Kommentar

Mens verden i november i fjor var fra seg av nervøsitet over en mulig italiensk statskonkurs og påfølgende sammenbrudd i euroen, er opinionen og markedene tilsynelatende blitt beroliget av Den europeiske sentralbankens innsprøytning av likviditet, samt naturligvis av at Mario Monti har tatt over roret etter Silvio Berlusconi.

Selve den umiddelbare Monti-effekten lar seg enklest avlese av det som etterhvert har fått status som selve måleenheten for eurolandenes kredittproblemer: Hvor stor ekstra rente man må tilby for sine tiårige statsobligasjoner sammenlignet med Tyskland. Kort tid etter at dette avviket — oftest omtalt som spread — hadde nådd hele fem og en halv prosent i midten av november, ser man et øyeblikkelig fall omtrent i samme øyeblikk som Berlusconi forlater statsministerstolen:

Men utpå nyåret var spreaden tilbake til gamle høyder, for siden å gå pent og pyntelig nedover til to og en halv prosent. Riktignok endel høyere enn på den tiden etter eurosamarbeidets begynnelse da man ikke hadde slik voldsom finansuro, men likevel adskillig mer komfortabelt. Når den umiddelbare Monti-effekten ble såpass kortvarig, skyldes nok det usikkerhet om hvorvidt han ville være i stand til å ta fatt på Italias massive problemer. Men etterhvert som tiden har gått, har den nye statsministeren ved sin nøkterne og fremfor alt ærlige opptreden inkarnert det som er en mer seriøs vending i såvel befolkningen som forvaltningen, mens politikken er blitt spilt helt utover sidelinjen — kanskje like greit, vil nok mange si.

For mens Berlusconi hardnakket benektet at Italia hadde alvorlige problemer — trolig motivert av en ikke nødvendigvis totalt feilaktig tankegang om at fremtidsoptimisme er bra for økonomien — har Monti sagt rett ut at: ja, vi er i trøbbel, det blir ikke noe gøy de neste årene, men vi skal skjerpe oss og komme sterkt tilbake i det lange løp. Berlusconis fremtidstro hadde ikke tilstrekkelig grunnlag i virkeligheten, man måtte lyve for seg selv for å tro på den, og den økte realitetssansen hos toneangivende personer tas av omverdenen som et godt tegn.

Et av de skjerpende tiltakene er rett og slett å anvende det som i utgangspunktet er et nokså kurant lovverk, men som i praksis blir omgått ved hjelp av prokuratorknep, bekjentskaper og treneringstaktikk — et bra tricks i et land hvor køen av ubehandlede rettssaker er så lang at man kan spille på sjansen for prosedyrefeil og foreldelse. Den stadige kampen mot korrupsjonen er et eksempel. Det går aldri en dag uten at man kan lese om opptil flere prosesser igangsatt mot innflytelsesrike personer som har misbrukt sin makt til egen vinning. Det er på den ene siden en indikasjon på problemets enorme omfang, men også på at det faktisk blir bekjempet. Den fornyede kampen mot skatteunndragelser er et annet. At den nå er opptrappet og langt mer målrettet enn tidligere, viser seg f.eks. ved at man har satt finanspolitiet til å foreta razziaer til bekjempelse av landets astronomiske svarte utleiemarked for boliger. Kanskje ikke så mye for å straffe tidligere tiders synder, men snarere for å gi et signal om at toleransens tid er forbi.

Det aller beste tegnet er kanskje at alt dette har skjedd under forholdsvis begrenset sosial uro. Det har forekommet demonstrasjoner, og det er blitt sendt en og annen brevbombe til kemneren, men totalt sett vitner fraværet av sterke reaksjoner om en befolkning som resignert har innstilt seg på minst syv magre år. Den vet bare så altfor vel i hvilken grad den har levd over evne, selv om dette naturligvis ikke gjelder alle.

Faren for italiensk konkurs er ikke lenger overhengende. Men hvor lenge vil den tilstanden vedvare?

Kanskje kortere enn man tror. For når hensynet til budsjettbalansen krever harde nedskjæringer, vil en av virkningene bli en nedgang i landets brutto nasjonalprodukt (BNP) — en tendens som forsterkes av at en rekke økonomiske ordninger må omorganiseres for å komme bedre i samsvar med et lovverk som heretter vil bli strengere håndhevet. Det vil altså ta en viss tid — kanskje ett år, kanskje to — å riste ting på plass igjen. I mellomtiden vil Italias gjeldsgrad øke, ikke fordi budsjettunderskuddene blir store, men fordi økonomien vil krympe sammenlignet med gjeldsberget.

Markedenes reaksjon vil da avhenge av tiltroen til landets evne til å skape fremtidig vekst. Dette vet Monti, og derfor har han kommet markedene i forkjøpet ved å si dette rett ut. Italia har altså bare et pusterom, og dette vil ikke vare lenge. Strukturelle reformer må helst skje innen Italias kreditorer igjen blir nervøse for at de ikke skal få igjen pengene sine.

Det viktigste som skjer på den fronten for tiden, er forhandlinger mellom regjeringen, fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene om en ny modell for arbeid og velferd. Forhandlingenes suksess avhenger først og fremst av hvorvidt man vil lykkes i å skape mer dynamikk i det som er et svært lite mobilt arbeidsmarked — på grensen til fastfrosset. Dette kommer i all hovedsak av et oppsigelsesvern som er så sterkt at arbeidsgiverne kvier seg for å ansette folk, hvilket får den konsekvens at folk heller tviholder på en jobb de ikke liker eller ikke gjør særlig bra, snarere enn å lete etter noe annet.

En følge av dette er at personer over noen og førti år sitter trygt i sine jobber, mens de unge har vanskelig for å komme inn på det regulære arbeidsmarkedet som befolkes av de mindre unge, men snarere jobber svart eller på underbetalte korttidskontrakter. Dette er en potensielt eksplosiv situasjon som alle vet at man i lengden ikke kan leve med.

Samtidig finnes det en utbredt frykt for å svekke oppsigelsesvernet. Hvem garanterer at arbeidsmarkedet virkelig blir så dynamisk at det er reelt håp om en ny jobb idet den oppsagte personen ikke lenger mottar støtte fra staten eller familien? Her er det kanskje man kunne børste støvet av Berlusconis optimisme: Det må vi nesten bare tro, for vi har ikke noe valg.

Helt ufarlig er det heller ikke å foreslå at det skal bli lettere å si opp ansatte. Italia er hjemlandet til de røde brigadene, som for ikke mange år siden tok av dage personer som arbeidet med nettopp disse spørsmålene.

Men det spørs om man ikke må sette sin lit til at de fleste brigadistene har nok med gåstolen eller revmatismen nå. For hvis man ikke får satt det noen allerede kaller en «tapt generasjon» i produktiv aktivitet, kan den gjøre adskillig større skade enn et og annet terrorangrep. Skal Italia komme over denne kneiken, må arbeidsmarkedet liberaliseres. Lykkes man ikke i det, vil krisene med jevne mellomrom avløse hverandre på ubestemt tid.

Det er altså opp til Italia selv om landet vil være et land i klasse A som Frankrike, i klasse B som Hellas eller noe midt i mellom. Valget burde gi seg selv, men gjør det ikke nødvendigvis.