Kommentar

Seks-sju år etter at den internasjonale finanskrisen begynte å gjøre seg gjeldende, er Europa – og i særdeleshet eurosonen – den verdensdelen hvor det er minst økonomisk vekst, om noen.

Årsakene til dette er flere, men de faktorene som gjerne fremheves – f.eks. for høy gjeld, eller for liten mobilitet i arbeidslivet – går neppe til ondets rot, som er en manglende fremtidstro, eller snarere en fremtidstro som ikke bygger på annet enn finansiell medvind.

Dette fraværet av åndelig vitalitet resulterer også i lave fødselstall.

Midt oppe i all diskusjonen om renter, pengepolitikk, strukturreformer og hva annet, neglisjeres demografiens åpenbare vekselvirkning med økonomien. Når det fødes færre barn, blir det solgt færre barnevogner når de er små og færre motorvogner når de er store – og alle andre varer og tjenester for den saks skyld. Samtidig blir det et mindre utvalg av kvalifiserte personer til å drive virksomheter som allerede er presset av lavere etterspørsel. Bedrifter nedlegges, og da det langt fra bestandig er tale om «kreativ destruksjon», startes ikke nye levedyktige sådanne i samme tempo. Ergo øker ledigheten, og fraværet av økonomisk trygghet gjør at barnefødsler utsettes.

For en mer utfyllende diskusjon kan man lese om igjen David P. Goldmans artikkel «demografi og depresjon» fra 2009. Verden blir kort fortalt fattigere nå fordi deler av en generasjon ikke gadd å lage en ny. Men uansett: Gjenta denne omdreiningen noen ganger, og vi har å gjøre med en europeisk dødsspiral.

I artikkelen «Fertility reactions to the ‘Great Recession’ in Europe» av Joshua R. Goldstein et al. publisert i tidsskriftet Demographic Research i juli 2013, demonstreres det at denne skisserte sammenhengen mellom barnefødsler og arbeidsledighet er reell.

I land etter land er tendensen den samme. La oss f.eks. se på Danmark (alle illustrasjoner er hentet fra artikkelen):

fertilitet-vs-ledighet-2001-2011-danmark

Figuren viser en total fertilitetsrate som til å begynne med øker jevnt og trutt, hvilket har å gjøre med at barnefødslene i våre dager skjer innenfor et større tidsrom enn tidligere (som forklart halvveis ute i teksten her). Men allerede året etter at finanskrisen er allmennt erkjent, brytes denne sakte oppadgående trenden idet arbeidsledigheten begynner å øke.

Kvalitativt sett er bildet det samme for Storbritannia:

fertilitet-vs-ledighet-2001-2011-uk

Også Italia:

fertilitet-vs-ledighet-2001-2011-italia

Bildet går igjen også i Tsjekkia, Finland, Hellas, Ungarn, Latvia, Polen, Slovenia, Spania og Sverige. Det går naturligvis an å håpe på at trendene igjen skal bli positive. Spørsmålet er hvordan. Hvor skal den økonomiske veksten komme fra? Og hvor skal den større lysten til å få barn komme fra hvis veksten uteblir?

I snart førti år har det vært en slags stilltiende forutsetning at innvandringen skulle erstatte den manglende reproduksjonen, for slik å utgjøre en reservedel i den økonomiske og finansielle motoren. Men i land etter land finner man ut at forutsetningen ikke er oppfylt.

Det vil si, innvandringen bidrar til reproduksjonen – nye borgere har tilsynelatende større fremtidstro enn gamle, hva den nå enn næres av –, men resulterer hverken i en økonomisk eller finansiell adferd som er gunstig for mesteparten av den opprinnelige befolkningen. Ei heller sosial, kunne man legge til, da det nok er flere som tenker over hva slags utrygg verden de ville la eventuelle barn vokse opp i.

Denne strukturelle ubalansen lover ikke godt for fremtiden, men sammenhengen mellom demografi og økonomi er knapt noe tema når de administratorene som skulle ha vært statsledere møtes for å slukke branner – langt fra å reparere huset.

Det er altså behov for radikal nytenkning. Kanskje det beste for den felleseuropeiske husholdningens økonomi ville være å sørge for at huset forble sånn noenlunde deres eget, og begynne å utvikle noe som kunne fortjene betegnelsen familiepolitikk. I motsatt fall risikerer det som i dag er noen skarve opptøyer, å degenerere til noe langt verre.