Sakset/Fra hofta

Å nekte å gi kvinner hånden er et kraftfullt uttrykk. Kvinnene er annenrangs og må ta ansvar for den fristelsen de utsetter menn for.

Dagsavisens artikkel om stakkars «Josef», som ikke ville håndhilse på kvinnelige kolleger på Ekeberg skole og senere ikke fikk forlenget vikariatet han hadde som assistent ved skolen, har fått mange til å reagere. Til og med ledende politikere i Oslo, byrådsleder Raymond Johansen og leder av Oslo arbeiderparti, Frode Jacobsen, har gått ut med støtteerklæringer til daværende rektor ved Ekeberg skole for hennes uttalelser og hennes beslutning om ikke å forlenge vikariatet til «Josef». De får ikke støtte fra diskriminerings- og likestillingsombud og tidligere partikollega Hanne Bjurstrøm. Hun viser til religionsfrihet og Sverige, der personer som har kommet i liknende situasjoner som «Josef», er blitt tilkjent erstatning.

Skolen er ikke bare et sted for læring, men også for overføring av viktige samfunnsverdier og normsett til elevene. Likestilling er en av bunnplankene i det moderne norske samfunnet. Hvorfor skal vi akseptere at islamister inntar skolene og blir forbilder for barna? Det handler ikke kun om håndhilsing, selv om dette er et kraftfullt uttrykk og symbol for et negativt kvinnesyn. Berøring av det annet kjønn gjennom et håndtrykk er syndig, som kjent; det kan føre til fristelse for mannen. Det ligner det vi kjenner i argumentasjonen for hijab og annen tildekning. Kvinnen dekker seg til for ikke å vekke mannens lyster.

Det er velkjent og veldokumentert at likestilling mellom kjønnene ikke står særlig sterkt i muslimske land, snarere tvert imot. Framveksten og «eksporten» av fundamentalistisk islam – gjennom finansiering av moskeer og imamer både i muslimske land og i Vesten – er også kjent. Likevel blir «religionsfrihet-kortet» trukket opp hver gang noen tillater seg å sette grenser for en -isme som er svært skremmende og samfunnsødeleggende i sin form. Det nytter ikke å vise til Jehovas vitner og andre mikroskopiske religiøse samfunn sett i norsk sammenheng. Dette er ikke betydningsfulle religioner med mye makt og stor oppslutning. I en by som Oslo vet vi hvordan utviklingen vil bli om vi åpner opp for full «religionsfrihet» i skolen, blant lærere så vel som blant elever.

I Sverige har forskere ved Försvarshögskolan sett nærmere på fenomenet islamisme i Sverige. De fant ut at salafismen, en fundamentalistisk innretning innenfor islam, har vokst seg sterkere i Sverige. Det har gått så langt at muslimer som ikke lever «riktig», blir trakassert; såkalt moralpoliti overvåker kvinner, og barn får ikke drikke skolens vann, fordi dette vannet er «kristent», og de hindres i å leke med ikke-muslimske barn. Den kjente terrorismeforskeren Magnus Ranstorp uttaler i den forbindelse: «Politiken och hela samhället bör förstå hur de här miljöerna påverkar den svenska samhällsutvecklingen.»

Nettopp. Politikere og myndigheter må begynne å forstå at urimelige krav av såkalt religiøs karakter, som ikke å ville hilse på kvinner eller bære brett med leverposteibokser på, er symptomer på noe svært alvorlig og farlig for samfunnsutviklingen. Kravene vil bli flere, og gjennom påvirkning og trusler vil flere slutte seg til dem. Da er det norske samfunnet på vei til å bli et helt annet enn det vi kjenner i dag.