Kommentar

Det finnes et underliggende mønster i flere av nyhetsmeldingene som tikker inn i løpet av et vanlig døgn, uten at dette fremheves så mye som det kanskje burde.

Daglig får vi notiser om urovekkende forhold i eldreomsorgen, som gjelder alt fra manglende personlig sikkerhet til feilmedisinering og dårlig mat. Og på sykehusene setter underbemanning, inkompetanse og dårlig organisasjon fra tid til annen liv i fare. Demografien — altså eldrebølgen, de litt for lave fødselstallene og innvandringen — samt fraværet av en utdanningspolitikk som tar hensyn til samfunnets behov, forteller oss at dette ganske sikkert fortsetter.

Av og til kommer det også noen informasjonsdrypp om at eldrebølgen vil gi morgendagens gamle helt andre økonomiske betingelser enn tilfellet er i dag. Som fra Kristin Myrmo i Sparebank 1 Gruppen:

Det kommer til å bli ganske trangt om beinet og alle unge må forberede seg. Jeg tror ikke våre barn vil klare å finansiere vår alderdom over skatteseddelen. Vi kan ikke ta for gitt at vi kommer på aldershjem og sykehjem. Det kan vi glemme. Selv om vi helt sikkert kommer til å ha helsetjenester, må vi regne med å bo hjemme og pleie oss selv eller kanskje kjøpe tjenester. Dette gjelder uavhengig av hvilken politisk ledelse vi har.

Konsekvensen av alt dette er sannsynligvis at de som har råd til det, og de er mange gitt det økende lønnsgapet, tyr til private ordninger der hvor de offentlige ikke strekker til: Man tegner privat helseforsikring, man sparer i fonds til egen pensjon, den som skranter fysisk hyrer sin egen pleier eller får en påspandert av velstående barn, osv.

For å gå til den andre enden av livet, vet vi at skolene fylles opp med lærere som mangler elementære kunnskaper. I noen barnehager snakker ikke assistentene norsk. Dette innebærer en økende forskjell i kulturell ballast mellom barn fra hjem med og uten velfylte bokhyller, samt at flere velstående foreldre velger privatskoler for sine barn. Demografien og fraværet av skolepolitikk forteller oss at dette ganske sikkert fortsetter.

Noen år senere er barna blitt unge voksne som gjerne vil kjøpe sin første bolig. Og så får man høre fra bankhold at svært mange får hjelp av sine foreldre til å klare de finansielle brasene, noe som utvilsomt alltid har forekommet, men ikke på den skalaen vi ser i dag. Barn av velstående foreldre entrer dermed et boligmarked i klasse A, mens resten henvises til klasse B. Forskjellene øker altså, til tross for noe økte rammer til Husbanken. Demografien — altså befolkningsveksten — og fraværet av boligpolitikk forteller oss at dette ganske sikkert fortsetter.

Det offentlige er altså dårligere i stand til å hjelpe folk med å dekke sine viktigste behov enn før. Det er ikke nødvendigvis noe man kan gjøre med det, i alle fall så lenge politikken med ambisjoner om å gjøre borgernes liv bedre, har adbisert til fordel for en administrasjon som ikke duger til stort annet enn å øke antall byråkrater — og vi har nylig fått et vitnesbyrd om hva de holder på med som bekrefter ens verste antagelser — eller så lenge fagkunnskap viker plass for inkompetanse.

Man kan selvsagt håpe at den demografiske trenden ikke varer i all evighet, samt at neste generasjon blir mer dugelig, av nødvendighet eller fordi det går opp for folk at de bør forberede sine unge på en hardere tilværelse.

Moralen er uansett at det er mye viktigere enn før å ha en ressurssterk familie, eller på annen måte tilhøre en lobby eller et fellesskap som tar vare på en — det nasjonale sådanne holder ikke.

Hvem var det som i, la oss si, 1985 hadde tenkt at disse ord skulle ytres i 2012?

Det viktigste behovet bortsett fra de rent fysiologiske er sikkerhet, og den offentlige sikkerheten er også blitt dårligere. To tenåringsjenter er i løpet av 24 timer blitt forsøkt kidnappet på Romerike utenfor Oslo. Med voldtektstallene og Sigrid-saken i minnet er ikke det noe som beroliger foreldre, til tross for lærde uttalelser om at det er tale om mikroskopisk risiko.

Heller ikke denne risikoen kommer til å bli noe mindre, gitt at kriminalstatistikken er det den er, og vi knapt har noen oversikt lenger over hvem som oppholder seg i riket. Det hjelper vel ikke akkurat heller at folk jukser seg inn, eller at politiet fra tid til annen slipper løs personer uten lovlig opphold i Norge pga. kapasitetsmangel på Trandum transittmottak. Demografien og fraværet av en utlendingepolitikk forteller oss at dette ganske sikkert fortsetter.

Sikkerhet er også en vare ressursterke familier kan levere. De kan bo i tryggere omgivelser, de kan betale for alarm og vakthold, og de kan betale for transport av barna gjennom utrygge soner.

Tilbake står den minst velstående, la oss si, tredjedelen av befolkningen som tapere: De lever dårligere liv enn den minst velstående tredjedelen gjorde i 1985.

Arbeiderpartiet har sittet i regjering mesteparten av denne tiden. Var det dette de ønsket? Bryr de seg overhodet?

Og hva med opposisjonen, som ganske sikkert vil ha mer sivilisamfunn og mindre stat: Hvordan ser den konkret for seg at en slik modell skal fylle hullene i den gamle? Bryr de seg overhodet?