Nytt

Italias statsminister Mario Monti la i går på vegne av sin regjering frem et såkalt lovdekret blant annet med tanke på å liberalisere landets økonomi og forenkle den offentlige forvaltningen. Det første innebærer at en rekke lobbyer blir fratatt konkurransehemmende privilegier. I praksis betyr det først og fremst større næringsfrihet samt at adgangen blir utvidet til utøvelse av flere yrker, hvilket i praksis er et historisk brudd med den korporative økonomiske modellen som har holdt standen i forbausende grad helt siden fascismen. Monti estimerer at produktiviteten i landet kan øke med hele ti prosent dersom disse tiltakene blir iverksatt.

Lovdekreter er forordninger av lovs kraft som regjeringen kan utstede etter eget forgodtbefinnende, og ble i sin tid opprettet som en utvei for utøvende myndighet til å lage nødlover i all hast uten å måtte vente på at den politiske kvernen maler seg ferdig, men er med tiden blitt mye hyppigere benyttet enn opprinnelig tenkt — med mindre man aksepterer det ikke helt virkelighetsfjerne premisset om at italiensk politikk er en kontinuerlig brannslukningsjobb. Disse dekretene må stadfestes innen seksti dager av parlamentet for å bli permanente lover, et tidsrom som tradisjonelt blir benyttet til politiske bikkjeslagsmål og hestehandler, samt påfølgende endringer av lovenes innhold.

Faren er tilstede for at det vil skje også denne gang. Flere lobbygrupper har allerede varslet eller gjennomført aksjoner mot den nye loven, og med tanke på mektige interessegruppers tentakler inn i politikken, i særdeleshet advokater og notarer, er det langt fra utenkelig at Montis prosjekt går i vasken. Opinionen er riktignok positiv til liberaliseringene, men samtidig er mange ute etter å beholde sine egne privilegier. Enkelt fortalt kan man si at de fleste italienere gjerne ser at konkurransen øker i alle andre sektorer enn sin egen.

Når det likevel kan hende at disse fornuftige ideene blir satt ut i livet denne gang, er det fordi krisefølelsen muligens er sterk nok til at en kritisk masse av personer, innflytelsesrike sådanne inkludert, for en gangs skyld vil innse at deres egoisme truer med å gjøre landet om til et nytt Hellas. Det er slett ikke utenkelig at Monti aksepterte statsministerjobben nettopp fordi han trodde på at situasjonens alvor nå ville påkalle den nødvendige samfunnsånd.

Kanhende har også skjebnen gitt Monti en hjelpende hånd. Kapteinens håndtering av ulykken med passasjerskipet ved kysten av Toscana, står som et perfekt symbol på den ledende klassens adferd gjennom de siste årene: Ivaretagelse av egne interesser på bekostning av svakere parters, og manglende mot til å konfrontere vanskelige situasjoner. Kystvaktoffiseren som på telefonen skrek «Kom Dem ombord, for faen!» er i realiteten rett beskjed i rett tid til personer med ansvar i hele landet.

Det skal altså bli noen svært kritiske måneder fremover for Italias økonomi. Protestene mot de smertefulle, men nødvendige tiltakene vil komme like sikkert som amen i kirken. Det blir uhyre spennende å se om Monti vil klare å ri den politiske stormen av.