Kommentar

Den italienske regjeringens interne overenskomst om å øke underskuddet i statsbudsjettet til 2,4 prosent av BNP, er mest av alt et politisk signal til resten av EU om at Italia har lagt seg på en selvstendighetslinje som i større grad enn tidligere utfordrer unionen sentralt.

Ikke sånn å forstå at regjeringen ikke trenger å bruke litt mer penger. Gode investeringer er fornuftig i det lange løp selv om det gir en kortsiktig økning i underskuddet. Og begge regjeringspartier har valgløfter å innfri, fremfor alt Femstjernersbevegelsen, som blant annet gikk til valg på løfter om samfunnslønn – som i alle fall et stykke på vei må innfris for skams skyld, om ikke annet i utvannet form.

Men vel så viktig er det f.eks. å vise omverdenen at det ikke bare er Frankrike og Tyskland som kan tillate seg å bryte EUs budsjettregler. Macron planlegger et underskudd på 2,8 prosent. Det man fremfor alt vil fortelle, er at Italia er et stort og viktig land som ikke uten videre aksepterer diktat fra Brussel.

Handlingsrommet er begrenset, for et altfor stort underskudd ville sende renten på italienske statspapirer mye kraftigere i været enn det som har skjedd hittil. I et femårsperspektiv er ikke renteforskjellen mellom tysk og italiensk tiårig gjeld økt dramatisk etter regjeringsskiftet (i et tiårsperspektiv langt mindre), selv om regjeringens politiske motstandere maler fanden på veggen:

Figur: Bloomberg.

Det ville naturligvis være særdeles skadelig hvis forskjellen permanent ble større enn den er nå. Ryker Italia finansielt, så er det slutten for euroen, og skal vi tro Angela Merkel ville det også bety slutten for EU (det er neppe det smarteste hun har sagt).

Men dette betyr også at resten av EU ikke vil at landet får et altfor stort gjeldsproblem, for Italia er «too big to fail». Det er blant annet derfor Matteo Salvini og Luigi Di Maio har is i magen i dag.

Og Italias nye regjering er akkurat passe tvetydig i spørsmålet om hvorvidt den ville våge å kjøre euroen eller EU på dunken. Det er også for å holde denne terrorbalansen på plass at Lega og Fem stjerner deler ut denne passe avmålte kilevinken til Brussel. «Vi er ikke interessert i noen krise mellom EU-kommisjonen og Italia», sier EU-kommissær Pierre Moscovici fredag, det melder ANSA – et noe annet signal enn Macrons brusing med fjøra de siste dagene.

Kanskje har Italia også et ekstra politisk ess i ermet. Om Den europeiske sentralbanken ikke lenger vil gjøre støttekjøp av italienske statspapirer, mon tro om amerikanerne gjør det? Den 23. august skrev Corriere della Sera at Trump hadde luftet den muligheten overfor Italias statsminister Giuseppe Conte, som han har et godt forhold til – noe Merkel og Macron ikke har.

Donald Trump og Giuseppe Conte under en pressekonferanse i Det hvite hus i Washington den 30. juli 2018. Foto: Brian Snyder / Reuters / Scanpix.

Hva er den europeiske familien verdt hvis det er amerikanerne som kommer Italia til unnsetning? Er det i EUs interesse hvis USA er en bedre venn for Polen, Italia og andre enn Frankrike og Tyskland er?

I det lange løp er det naturligvis ikke noen promiller fra eller til på statsbudsjettet som avgjør om Italia holder seg finansielt flytende. Langt viktigere er det om statens penger blir brukt på en fornuftig måte.

Det største problemet er og blir korrupsjonen, som det siste halve århundret har skapt et enormt sløseri med offentlige penger som urettmessig er havnet i private lommer, hvilket har resultert i en svekket skattemoral som i sin tur har redusert statens inntekter. Også asylpolitikken har vært en del av dette.

Koalisjonen av Lega og Fem stjerner er i så måte mer til å stole på enn tidligere regjeringer. Fem stjerners politiske suksess i Roma henger nøye sammen med holdningen til korrupsjon i den evige stad. Nylig ble hovedmannen bak mafiainfiltrasjonen av Romas lokalmyndigheter dømt til 20 års fengsel. Slikt gjør inntrykk.

Den nye regjeringens frontfigurer er sine feil til tross da også rene dydsmønstre sammenlignet med Berlusconi, som er dømt for skatteunndragelser, med Craxi, som rettsforfulgt for korrupsjon døde i eksil, eller med Andreotti, som inngikk lyssky overenskomster med terrorister – sannsynligvis også med mafiaen.

Paradoksalt nok vil populistene også dra fordel av justeringer i italienske regler, blant annet til bekjempelse av skatteunndragelser, som har funnet sted under teknokratene Monti og Letta, til dels også under Renzi og Gentiloni. Fruktene av disse justeringene er ikke så store, men de gjør en viktig forskjell for det, ikke minst fordi de er permanente.

Det kunngjorte underskuddet i strid med EUs regelverk er med andre ord ikke til hinder for at Italia med sin nye regjering har en ganske brukbar porsjon troverdighet.

Markedene fornemmer nok også dette, i motsatt fall ville de ha reagert mye mer panisk enn det som har skjedd. Trolig er de i ferd med å venne seg til en ny normalitet, der en helt ny geopolitisk likevekt avtegner seg mellom globalismens tilhengere og motstandere.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!