Kommentar

Hvorfor blir det norske samfunnet mer korrupt, altså fordervet? Fordi mange av nordmennene selv er blitt mer fordervede. Fordi forfengeligheten og nytelsessyken krever en rekke varer og tjenester, og fordi den ledsagende grådigheten og latskapen krever at de koster så lite som overhodet mulig, både i form av penger og egen arbeidsinnsats.

En mann har skaffet seg en fin bil. Det har kostet. Plutselig er det ikke lenger noe stas med en gruslagt innkjørsel til garasjen. Men det koster skjorta å få den steinbelagt på lovlig vis. Veien er kort til en leverandør som man vet eller bør vite ikke opererer i samsvar med lovverket – et lovverk som har bygget landet hvor det var mulig å tjene penger til kjøp av den fine bilen.

Konsekvensene av dette og mange andre lignende fenomener på liten skala, er i sum tallrike. Penger som under lovlige omstendigheter ville ha havnet i en offentlig kasse, havner i stedet i egne lommer og i lommene på utlendinger, som med tid og stunder selv vil gjøre krav på flere ytelser fra den samme kassen – som slett ikke var dimensjonert for oppgaven. Resultat? Dårligere skoler til barna, dårligere eldreomsorg til foreldrene, dårligere veier og sykehus til en selv. Uten at byråkratiet minker. Bra incentiver for å få de unge til å bli pleiere, lærere, håndverkere eller fagarbeidere? I den grad de, gitt opphavets eksempel, i det hele tatt ønsket jobber hvor fravær av reell innsats er lett synlig?

Den fine bilen som kjører på en dårlig vei, er i grunnen et godt bilde på et korrupt samfunn. Ingen steder har en så høy tetthet av Mercedes-modeller som camorraens bastion Casal di Principe utenfor Napoli, og ingen steder er veiene dårligere vedlikeholdt enn i Napolis omegn.

Det er mange forskjeller mellom Norge og Italia, først og fremst graden av korrupsjon. Men det finnes kvalitative forskjeller også. En viktig sådan er at man i Italia fortsatt har et solid familiesamhold, dels av nødvendighet fordi det nasjonale samholdet som har kjennetegnet Norge, har manglet.

Men la oss et øyeblikk lytte til noe en talsmann for næringslivsorganisasjonen Virke sier til Aftenposten:

– Samfunnet vi lever i er basert på et spleiselag. Skatten skal betale pensjon til ungene våre. Vi har mistet en moralsk dimensjon i dette.

I Italia er det ingen som drømmer om at staten vil sørge for barnas alderdom. Folk har tusket til seg fellesskapets penger nettopp fordi de vil beskytte sine egne – både unge og gamle. Om nødvendig og hvis mulig med privatlærere til de førstnevnte og private pleiere til de sistnevnte.

Vår venn med den steinbelagte innkjørselen bryr seg ikke nødvendigvis så veldig mye om at moren hans spiser stusselig mat på aldershjemmet. Eller om at ungene hans ikke lærer å bli livsdugelige personer. Det er meget langt fra Edmund Burkes forestilling om båndene mellom de døde, de levende og de ufødte.

På et vis er Norge altså endt opp med litt av det verste fra to verdener: fravær av lojalitet til samfunnsfellesskapet pga. mer korrupsjon, men også fravær av lojalitet til ens egne familiemedlemmer ved ikke å ha tatt over der staten sviktet. Det er jo litt av en pris å betale for en total egoisme som har en fin innkjørsel som en av sine frukter.

En annen pris som italienerne ikke betaler i samme grad som nordmennene, er at store deler av den skatten som nå engang blir betalt inn, slett ikke vil komme egne etterkommere til gode, men andres. Så mye for spleiselaget mellom generasjoner.

Inntil videre fungerer det forholdsvis greit.

For det er tross alt noe eller noen som fortsatt finansierer og besørger alt: Hydrokarbonene på bunnen av Nordsjøen som forhindrer et digert budsjettunderskudd, og de tingene våre forfedre etterlot som ikke er ødelagte – herunder noenlunde velfungerende institusjoner, den utbredte oppdragelsen til en usnobbethet, nøkternhet, oppofrelse og rettskaffenhet som hos mange holder defektene nevnt innledningsvis noenlunde i sjakk, samt en høy grad av tillit som sparer samfunnet for unødig friksjon.

Disse sistnevnte tingene er en slags moralsk kapital som det har tatt lang tid å bygge opp. Man kan fint høste rentene av den, men det er verre hvis man casher selve den immaterielle kapitalen inn i egen lomme. Salg av tillit kan resultere i en stor pengesum, men bare én gang.

Spørsmålet er om ikke bortlovingen av halve nasjonalformuen, et resultat av politisk forfengelighet på kolossal skala vi er i ferd med å se konsekvensene av, vil bli sett på som et så grovt tillitsbrudd at det risikerer å sette oppofrelsen og rettskaffenheten på store prøver, slik at altfor mange blir mest opptatt av å gjøre det samme som andre har gjort ustraffet med mer eller mindre hederlig tøyning av regelverket: ufortjent å berge parten sin – og vel så det.