Tilliten til Italias statsfinanser er under press om dagen, og selv om markedene nok vil la seg berolige midlertidig av budsjettinnstramningene på ca. 50 milliarder euro som drøftes og trolig vedtas i disse dager, er det lite som tyder på at kredittspøkelset ikke vil dukke opp igjen relativt raskt.

Tiden som er igjen før Italia må gjøre noe drastisk, forkortes altså. Og det er ingen mangel på tiltak som med letthet kunne redusere statsgjelden eller gjenopprette budsjettbalansen. Men dette vil neppe skje før landet virkelig får kniven på strupen, og hovedårsaken til det er kort fortalt lobbygruppenes egoisme kombinert med manglende politisk lederskap.

Ett av mange tiltak som har vært foreslått for å forbedre økonomien, er å frata de laugslignende yrkesorganisasjonene endel av deres makt og privilegier. Men næringslivsavisen Il Sole 24 Ore kan i dag fortelle at parlamentsmedlemmer i regjeringskoalisjonen som tilhører to av de mektigste laugene — advokatene og notarene — har truet med å stemme mot sine egne partier dersom forslag som rammer dem selv og deres kolleger lanseres for alvor av regjeringen.

Andre tiltak som nevnes er kutt i de høyeste offentlige lønningene, som for en stor del også går til personer med makt til å hive sand i maskineriet, samt endel ufortjent høye pensjoner delt ut for politiske formål i tidligere tider.

Finansene kunne også forbedres sterkt over natten ved å privatisere flere statseide bedrifter. Men det å oppløse båndene mellom økonomien og politikken på denne måten, ville forrykke en delikat likevekt bestående av tallrike edderkoppnett av lyssky avtaler, som favoriserer parasittismen hos grupper med mektige forbindelser. Den politiker som lager for mye rot i dette systemet, blir ikke gjenvalgt.

Personer og grupper som favoriseres på de nevnte uheldige måtene, vil ganske sikkert stikke kjepper i hjulene for ethvert forsøk på forandring innen det blir helt klart at hele båten synker med dem selv oppi hvis de ikke firer.

En typisk italiensk løsning ville således være at en kritisk masse av mektige parter setter seg ned ved bordet i siste øyeblikk for på ny å dele ut kortene i all hast, og det på en måte som både bevarer en viss del av privilegiene, riktignok i redusert omfang, og samtidig tilfredsstiller omverdenens krav til større økonomisk og finansiell ryddighet.

Den italienske psyken slites mellom ønsket om å bevare status quo og ønsket om den nye starten alle vet er nødvendig. Inntil videre utsetter man etter beste evne, dels takket være finansminister Tremontis intelligente ostehøvelkutt, men uhumskhetene nærmer seg vifta.