Sakset/Fra hofta

Antall innbyggere i Tyskland er ifølge en ny folketelling lavere enn antatt, og den opprinnelige befolkningen er begynt å synke. Det påkaller noen refleksjoner. Et nesten totalt oversett utviklingstrekk i eurosonen, er at demografien, valutaen og økonomien har begynt å vekselvirke på en ugunstig måte.

Det er velkjent at Tyskland med euroen har en svakere valuta enn realøkonomien skulle tilsi, mens den for land som Spania og Italia er sterkere. I de over ti årene som er gått siden fellesvalutaen så dagens lys, er det derfor blitt lettere for Tyskland å eksportere enn før, mens det for Middelhavslandene er blitt vanskeligere.

Konsekvensen av dette er at Tyskland ikke bare opplever nær full sysselsetting, mange bedrifter klarer sågar ikke å skaffe medarbeidere de kunne ha gjort seg nytte av. Samtidig har arbeidsledigheten lenger sør hatt en eksplosiv økning.

For tyske kvinner kan det dermed fort skje at de i større grad enn sine franske eller britiske medsøstre prioriterer karriere fremfor barn. Tyskland er da også et av landene som ikke har sett noe nevneverdig oppsving i nettoreproduksjonsraten siden bunnen på 1990-tallet ble nådd på 1,3 eller deromkring. De er nå såvidt forbigått av Italia, og langt forbigått av Frankrike og Storbritannia.

Tysklands opprinnelige befolkning er derfor på retur, men samtidig mer velstående fordi yrkesdeltagelsen er høy og utgiftene til barna få, hvilket igjen stimulerer produksjonen og øker etterspørselen etter arbeidskraft, som landet ikke klarer å skaffe til veie ad den naturlige reproduksjonens vei. Det risikerer i det lange løp å bety mangel på såvel arbeidskraft som konsumenter, med økonomisk nedgang som resultat.

På sett og vis brenner man altså lyset i begge ender, eller man spiser opp endel av såkornet.

Hva må gjøres for at Tyskland i lengden skal opprettholde sin status som Europas økonomiske lokomotiv?

Den mest opplagte løsningen er å stimulere til flere barnefødsler. Men det har vært prøvd noen år uten resultat.

En annen mulighet er at arbeidsledige personer i resten av Europa flytter til Tyskland. Men det gjør de i overraskende liten grad, tatt i betraktning at finanskrisen vedvarer på sjette året. Innvandringen fra Spania er f.eks. bare økt med 11 prosent. Mange folk i sør synes ikke de har det ille nok til at de orker å kjempe seg over språk- og kulturbarrierene. Så har man Øst-Europa, men de landene har selv for lave fødselstall til å kunne erstatte de manglende barnefødslene i et så folkerikt land som Tyskland.

Skal man i stedet oppmuntre til innvandring fra Asia og Afrika? Det er neppe uproblematisk, og risikerer i det lange løp å gjøre vondt verre.

Tysklands beste alternativ er rett å slett å etterstrebe en bedre balanse mellom arbeid og familieliv, selv om det en tid ville resultere i lavere, null eller negativ økonomisk vekst. Med den valutamessige dopingen av tysk økonomi som euroen innebærer, jobber folket seg på et vis i hjel. Det å forlate eurosonen ville bidra til å dempe den effekten. Som om man trengte flere grunner.