Nytt

Uansett hvordan det går med Hellas’ medlemskap i euroen, avhenger fellesvalutaens fremtid fremfor alt av Italias og Spanias evne til å oppnå orden i sine finanser — hvilket må sies å være et åpent spørsmål. Nå kan det se ut som om det er kommet én positiv nyhet i så måte. Offentlige regnskaper viser nemlig at Italia oppnådde bedre resultater enn forventet i jakten på skattesnytere i løpet av det siste året.

Det eksakte omfanget av skatteunndragelsene i støvellandet er ukjent, men er av forskere og myndigheter blitt estimerert til omlag 120 milliarder euro pr. år, hvilket er en andel av BNP som kun overgås av nettopp Hellas. Da kampen mot unndragelsene begynte for alvor, satte man seg innledningsvis et mål om å spore opp 8 milliarder. Men nå viser det seg at man har lyktes i å avdekke hele 12,7 milliarder euro som er unndratt beskatning — et beløp som er mer enn femti prosent høyere enn målet.

Dette kan styrke den internasjonale troverdigheten til Italias regjering, som oppmuntret av resultatet har oppjustert forventningene for inneværende år fra 10 til 13-15 milliarder euro. Og da hjelper det kanskje at mange aktører nok er blitt skremt av de tallrike razziaene som finanspolitiet har foretatt den siste tiden. Flere korrupte tjenestemenn i skatteetaten er dessuten blitt arrestert for å ha sett gjennom fingrene med uregelmessigheter.

Etter å ha blitt kritisert for å ha brukt pisken mer enn gulroten, har skattemyndighetene også foretatt visse forenklinger i regelverket og igangsatt programmer for å hjelpe små og mellomstore bedrifter til å få orden på sine fiskale prosedyrer. Håpet er at en betydelig del av den svarte økonomien — som vel forklarer den relativt høye velstanden i et land hvor man lever med den kontradiksjonen at bare en av tre innbyggere offisielt arbeider, samtidig som den registrerte arbeidsledigheten kun er ca. ti prosent — kan bli hvit.

Dette forhindrer imidlertid ikke at det er mange farlige skjær i sjøen for eurosonens tredje største økonomi. Italias relative troverdighet i øyeblikket er sterkt knyttet til det sobre lederskapet til statsminister Mario Monti. Men hva skjer etter parlamentsvalget som grunnloven krever skal avholdes i løpet av 2013? Usikkerheten omkring den politiske virkeligheten etter Montis mandat hefter voldsomt.

Et annet usikkerhetsmoment er rentene Italia vil betale ved fremtidig fornyelse av sin store statsgjeld. Tatt i betraktning at Italia ville hatt et pent overskudd på statsbudsjettet i fravær av gjeldsrenter, kan en lav rente i fravær av en massiv og politisk vanskelig privatisering av statseiendom for å redusere gjelden med en solid jafs, bli helt avgjørende for hvorvidt det går i riktig retning eller ei.

Etter at beslutninger sentralt i EU åpnet for at Den europeiske sentralbanken kunne kjøpe spanske og italienske obligasjoner i annenhåndsmarkedet for å tvinge renten ned, har den tyske sentralbanken nå kommet med innvendinger mot slike ordninger. I et nylig utkommet månedlig nyhetsbrev har Bundesbank sågar tatt til orde for at inngrep av denne typen må godkjennes av de enkelte medlemslandene, og ikke bare i EU sentralt.

Etter at sentralbanksjef Mario Draghi nærmest snakket med rente-spread’en mellom Italia og Tyskland ved å si at han ville gjøre alt for å gi Middelhavslandene levelige renter, samt at dette lå klart innenfor hans mandat, begynte den å gå oppover igjen etter Bundesbanks utspill.

Tilstanden av usikkerhet fortsetter altså. Men Mario Monti lød betinget optimistisk da han i går holdt en lang tale under åpeningen av det såkalte Meeting for friendship among peoples i Rimini. Denne singulære italienske mega-happeningen, i Italia kun omtalt som «Meeting», arrangeres ved badebyens enorme varemesse av den konservative katolske legmannsbevegelsen Communion and Liberation, i sin tid en hardnakket motstander av sekstiåtterne, som med årene er blitt rundere i kantene i takt med sin økende innflytelse. Arrangementet har etterhvert fått status også som en slags åpning av den nye politiske året i Italia, og Monti ser seg nok tjent med å innhente støtte blant landets grunnstamme av trofaste katolikker.

Og spør man seg litt rundt blant dem som lyttet til Montis tale, hører man mange si at de håper at økonomiprofessoren fortsetter også etter valget i 2013, til tross for at han selv har avvist denne muligheten — en avvisning flere mener at man ikke skal ta så høytidelig: det er lite som er sikkert i italiensk politikk. Normalt er akkurat det et handicap; i Italia kan det kanskje i beste fall også bli et ess i ermet.

 

Blitz e controlli a tappeto — L’obiettivo sale a 15 miliardi
La Bundesbank attacca la Bce