Kommentar

Hva man enn måtte mene om Dagbladet, er det ikke til å komme forbi at noen av journalistene der på huset, blant andre Gunnar Thorenfeldt, over lang tid har levert en rekke solide stykker journalistikk om den kriminelle økonomien i Norge. Reportasjen om svart arbeid sist mandag var ikke noe unntak.

Utgangspunktet var en fersk rapport over en FAFO-undersøkelse av 1100 bedrifter i Byggenæringens Landsforening (BNL), hvor det går frem at andelen svart arbeid i bransjen etter nesten en tredjedel av bedriftsledernes oppfatning har økt dramatisk de siste fem årene. Nesten 60 prosent mener det er tilfelle i bestemte deler av bransjen. Og kjøperne av svarte tjenester manifesterte knapt noen skrupler i den samme undersøkelsen.

BNL-direktør Jon Sandnes, som gav uttrykk for situasjonens opplagte alvor ved å karakterisere FAFO-rapporten som «ramsalt», etterlyser bedre kontroll. I øyeblikket er det for lett å slippe unna.

I rapporten kommer det fram at bedriftene både vil ha «pisk og gulrot» for å løse problemet. De vil ha skattefradag for kjøp av hvite tjenester (ROT-fradraget), hyppigere kontroller og tilsyn, og strengere straffer.

Bedre kontroll er utvilsomt et godt forslag. Spørsmålet er om det er nok. For selv om noen vil avstå fra å delta i den svarte økonomien fordi prisen for å ta de nødvendige forholdsregler for ikke å bli oppdaget øker, vil mange likevel betale den – simpelthen fordi den psykologiske prisen ved skyldig hemmelighetskremmeri og lure tricks som er høy for noenlunde rettskafne mennesker, er minimal for den skruppelløse.

En annen bransjetalsmann betoner nettopp den moralske siden:

– Denne rapporten avdekker en sviktende samfunnsmoral i brede lag av befolkningen, sier næringspolitisk direktør i Norsk Teknologi, Tore Strandskog, til Dagbladet.

Hvis det er tale om intet mindre enn moralsk svikt, hjelper vel hverken gulrot eller pisk. Det blir ren symptombehandling som ikke kurerer sykdommen. Men det er ikke nødvendigvis noen veldig anvendelig innsikt. Moral lar seg vanligvis ikke forandre over natten. Og det foreligger vel ikke nok kunnskap om hvorfor lojaliteten til samfunnet er blitt mindre.

Er det blitt sånn at ærlighet lønner seg mye mindre enn før? Eller sågar straffer seg?

Flere ting kan sette en på den tanken.

Målstyringssamfunnet gjør f.eks. mange av dem som deltar i det, korrupte. Fordi man i en kjempemessig offentlig sektor i høy grad dømmes etter kriterier som kan vris og vrenges på, er det helt uunngåelig at så skjer. Når det blir en vane å vri og vrenge på sannheten, skjer det noe med ens karakter også.

Klientsamfunnet kan ha noe av den samme virkningen. Falskhet og giddeløshet er ikke nødvendigvis noe som straffer seg. Man blir gjort til en sak som det er penger å hente fra. Det behøves ellers sterk rygg for å velge ikke å bli slabbedask når det lønner seg. Den ryggen, hvor kommer den fra? Hvor i omgivelsene, der et fåtall er reelt produktive, kommer moralen fra?

Eller hva med kastesamfunnet? Det er nå en tillitskrise mellom folk og elite. Hvis folk i dag tenker på tidligere statsminister Kåre Willoch, er det de færreste som umiddelbart assosierer ham med en som melet sin egen kake i embedet. De kunne mislike ham, men de hadde tillit til ham. Det er nå en tredve års tid siden han satt i den stolen.

Disse tre nevnte fenomenene fantes kanskje i varierende grad før også. Men et fjerde gjorde det ikke: Det er nå ikke lenger noen som helst tvil om at vi har et samfunn hvor arbeidsforholdene er bedre for personer som planlegger terror i Somalia enn de er for vanlige samvittighetsfulle borgere, hva enten de er næringsdrivende eller vanlige ansatte. De sistnevnte kontrolleres, holdes i tømmene og plages dersom de ikke sørger for at alt er i den skjønneste orden, hva nå enn kriteriet for dét er. De har heller ikke privacy. Terrorplanleggere, som gjerne nyter godt av et perfekt personvern i form av falsk identiet, trenger ikke fylle ut et eneste skjema som vedrører sin lyssky geskjeft. Likevel kan det godt tikke trygd inn på kontoen. Så det er fort gjort å tenke at dette samfunnet ikke er så mye å være lojal mot.

Men kanskje er det heller ikke moralen som er hovedproblemet. Det er mulig folk i det store og hele er mer moralske enn skissert. Det er også mulig at den innledende antagelsen om situasjonens opplagte alvor, er gal. For Sandnes var såvidt inne på noe annet:

Folk bør huske at det er kriminalitet som undergraver samfunnet de lever i, sier Sandnes fra BNL.

Han sier huske, men kanskje det rette ordet er vite? Eller forstå? Sandnes lyder nemlig litt som et ekko at noe Oslos daværende politimester Willy Haugli sa for nesten tjue år siden:

Den orga­ni­serte kri­mi­na­li­tet står for meg som en større trus­sel mot demo­kra­tiet og våre ver­dier enn hva våre poli­ti­kere hit­til synes å ha for­stått.

De ordene er kanskje like gyldige i dag som i 1996. Kanskje er det kunnskap som behøves, for skjønner folk egentlig hva Haugli sa?

Det kan virke som et langt sprang fra svart arbeid til trussel mot demokratiet. Men det er nå engang sånn at demokratier er steder hvor folk indirekte bestemmer lovene, og lovene er ment til å regulere det som skjer på stedet. Men det som skjer i et land, er ikke lenger regulert av lovene hvis det er kriminelle som driver virksomhetene der. Med en kriminell økonomi settes altså lovene til side.

I siste instans er det derfor selve demokratiet som settes ut av spill. Dette var det Haugli sa allerede i 1996, men det har åpenbart ikke helt glidd inn, langt mindre konsekvensene av det. Folk forstår altså ikke hva demokrati er. De forstår dermed ikke det erkjennelsesmessige grunnlaget for sine egne samfunn, og dermed sine egne liv. Til sjuende og sist kjenner de ikke seg selv.

Allerede de gamle greske filosofene forstod at mennesket trenger kunnskap for å handle moralsk. Det er på tide å ta denne årtusengamle innsikten innover seg.

 

Derfor betaler nordmenn svart

Les også

-
-
-
-
-
-