Kommentar

To fronter står steilt mot hverandre i forkant av EU-toppmøtet i morgen, og lite tyder på at de sammen vil lykkes i å stake ut noen kurs videre for den brokete pengeunionen. Haukene — bestående av Tyskland, Østerrike, Nederland, Estland, Finland og Slovakia — vil motsette seg et felles europeisk ansvar for gjelden, mens duene — Frankrike, Spania, Portugal, Italia og Hellas — har nettopp dette målet for øye.

Om man tenker rent taktisk og kortsiktig, kunne det kanskje være fornuftig av solide eurostater som Tyskland å garantere for de mindre robuste partnerne i valutasamarbeidet, for konsekvensene av en oppsplitting av fellesvalutaen ville umiddelbart få svært ubehagelige økonomiske konsekvenser også for denne verdens fjerde største økonomi, som går for fulle seil. På lang sikt er det derimot svært risikabelt fordi det vil binde tyskerne fast til andres mast.

Men fremfor alt er det moralsk feil, og grunnen til det heter korrupsjon.

For om man snarere enn kun å betrakte statsgjelden, ser på summen av statenes, bedriftenes og privatpersonenes gjeld, vil man oppdage at det ikke er så himmelvid forskjell på f.eks. Tyskland og Italia. Førstnevnte land har orden i sine statsfinanser fordi de har et velfungerende næringsliv med ansvarlige parter i arbeidslivet, samt en i hovedsak ryddig og effektiv stat som får samlet inn nok skatter. Sistnevnte mangler denne ordenen. Partene i arbeidslivet er mer å sammenligne med partene i en permanent krig, staten er ineffektiv og gjenstand for sløsing og kanalisering av penger i private lommer, og skattemoralen er lav.

Men den private velstanden i Italia er jevnt over høy. Det er en høy andel boligeiere, familiene har lite gjeld, og de private finansformuene tilsvarer omtrent fem ganger landets brutto nasjonalprodukt — statsgjelden er til sammenligning ca. 25% større enn BNP. Og resultatet kan enhver lett observere langs gatene eller i private hjem. Italienerne nyter stor materiell velstand, hvilket f.eks. kommer til uttrykk ved at antall luksusbiler er omtrent dobbelt så stort som i Frankrike, som er en økonomi av sammenlignbar størrelse.

Tyskernes nølen med å ta ansvar for Italias (eller Spanias) gjeld er derfor høyst forståelig. Skal mindre korrupte personer med en stat hvis velstand bygger på ærlighet og forsakelser, garantere for gjelden til mer korrupte personer hvis statsfinanser er svekket av unndragelser?

Merkels innbitte motstand må ses i dette lyset. Hun forlanger at italienerne og andre rydder opp i eget hus. Det betyr at de gjeldsrammede statene må kvitte seg med eiendom som kan få gjelden kraftig ned i ett byks, de må intensivere kampen mot skatteunndragelser, og de må få mer av den svarte økonomien inn i ordnede former. De må kort og godt steke i sitt eget fett og løse sine interne problemer først, deretter kan de med hjemmeleksene gjort med rette be Tyskland om en hjelpende hånd. Skremslene med høyreekstremismen som visstnok skal triumfere igjen i fravær av hjelp straks, må forstås som en motvilje mot selv å ta det nødvendige ansvar.

Dit er det altså langt igjen. Sannsynligheten taler derfor for at fellesvalutaen vil hangle videre i flere år ennå, med stadige kriser og etterfølgende brannslukningsarbeid. Det vil komme flere finansielle og politiske krisepakker for å holde euroen samlet, gitt at de fleste ønsker det, men det vil ikke komme noen definitiv løsning i form av oppgivelse av nasjonal finansiell suverenitet i overskuelig fremtid.

Det er en pragmatisk mellomløsning som savner eleganse og neppe beroliger noen. Og hvis den enes sorgløshet forutsetter den andres bekymring, er det kanskje best slik.

I sin etnografiske avhandling Germania, bemerket Tacitus allerede for nesten to tusen år siden at det var en slående kontrast mellom germanernes moralske renhet og romernes hang til korrupsjon. Man kan trygt gå ut fra at dette ikke er noe som blir borte over natten. Å innføre finansiell og politisk union mellom disse to, er som å blande olje og vann. Men de kan tilhøre samme klubb så lenge begge er tjent med det.