Nytt

Den farseaktige håndteringen fortsetter av det en svært bekymret statsminister Silvio Berlusconi i dag kalte «mennesketsunamien» fra Nord-Afrika. Mens strømmen av mennesker inn på italiensk territorium fortsetter, er fraværet av løsninger på bordet slående.

Tunisiske myndigheter viser ingen samarbeidsvilje med tanke på å få de rømte borgerne brakt tilbake. Franske myndigheter holder grensen mot Italia så godt lukket som de bare kan (også med hundepatruljer til skogs om natten), til tross for EU-kommissær Cecilia Malmströms påpekning av at dette er i strid med Schengen-avtalen.

Lokalmyndigheter og innbyggere over hele Italia stritter imot og saboterer opprettelsen av teltleirer til de ankomne på eget territorium, som oppgis å være en kortvarig løsning i påvente av at repatriering kan finne sted. Og til den ene operative teltleiren i Manduria, som folk stadig rømmer i store antall selv om det er satt inn 100 ekstra politifolk, kom det i dag morges 1700 flere via havnen i Taranto.

Det ukjente antallet personer — trolig langt over tusen og hele tiden økende — som er rømt fra teltleiren i Manduria, er i all hovedsak forsvunnet. De eneste man har hørt om som var klønete nok til å bli tatt, var en gruppe på 38 tunisiere, hvis bevegelser var blitt fulgt av jernbanepolitiet, og som etter mange timers reise gikk av toget i samlet tropp på sentralstasjonen i Milano. Disse ble sendt til forskjellige mottak i Nord-Italia for identifikasjon og utkastelse.

Men om man ser bort fra slike unntak, er det grunn til å tro at antall personer med ulovlig og udokumentert opphold på (inntil videre) italiensk jord, vil øke med mange hundre for hver dag som går uten resolutt inngripen for å hanskes med situasjonen, et kaos som risikerer å bli selvforsterkende i samme øyeblikk som nyheten om det når den andre siden av Middelhavet — altså med én gang — og ansporer enda flere til å dra.

Tunisiske myndigheter avventer trolig situasjonen for å kunne presse den italienske sitronen så mye som mulig, innen de går med på å samarbeide om repatrieringen av sine egne borgere. Et rent økonomisk bidrag på hundre millioner euro er blitt antydet, foruten løfter om massive investeringer i landet. Problemet for Italia ser ut til å være at de kun har gulrøtter, og ingen virkelig effektiv pisk. For tunisiere og etterhvert flere andre nordafrikanere som vil avgårde, er det således viktig å utnytte situasjonen før italienerne iverksetter drastiske tiltak av ren nødvendighet.

Et mulig desperat mottiltak fra italienernes side, kunne simpelthen være å dele ut oppholdstillatelser i fleng, slik at andre EU-medlemmer ikke lovlig kan hindre de nyankomne i å ta seg inn på deres territorier, noe de fleste ville gjøre umiddelbart. Vel vitende om at et slikt pressmiddel kan bli benyttet av Italia i kulissene, kan det hende at de andre EU-landene og EU sentralt snart kjenner sin besøkelsestid og bidrar til en felles europeisk løsning, hvilket kunne bringe det uverdige svarteperspillet som nå pågår, til opphør. Slik EU har reagert på denne situasjonen, har det vært som alt annet enn en politisk union med koordinert utenrikspolitikk.