Det har i alle fall siden antikken vært allmennt antatt at det ikke er mulig å se inn i fremtiden, og nyere tiders innsikt har ikke rokket ved denne sannheten, som man kanskje skulle tro hadde vært mer enn ofte nok gjentatt.

Det siste er naturligvis tøv: En sannhet som ikke gjentas, opphører etterhvert å være det. De ubefestede sinn som har vært så uheldige ikke å ha hatt oppdragere som gav en innføring i den totale virkeligheten, står derfor i fare for å bli et lett bytte for demagoger.

Og demagogene med størst lytterskare i denne tiden med finansielle og politiske rystelser, er endetidsprofetene: euroen er praktisk talt ferdig, det blir snart borgerkrig i England, en sultkatastrofe er nært forestående i Egypt, Middelhavslandene er snart konkurs etc.

Det er naturligvis intet galt i å peke på disse scenariene som muligheter, sågar sannsynlige sådanne, noe ansvarlige personer gjerne gjør for best mulig å beskytte seg mot dem. Men man må aldri bli ukritisk på egne oppfatningers vegne, og ikke avvise sunn skepsis. Kritikk som kun har til hensikt å rakke ned på noens forsøk på å se inn i fremtiden, kan greit avvises, men uten å påberope ufeilbarlighet.

Flere av samtidens kommentatorer ser imidlertid ikke ut til å ha for øye å forhindre problemer, og de mangler kritisk avstand til seg selv. Det virker snarere som om de mest av alt ønsker å piske opp en krisestemning ved hjelp av overdrivelser. Men en reell krise møtes best med et kaldt hode, ikke et varmt (dog heller ikke altfor kaldt).

Da Oriana Fallaci ropte med høy stemme etter 9/11, skyldtes det dels hennes sedvanlige stil, men på det bestemte tidspunktet i historien var det virkelig nødvendig å rope. I dag skal man svært langt ut i periferien for ikke å finne personer som har tenkt over de risikoene Fallaci skrev om. Det har seget et alvor inn i de fleste berørte befolkninger som snarere inviterer til edruelighet.

La oss ikke glemme at historiens gang i stor grad påvirkes av hendelser som de færreste forutser. I vår samtid er det nok å nevne Irans islamske revolusjon i 1979, Berlinmurens fall ti år senere, 11. september, den globale finanskrisen og nå sist revolusjonene i Midtøsten. Og med de færreste mener jeg også blant de smarteste, de best informerte, de varsomste og de mest analytiske. For ikke å snakke om dem som har økonomiske interesser av å forutse denne eller hin utvikling, som kanskje er den aller mest pålitelige kilden til spådommer om fremtiden.

Da dronning Elizabeth II spurte kremen av professorer ved London School of Economics hvorfor ingen av regjeringens rådgivere hadde forutsett finanskrisen, kunne de like gjerne svart at slike ting er like vanskelige å forutse som jordskjelv eller vulkanutbrudd. Og de kunne ha lagt til at saueflokkmentaliteten også har en tendens til å herske blant de smarte. Som Helmut Schmidt antyder i dagens sitat, leser alle Financial Times.

Når vi f.eks. snakker om fremtidens Europa, må vi minne oss selv om dette. Vi vet ikke hvor det bærer. Vi kan advare mot en utvikling i retning av blodsutgydelse, men det er ikke vår oppgave å krisemaksimere. Det avstedkommer stort sett ikke annet enn benektelse av kjensgjerningene og en debatt om verdensdelens fremtid i vranglås. Og de udiskutable faktaene er virkelig alvorlige nok.

Et svært sannsynlig scenario som sjelden drøftes, er f.eks. at balkaniseringen vil resultere i at parallellsamfunnene får lite med hverandre å gjøre, dvs. at nesten alle innretter seg med tanke på å bevare en slags normalitet. Masseinnvandringen som i andre tider — eller i mindre konfliktsky befolkninger — raskt ville ha ført til åpen konflikt, i mange tilfeller sunn konflikt, risikerer på våre breddegrader å avstedkomme en taus tilpasning som vil gjøre problemene med fortsatt innvandring så små som mulig.

Betyr det at en uunngåelig konflikt bare utsettes til et tidspunkt hvor den får et enda verre omfang? Hvor langt unna er i så fall det tidspunktet? Tjue år? Eller vil et leopardflekket kart med tiden svekke skattemoralen og samholdet i befolkningen så sterkt at det ikke bare en velferdsstaten som går fløyten, men også statens integritet? Kan vi få separatistbevegelser i Norge, slik vi har sett f.eks. i Spania? Kan oppløsning av nasjonalstatene føre til en slags middelalderlignende tilstand hvor man kun føler seg trygg inne i sin egen borg? Eller vil det nasjonale samholdet styrkes mellom borgene? Slike drøftelser har en tendens til å bli borte i all støyen.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂