Feature

Et av skrekkscenariene ved et eventuelt opphør av euroen, er at de finansielt mindre solide statene vil måtte betale enorme renter på sin gjeld. Men sett i historisk perspektiv, er nå det så sikkert? Og vil en videreføring av euroen være noen garanti mot det?

Om man ser nærmere på rentenivåene for statsobligasjoner for de siste tjue årene, vil en oppdage at de for Spanias og Italias vedkommende er mye lavere enn de var midt på 1990-tallet.

Grafikken over viser at de to middelhavslandenes statspapirer fulgte Tysklands som skygger i tiden fra eurosamarbeidets begynnelse til litt før Lehman-konkursen — Tyskland blå kurve, Italia rød og Spania grønn — i det som ettertiden kanskje vil se på som en periode da de finansielle tyngdelovene for en stakket stund ble forsøkt opphevet.

Det kan altså se ut som om markedet for statsobligasjoner allerede har priset inn en oppstykking av fellesvalutaen uten noen tysk redningsaksjon, og at denne prosessen begynte med startskuddet for den internasjonale finansuroen. Med mindre spread’en øker kraftig fra dagens nivå etter opphør av euroen, vil altså disse to store økonomiene med tilsammen omlag hundre millioner innbyggere ende opp med betalingsbetingelser som ikke er så ille i historisk perspektiv.

Også om man ser på historikken for Portugal og Irland, representert henholdsvis med lyserød og grå kurve, er ikke rentenivåene svært forskjellige fra det de var for tjue år siden.

Men hva som skjer i lite folkerike stater som Hellas, Portugal og Irland — euro eller ei — er ikke så viktig for Europas videre ferd sammenlignet med Spania og Italia.

Et faresignal man frykter i de to store landene er kapitalflukt. Inntil videre ser det ut til at italienerne har is i magen og at landets banker er forholdsvis solide. Ferske tall fra bankforeningen viser at italienernes private innskudd på 1137 milliarder euro faktisk er litt større enn for ett år siden. Utlendingers innskudd i italienske banker, i øyeblikket på tilsammen 366 milliarder euro, er derimot falt med ca. 20% i løpet av det siste året. Et kanskje litt bemerkelsesverdig og uventet utslag av finansiell patriotisme i kombinasjon med utenlandsk skepsis.

Situasjonen virker noe mer uavklart for Spanias vedkommende. Spanjolenes private bankinnskudd er gått ned med 65 milliarder på ett år, og det offentlige har måttet redde en av landets største banker. Regningen for Bankias problemer har steget fra 7 til 13 og videre til 19 milliarder euro.

 

I bond dell’eurozona sono ai valori pre-moneta unica
Crisi bancarie: in Italia nessuna fuga dai depositi