Sakset/Fra hofta

Av Christian Skaug

Etter en markant økning i kriminaliteten i Italia, som blant annet manifesterte seg ved flere uvanlig grufulle drap på sakesløse personer i begynnelsen av inneværende år, utstedte landets regjering den 23. mai 2008 et lovdekret [1] i den hensikt raskest mulig å forbedre den offentlige sikkerheten, som sammen med innvandringen og den stagflasjonstruede økonomien utgjør trekløveret av befolkningens største bekymringer.

Den italienske nasjonalforsamlingens deputertkammer gav den 16. juli med 303 mot 234 stemmer sitt bifall til å omgjøre dekretet til lov, om enn i noe modifisert form, og senatet ventes om kort tid å stadfeste dette vedtaket.

Dette skjer samtidig med og i skyggen av en annen politisk prosess som angår strafferettslig immunitet for innehaverne av landets fire høyeste embeder (republikkens president, statsministeren og de to lovgivende forsamlingenes presidenter), av statsminister Berlusconis kritikere betraktet som en personlig skreddersydd ordning for å slippe unna korrupsjonsanklager, av hans støttespillere betraktet som et nødvendig onde til beskyttelse mot dommernes politisk motiverte ønske om å stikke kjepper i hjulene for ham (synspunkter som i praksis langt fra alltid er gjensidig utelukkende).

Blant de tallrike punktene i dekretet vedrørende sikkerheten, er det mange kontroversielle sådanne som innebærer en strengere holdning overfor utlendinger, som relativt ofte er involvert i alvorlig kriminalitet. Det skal f.eks. bli lettere å sende utlendinger med ulovlig opphold vekk fra det nasjonale territorium; ulovlig opphold skal være straffeskjerpende med inntil en tredjedel ved forbrytelser, som skal føre til utvisning ved fengselsstraffer som overstiger to år selv for legale innvandrere, EU-borgere inkludert.

Det skal kunne idømmes inntil seks års fengsel til den som oppgir falsk identitet, inntil fire års fengsel til den som ignorerer (den ofte ignorerte) ordren om for egen maskin å forlate landet, og inntil tre års fengsel til den som drar økonomisk fordel av personer uten oppholdstillatelse f.eks. ved å leie ut bolig (det siste skal dog ikke gjelde den som tar seg av eldre mot husly eller betaling).

På det rettslige området skal det gis absolutt prioritet til alvorlige forbrytelser med strafferamme over fire år, som på grunn av den ekstreme tregheten i det italienske rettsvesenet fra tid til annen forblir ustraffede ved foreldelse, hvilket er spesielt opprørende blant vanlige mennesker når det fra tid til annen skjer til fordel for bosser og leiemordere tilhørende de tre mektigste kriminelle organisasjonene, mafiaen, camorraen og ‘ndranghetaen, som i slike tilfeller simpelthen løslates uten videre. (Forsinkelsene gjør seg også gjeldende på sivilrettens område, hvor man ikke sjelden må vente i sju-åtte år på at et tvistemål havner fremfor en dommer, av utenlandske forretningsfolk karakterisert som et hinder for investering og etablering i landet.)

Forenklede rettsforhandlinger skal nå forutsettes i tilfeller som tidligere krevde mer omfattende prosedyrer. Fengselsstraffer skal ikke lenger gjøres betinget ved seksualforbrytelser, narkotikaomsetning eller tyveri, foruten i de tilfeller hvor den dømte har ulovlig opphold. Endelig skal den som dreper en politimann forbli innesperret resten av livet.
Landets borgermestere får ellers utvidede fullmakter på sikkerhetens område, blant annet til identifikasjon av personer for utsendelse samt enklere samarbeid mellom lokale og nasjonale politistyrker, og hæren vil kunne sette inn 3.000 soldater til offentlig vakthold i seks måneder (sist i forbindelse med vaktholdet av en søppelfylling utenfor Napoli, hvis i flere tiår forsøplede omegn nå er renere enn på svært lenge).

En annen forordning forutsetter at alle identitetspapirene skal utstyres med fingeravtrykk innen 2010, en ordning regjeringen først kun tiltenkte romanifolket, hvilket ikke uten grunn førte til anklager om diskriminering fra opposisjonen og folkets egne talsmenn.
Så langt lovens innhold. Hva så med iverksettelsen?

Kynikerne, som ikke er mangelvare i Italia, hevder at en ny lov ikke vil forandre noen verdens ting. Lovene var allerede gode nok, hevder de, landets problem er snarere at eksisterende lovverk for en stor del i praksis ikke er implementert, dels på grunn av manglende menneskelige og materielle ressurser til å gjøre det, dels på grunn av at problemene er vokst hinsides administrerbare proporsjoner, og da i særdeleshet identifikasjonsproblemene. I tillegg kommer korrupsjonen i eget land og samarbeidsvanskelighetene med myndighetene i immigrantenes land.

Tallenes tale er klar: Av de 20.000 personene som i 2007 bare i Milano ble brakt til politikammeret grunnet manglende oppholdstillatelse, ble færre enn sju hundre til slutt satt på et fly ut av landet. Den nye loven ville ved forsøk på håndhevelse skape en ekstra vanskelighet, nemlig enda større mangel på fengselsplasser. Denne er allerede så stor at enhver straff som ikke overstiger tre år i praksis gjøres betinget.

Lovens kritikere hevder ellers at den er xenofobisk, rasistisk og i strid med Italias internasjonale forpliktelser. Forsvarerne av loven avviser det, og hevder i sitt tilsvar til kynikerne at den ville være av verdi også ved fravær av streng håndhevelse, i den forstand at det sender et signal til omverdenen om at landet ikke har ubegrenset tålmodighet med uønskede gjester. Hva som eventuelt blir de følbare konsekvensene av et slikt signal, gjenstår å se.

[1] Og hva pokker er nå et lovdekret? I det italienske lovverkets jungel er lovdekretene forordninger med lovs kraft gitt av den utøvende makt, og som etter grunnloven forutsettes benyttet kun i tilfeller av presserende, ekstraordinær nødvendighet. Dette nødvendighetsprinsippet fantes allerede i romerretten, og ble i sin tid uttrykt ved maksimen necessitas non habet legem, sed ipsa sibi facit legem: nødvendigheten har ingen lov, men gjør seg selv til lov. De fleste vil være enige i at lovdekreter kan være hensiktsmessige i f.eks. krig, hvor det er mulig å tenke seg fravær av et fungerende parlament, men med tiden er ordningen ofte blitt misbrukt i tilfeller som ikke med rimelighet kan sies å være nødsituasjoner. Lovdekretene har gyldighet i 60 dager, og må siden stadfestes av nasjonalforsamlingens to kamre for å beholde lovs kraft. Et annet eksempel på misbruk er utstedelse av et nytt, identisk dekret etter de kanoniske 60 dager. En sikkerhet mot misbruket foreligger ved konstitusjonsdomstolens adgang til å erklære lovdekretene ugyldige i tilfelle åpenbart fravær av grunnlovens forutsetninger for deres anvendelse. (Lovdekretene kan lett forveksles med de såkalte legislative dekretene, som også er forordninger med lovs kraft, men som regjeringen utsteder etter nasjonalforsamlingens fullmakt til permanent å lovregulere en eller annen materie i detalj innenfor allerede gitte rammer.)

Av Christian Skaug