Gjesteskribent

Det har i det siste kommet atskillige bøker som viser hvordan demokratiet er på vei ut – hvordan folkets kontroll over de ledende litt etter litt blir svekket: Fra Danmark har vi Lars Olsens Eliternes triumf med undertitelen Da de uddannede klasser tog magten, fra Sverige har vi Anders Isakssons Den politiska adeln, fra England har vi Peter Obornes The Triumph of the Political Class, og fra USA kan man blant annet ta med Peter Schweizers Throw Them All Out, en, som jeg skal vise, relevant oppfordring.

Øyvind Østerud, Fredrik Engelstad og Per Selles oppsummering av Maktundersøkelsen, Makten og demokratiet, forteller det samme, at folkestyret, som de sier, forvitrer, mens også Arbeiderpartiet inngår i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Det gjør ikke saken bedre at det, som de tre skriver, «er betydelig avstand mellom ledere på ulike samfunnsområder, og at lederne samlet avviker sterkt fra befolkningen i sosial bakgrunn, kjønn og holdninger. Mens folkeflertallet vil ha økonomisk utjevning, sosial stabilitet og nasjonal kontroll, vil beslutningselitene ha effektivitet, omstilling og internasjonalisering.»

 

Det eksisterer et gap mellom vitenskap og politikk ettersom politikken bygger på overtro, uuttalte forutsetninger som ikke holder, og som ikke noe velorientert menneske vil ta alvorlig. Den første er troen på at samfunnets ledende bruker sin makt eller innflytelse til beste for folket og landet. Grunnen til at samfunn kan forfalle på denne måten, er at den politiske debatten helt overser eller røklegger den grunnleggende kjennskap til menneskenaturen som biologien gir. Siden Darwin har ingen kunnet motbevise at mennesket, og faktisk hele naturen, er tvers i gjennom egoistisk. Dette er ikke mindre sant selv når vi, som ethvert velinformert menneske må, følger William Hamilton i å se genet og ikke individet som seleksjonsenheten. At individet bare tar vare på sine egne interesser er derfor feil, så det vi blir stående igjen med, er den inklusive fitness som man forenklet kan kalle slektsegoisme og uttrykke slik den engelske biologen J. B. S. Haldane skal ha gjort: Han ville ikke, sa han, ofre livet for en bror, men ville overveie å gjøre det for tre brødre eller ni fettere. I så fall ville det vært en lønnsom transaksjon for genene, de som styrer oss – tre brødre har 150 prosent av genene individet bare har 100 prosent av, og ni fettere har 112,5 prosent av det samme.

 

William Hamilton har vist hvordan ren godhet, det vil si godhet som den inklusive fitness taper på, har blitt rensket ut av den genetiske poolen, og det samme skjer med ren ondskap, ondskap som den inklusive fitness taper på. Det som blir igjen i menneskenaturen er egoismen, på vegne av en selv og andre med samme gener. Det betyr ikke at man alltid feier andres interesser til side, at mennesket er en ulv for mennesket (homo homini lupus). Tvert imot vil den fornuftige egoismen sørge for at man oftest er hjelpsom og vennlig i samhandling med sine likemenn, mennesket er da en sau for mennesket (homo homini ovis) – slik spillteorien (Tit-for Tat) også viser.

 

Noe annet er det når det finnes forskjeller i makt eller innflytelse mellom de som samhandler, eller når ansvarsforholdene er ugjennomsiktige. At så er tilfelle, at mennesket da blir en ulv for mennesket er ikke vanskelig å tenke seg, og det bekreftes også av spillteori – der Levitt og Dubner gir en lettlest oversikt over nettopp dette i sin Superfreakonomics. Ulikheten i makt eller innflytelse hindrer at taperen, for eksempel folket, kan straffe den som misbruker makt og innflytelse, og det samme er tilfelle når ansvarsforholdene er ugjennomsiktige, når man ikke kan se hvem som bør straffes for ugagnet. Det er altså ikke noen vitenskapelig grunn til å si seg uenig med historikeren lord Acton. Han skrev i 1887 noe mange har fått sitert, nemlig at «All makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt» og så fortsetter han, litt fritt oversatt «Store mennesker er nesten alltid dårlige mennesker, selv når de utøver innflytelse og ikke makt, og enda mer når man legger til tendensen eller sikkerheten for korrupsjon av full makt.»

 

Forestillingen om at landets ledende utøver sin makt eller innflytelse til beste for folket, har altså ingen vitenskapelig støtte, og den som innbiller seg selv eller andre at folkets velferd kommer høyt opp på de ledendes prioriteringsliste, fortjener ikke mere tiltro eller respekt enn slike som tror på jomfrufødsel, toogsytti hurier eller nissen på låven.

 

Nok en myte fortjener å avlives, og det er myten om at det finnes et kriterium som kan skille ekte fra falske verdier. Noe sånt finnes ikke, og derfor finnes det heller ingen autoriteter som kan skille vakkert fra stygt eller moralsk fra umoralsk: Alle som kaller seg autoriteter på slike ting er enten oppnevnt av seg selv eller den sekulære eller religiøse menigheten de tilhører. Det betyr at når man skal ta avgjørelser om estetikk eller moral teller hver enkelts stemme like mye som noen annens, og landets estetiske eller moralske høyesterett må nødvendigvis være folket med sin flertallsavgjørelse.

 

At politikerne har bedre innsikt i viktige spørsmål enn folket har, er som Tetlock har vist i sin Expert Political Judgment, høyst usannsynlig. Det får man også en underholdende bekreftelse på i Cerf og Navasky’s I Wish I Hadn’t Said That. Luttwak beskriver i sin bok om strategi historien som “a record of the follies of mankind”, men det bør da sies at det sjelden er folket som har stått for dårskapene – det er det samfunnets ledende som har. Og for øvrig – om de ledende hadde bedre innsikt enn folket, ville det vært nok en grunn til å følge med dem like nøye som politiet følger sine «gamle kjenninger», for det ville – gitt den almene egoismen – bare ha betydd at de hadde enda større evne til å ta vare på egne interesser på folkets bekostning.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også