Kommentar

Den sentrale Via Roma med sine søyleganger i millionbyen Torino er normalt livlig, men er den 12. mars 2020 folketom. Her går mange penger tapt hver dag på grunn av koronaepidemien. Snart er det Oslos tur. Foto: Massimo Pinca / Reuters / Scanpix.

Angela Merkel ble kritisert for å ha kommet sent på banen da hun onsdag for første gang uttalte seg offentlig om koronaepidemien. Til gjengjeld må det sies at hun hverken bagatelliserte saken eller unnlot å vise tegn til ansvar.

Opp mot 70 prosent av befolkningen kan bli smittet, sa Merkel. Hvis én prosent dør av viruset, ville det bety en halv millon døde bare i Tyskland. Om andre store land rammes tilsvarende, blir den menneskelige kostnaden ved epidemien svært høy.

Og det kan ikke utelukkes, for smittekurvene for Tyskland, Frankrike og Storbritannia er eksponentielle selv om de totale antallene fremdeles er små. Det kan godt hende at disse landene, eller Norge for den del, bare er en uke eller to etter Italia i løypa. Tallene tyder på det. Og i Norge snakker Folkehelseinstituttet (FHI) nå om at dette kan vare over sommeren.

Det kommer ikke til å bli vakkert.

I likhet med andre ledere ser Merkel også risikoen for at verden, eller i alle fall Europa, går inn i en kraftig resesjon. Tysklands statsminister sa at alt det nødvendige vil bli gjort for å takle situasjonen, og lød med det litt som et ekko av Den europeiske sentralbanksjefens (ECB) tidligere sjef Mario Draghi. I 2012 tok han brodden av eurokrisen ved å si at han ville gjøre «whatever it takes» for å redde fellesvalutaen.

Det er fortjenstfullt av Merkel å gå så offensivt ut. Og siden vår egen statsminister har den tyske kansleren som forbilde og følger denne slavisk, er det et bra tegn for oss hvis Merkel reagerer adekvat.

Men hvordan skal den økonomiske nødlandingen skje?

Signalene som er kommet hittil, både fra Merkel, Italias regjering, ECB under sin nye leder Christine Lagarde, samt Bank of England, handler om likviditetsinnsprøytning, støttekjøp og rentekutt. Spørsmålet er om disse virkemidlene er tilstrekkelige, og svaret er sannsynligvis nei.

For slike tiltak tar sikte på å sette fart i en økonomi som trenger stimulans. Problemet denne gangen er at stimulansen ikke kan gi det ønskede resultatet. For når de fleste som tilbyr varer og tjenester som ikke er strengt nødvendige for å overleve, må holde stengt, og de potensielle kundene må være hjemme, begge for å hindre at smitten sprer seg, vil det mangle både tilbud og etterspørsel i voldsomt store deler av økonomien.

I Italia er hele sektorer falt i koma over natten – kulturliv, reiseliv, restauranter og personlig tjensteyting bare for å nevne noe. Dette kan snart bli situasjonen Europa rundt. Det skaper en helt ny virkelighet.

Økonomiene i moderne samfunn er basert på at penger og mennesker sirkulerer fritt og raskt hele tiden. Nå stanser riktignok ikke sirkulasjonen av penger fullstendig, men den strupes utvilsomt kraftig inn. Om vi tenker på økonomien som en kropp der pengene er blodet som sirkulerer, vil dette raskt bli veldig ubehagelig for pasienten.

Behovet for sirkulasjon er dertil giret opp fordi økonomien er sterkt finansialisert, slik at det er mye gjeld i omløp, mange produksjonsmidler er leid snarere enn eid, og lagerbeholdninger er så små som mulig. Den som driver virksomhet med publikumskontakt, har gjerne faste utgifter i form av lønninger, leiekostnader samt renter og avdrag på lån, og få reserver å tære på.

Generelle stimulerende tiltak er ikke målrettet med sikte på å bevare den delen av næringslivet som simpelthen ikke har noe å gjøre i en økonomi som står stille, og derfor vil gå overende. Det er lett å tenke seg at vi vil se konkurser nokså raskt – noen spektakulære, men flere vil overses av dem som ikke på en eller annen måte rammes.

Problemet er at verden befinner seg i ukjent terreng. Pandemier som krever de tiltakene vi ser nå, er heldigvis sjeldne, men det betyr også at det er lite relevant historikk å lene seg på.

De som styrer oss og deres rådgivere vil derfor ikke finne svarene de trenger i lærebøker. Det betyr at de må bruket huet, og da er sjansene store for at det går gæernt – med uoversiktlige konsekvenser.

Folk som mister inntektsgrunnlaget sitt i denne perioden, må ganske enkelt få hjelp av det offentlige. De er på en måte flyktninger i sine egne hjem, og må derfor tilgodeses minst like mye som personer fra andre land som er mer eller mindre reelle flyktninger.

Men like viktig er det at gjeld som risikerer å ødelegge næringslivet, blir frosset, slik at bedrifter som under normale betingelser er sunne, ikke risikerer massedød eller fiendtlige oppkjøp.

Alt dette krever naturligvis at stater må akseptere å gå med store underskudd i flere måneder, for samtidig å være besluttsomme nok til å forlange at bank- og finansvesen må ta sin del av støyten, og dertil se til at gangstere og politiske venner (til dels sammenfallende kategorier) ikke beriker seg på vanlige menneskers bekostning. Farene er reelle.

I en senere fase, når smittefaren er over, vil det videre kreves strategiske investeringsprogrammer for å kickstarte økonomien igjen, og da helst uten at grønne eller globalister har en hånd på rattet. Hva med å satse på verdens beste grensekontroll?

Endelig skal man ikke undervurdere den gode psykologiske effekten det ville ha på mennesker Europa rundt hvis deres respektive regjeringer kunngjorde en del initiativer som er egnet til å oppmuntre befolkningene i en tung tid.

Her er det bare å velge på øverste hylle, ikke minst i Norge: Avvikle alt som heter klimaavgifter, kutte alle vindkraftsubsidier, rive alle bomringer, avslutte kontraproduktive bistandsprogrammer som ender i korrupte lommer utenlands og i realiteten hindrer utvikling, si opp flyktningkonvensjonen, fjerne all statsstøtte til NGO-er og folk som erstatter malerpenselen med rumpa si – mulighetene er mange.

Men hvem er oppgaven med nødlandingen voksen? Man ser seg forgjeves rundt i det politiske landskapet. Kanskje Boris?

Alle blir uansett nødt til å vokse med oppgaven litt faderlig fort. Det er ikke gitt at de lykkes.

Man trenger nok en plan B for overlevelsesmodus.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: