ikke ønsker å bære et fat med leverpostei på fra kjøkkenet og ut til barna på SFO».

Dette kjenner vi igjen fra andre eksempler, f.eks barnahaver, som har måttet ha to ovner fordi muslimer ikke kan spise mat hvor det har vært tilbredt mat som inneholder gris. Innfrielse av muslimske særkrav får altså konsekvenser for omgivelsene.

Norsk arbeidsliv har hatt så mange års erfaring med islam at man nå i mye større grad vet hva man står overfor. Å gi etter kan få store konsekvenser. Dagsavisen spiller «dum» og later som om denne kunnskapen og erfaringen den bygger på, ikke finnes. De presenterer det som en diskrimineringssak.

Qua muslim eller som lærer?

Da må man bruke eksempler på at mannen er dårlig behandlet. Lærere i norsk skole opplever verbal og fysisk vold. Men når en muslim opplever ubehageligheter trekkes de verste kortene frem.

Josef arbeidet både en-til-en med en elev som trengte ekstra oppfølging og som assistent på aktivitetsskolen (AKS). Han hadde en jobb å gå til, men hverdagen på skolen ble vanskeligere enn han hadde forventet.

– Hverdagen ble tøff og jeg opplevde fysisk vold og rasistiske uttalelser. Jeg holdt ut fordi jeg ønsket å gjøre et så godt inntrykk som mulig, sånn at jeg kunne få tilbud om fast jobb når praksisperioden var over, forteller han.

Hverdagen i norsk skole er tøff. Dagsavisen kjøper uten videre at ubehageligehtene mannen opplevde var fordi han var muslim. Hvordan kan vi stole på det når vi ser hvor partisk Dagsavisen er? Det virker snarere som om mannen inntar offerrollen og Dagsavisen bygger opp under den.

Offerrolle

Hvis man er sterkt religiøs og du har en religion som adskiller seg fra landet du er kommet til, kan det være lett å rubrisere alt du opplever som et angrep på din tro. Mannen ser ut til å ha hatt en slik innstilling. Mange nordmenn har opplevd muslimer som tolker irettesettelser og kritikk som angrep på deres tro.

For å gjøre mannen til et ekte offer må han utsettes for den ultimate krenkelse: nazi-hilsener.

Standhaftigheten ga resultater, og i juni i fjor fikk han tilbud om et vikariat ut året. Likevel fortsatte utfordringene, og etter at han ble nødt til å skrive ut et skadeskjema på grunn av slag fra et barn fikk han nye arbeidsoppgaver som ekstralærer i en annen klasse. Men også der fikk Josef problemer.

– Elever gjorde nazihilsen og sa «Allahu Akbar!» til meg. Mens jeg fokuserte på å holde ut i det lengste, reagerte en av lærerne på hvordan jeg ble behandlet og skrev en klage til ledelsen på mine vegne, sier han.

Mangel på presisjon

Dette er meget alvorlige beskyldninger. Mangel på presisjonsnivå svekker troverdigheten. Var det virkelig flere elever som gjorde nazi-hilsen og sa Allahu Akbar? Eller er det en fjær som blir gjort til fem høns?

Det vi kjenner igjen er venstresidens velkjente meme: Skal du ramme noen, koble dem til nazisme. Det begynner å bli et forslitt våpen.

Daværende rektor bekrefter at det skjedde ting, men at det var enkelttilfeller som det ble tatt tak i. Slik fungerer norsk skole. Men Dagsavisen gjør det til noe spesielt som underbygger at mannen må få oppreisning: Han blir diskriminert av norske myndigheter og barna. I det minste skylder samfunnet ham å få lov til å være muslim på fulltid på jobben.

Akhenateon Oddvar de Leon fra Organisasjon mot offenlig diskrimering (OMOD) mener selvsagt det. Han håper saken kan danne presedens. Er det derfor Dagsavisen er så ensidig.

Rektor Alfheim forteller at det kom klager på ham fra kvinnelige lærere som sa han ikke ville håndhilse. Men mannen sa han aldri ble tilbudt hånden. Dagsavisen får det til å fremstå som skolen brukte håndhilsing som påskudd til ikke å ansette ham.

Josef ble skuffet og oppgitt fordi han hadde holdt ut med voldelige episoder og rasisme til ingen nytte. Han syns det er frustrerende at han har brukt så mye tid og krefter på et arbeidssted som kanskje aldri hadde planer om å ansette ham i en fast stilling.

Igjen offerrollen. Det som er en normal praksis i arbeidslivet: At man må arbeide og kanskje ikke få fornyet kontrakten, fremstilles som diskriminering. Mannen fikk vel lønn? Eller er arbeid i offentlig sektor en rett også?

Josef har klaget saken og skolen inn til Diskrimineringsnemnda. Skolen har svart i et brev til nemnda at et «krav om å kunne håndhilse på personer av begge kjønn er en forutsetning for alle som skal arbeide i det norske skolesystemet».

Det høres ut som om det kan ha vært andre ting ved mannen som gjorde skolen negativ. Men det spørsmålet tar Dagsavisen aldri opp. Det er velkjent i arbeidslivet at man bruker en formell regel som påskudd til å avvise noen som man har funnet ut man ikke ønsker.

Man mannen fikk ikke bare skolen ot seg, men også NAV.

Dagsavisen nevner ikke ordet likestilling. Mannen selv sneier innom sitt forhold til kvinner når han sier han ikke vil håndhilse, fordi han ikke vil bli fristet. Fristet ved å ta et annet menneske i hånden? Da ser man kvinner utelukkende som kjønn.

Rektor Alfheim er inne på likestilling når hun sier at de har et oppdrageransvar overfor barna, som er norsk likestilling mellom kjønnene. Kanskje skolen ikke ville ha sharia-verdiene inn i skolen? Det er forståelig.

– Vi som skole og jeg som leder kan ikke si at vi aksepterer at det ikke hilses på kvinner, for det måtte jo jeg da akseptert. Det kan jeg ikke. Ved å ansette ham så sier jo jeg og skolen at det er greit. Hvordan skulle jeg forklart det overfor elever for eksempel, som vi har et oppdrageransvar for? spør Alfheim.

Det er sjelden norske rektorer uttaler seg så klart om verdispørsmål der islam er involvert.

Religionen går foran

Mannen fikk til å begynne med avslag på støtte fra NAV fordi han selv hadde stilt seg i en situasjon der han mistet jobben. Etter klage fikk han redusert livoppholdssats til seg og familien. Mannen har kone og barn.

Mannen angrer ikke på noe av det han har gjort. Han setter troen fremfor alt.

I dag er Josef sykemeldt på grunn av påkjenningen saken har hatt. Og selv om han har en familie å forsørge og ingen jobb, angrer han ikke på at han avslo tilbudet om å endre sin religiøse praksis.

Mannen røper en innstilling til det norske samfunn: Samfunnet skal bære byrden. Han skylder det ingenting. Det er tvertimot samfunnet som skylder ham å få lov til å leve fullt ut som muslim.

Med den innstillingen – der islam går foran alt – vil det norske samfunnet være på vei mot islamisering. Kursen vil være satt en gang for alle og den vil være irreversibel. Farten bestemmes av hvor mange som vokser opp og søker seg inn, særlig i det offentlige. Det offentlige kan bli sektoren som gir islam optimale forhold. Hvilken virkning vil det ha på de ikke-troende? Noen har kanskje begynt å tenke slike tanker litt lenger oppover i systemet? Hvis en konsesjon først er gitt vil døren være åpen. Hvis det er lov ikke å hilse, hvorfor skal muslimer måtte håndtere svin eller alkohol? Hvorfor skal de måtte ta av seg hijaben? Ved å si ja på disse punktene vil det norske samfunnet bli islamisert. Du vil møte islam over alt. Hvis islams krav kan bruke diskrimineringsforbudet, vil det bli seier over hele linjen.

Det er i realiteten det Dagsavisen går inn for. Nå skal Diskrimeringsnemnda avgjøre om mannen har rett til å utøve sin tro på arbeidsplassen.

 

Støtt Document 😊

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.
Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.