Kommentar

Sally Rooney. Foto: Henry Nicholls / Reuters / Scanpix. Omslag: Faber & Faber.

Etter råd fra en ungdom i familien leste jeg «Conversations with friends» (2017)1 av irske Sally Rooney (f. 1991). Rooney er en ny litterær stjerne, omtalt som en «millennium-Jane Austen» og «Salinger for the Snapchat generation». Som ventet skriver hun glitrende. Romanen gir et blikk på Vestens yngste borgerskap, mennesker som sliter med sine liv, noen av dem også økonomisk. Disse 20- og 30-åringene er engasjert på ulike kunst-scener, de tilhører det estetiske borgerskapet. Men det som virkelig engasjerer dem og som romanen dveler ved, er deres seksuelle og emosjonelle komplikasjoner. Selv ikke Rooneys skrivekunst kan forhindre at det blir trettende etter hvert. Romanens mest fascinerende aspekt er for meg portrettet av relasjonen privat/politisk.

Et portrett av infantilitet
Det er i hovedtrekk som følger. I et hav av usikre lidenskaper og relasjoner finnes øyer av visshet. Det er glimt av verden utenfor. De er klipper i stormen, for her er det sikkerhet: Vi er hengitt til et patriarkalsk undertrykkende system som naturnødvendig holder liv i sexisme, rasisme, xenofobi etc. etc. og som ved opposisjon fort viser sin stålneve. Dette er ikke noe man trenger å diskutere. En perifer person i romanen ytrer noen motforestillinger og blir raskt og hånlig satt på plass. Man hører ikke mer fra ham.

Rooneys personer innbiller seg ikke at deres emosjonelle forviklinger skyldes det politiske systemet. Det får strengt tatt ikke skylden for noe. Det fungerer tvert om som en trygghet, en fast grunn når man risikerer å hvirvles bort av følelser og skravling om dem. Uomtvistet politisk visshet går hånd i hånd med personlig usikkerhet. Kan det være tale om en slags kompensasjon? I romanen virker det slik. Dette er personer med politisk infantile holdninger. Man skal være varsom med å si det samme om faktiske personer.

Ikke-argumenterende visshet er ikke nødvendigvis infantil. Jeg vil ikke kalle det infantilt å avvise argumentasjon mot at Holocaust fant sted. Visse fakta er etablert hinsides all tvil. Infantilt blir det når standpunktet faktisk er diskutabelt, og mest typisk når standpunktet lanseres som det moralsk overlegne.

Flere berømte intellektuelle forkynte i 1968 at ungdomsopprøret innvarslet fremtidens frigjorte menneske, ikke bare hevet over alle slags gamle fordommer, også over personlig selvhevdelse, statusjag, all åndsforlatt materialisme. I Rooneys roman finnes ikke et glimt av slik idealisme. Hvis noe kan konkurrere med sex om oppmerksomheten der, så er det tanke på karrieren. Man kan kalle det et fremskritt, mindre hykleri. Det som går igjen fra 68, er visshet om at egen politisk innsikt er suveren.

Det udiskutabelt moralsk gode kan vise seg som en anklage. Romanens hovedperson og forteller, som ikke kan leve av egne dikt og avhenger av støtte fra en alkoholisert far (visstnok en obligatorisk skikkelse i irske romaner), rammes av en uhelbredelig sykdom. Hun oppsøker en kirke og reflekterer over sitt liv. Blant de synder som faller henne inn, er the unearned cultural privilege of whiteness. En fattig, emosjonelt presset ung kvinne i Irland tenker på sin hvithet som et ufortjent privilegium. Hvorfor? Er det en indre hvithet hun tenker på, en imperial visshet om overlegenhet dypt begravd i den hvite rase? Hvorfor er den akutt til stede – av alle steder – i Irland? Romanen svarer ikke på spørsmålet, dette er ganske enkelt et trekk ved en personlighet.

En jødisk forfatter kunne la en jødisk romanperson tenke på jødenes «ufortjente kulturelle privilegium», og forfatteren kunne la tanken stå ukommentert. Leseren kan selv reflektere over saken. Hvorfor «ufortjent»? Bekreftes det gamle ryktet om jødisk «selvforakt»? Det er en floskel som skjuler mange slags motiver. Det samme tror jeg gjelder hvite menneskers idé om hvithetens ufortjente privilegier. Slik innadvendt rasisme gjør seg nå gjeldende i USA. Min første innskytelse var at her har vi et tidsriktig eksempel på amerikansk «kulturimperialisme». Det blir for enkelt, men det blir ikke plass her til å spekulere over fenomenet.

Barnet som autoritet
Mange har i yngre år vært skråsikker på noe som senere viste seg å være en illusjon. Når det blir tale om barn, og ærbødighet for barnets oppfatninger, har vi å gjøre med noe annet, en radikal infantilisering. Barn blir ikke infantilisert. Det skjer med voksne.

Vi har fenomenet Greta Thunberg. Også her synes det best å avstå fra psykologiske spekulasjoner. Godt mulig at Gretas oppfordringer til streik springer ut av strategisk innsikt. Hun er ikke desto mindre et barn, og barnligheten blir fremhevet av de voksne som bruker henne for alt hun er verdt. Barna er fremtiden, hører vi. Ja visst. Og derfor må barnets sikkerhet i klimaspørsmålet fremstilles som en støtte fra fremtiden selv? Ja, dessuten har barnet et skarpt blikk for de voksnes unnfallenhet. Ingen nye argumenter, bare det autoritative barnet. Dette er langt fremskreden infantilisering.

Infantile strategier
«Nasjonalisme» er et ord knyttet til svært ulike bevegelser og ideologier. Mangfold blir ellers fremhevet, men her er det uønsket. Nesten alltid insinueres at nasjonalisme er en fascistoid ideologi. Det er generelt en infantil strategi å hensette opposisjon til en kategori som per definisjon betegner noe forkastelig. Naturligvis kan kategorier være treffende, men da er de vesentlig mer presise. Hvis en person med rette kalles nazist, vet man i store trekk hva han står for. Hvis en person med rette kalles nasjonalist, vet man det ikke.

De grønne beveger seg i retning fanatisme. Det mest skremmende eksempel hittil er oppropet her i landet, der 25 såkalte samfunnstopper erklærer at «samfunnskontrakten» er brutt. Det eksisterende politiske system har spilt fallitt, nå trengs et grønt vokterråd. Av gode historiske grunner avstår de grønne i Tyskland fra åpent anti-demokratiske utspill, men det ligger i kampens logikk at angriperen presser hardere når forsvaret har avslørt sin svakhet. En representant for De grønne hevder at tyske regjeringer de siste 30 år har gjort null og niks for miljøet. Jo svartere man fremstiller situasjonen, desto grønnere er man. Krisemaksimeringens infantilitet er velkjent fra marxismen-leninismens glansdager på 70-tallet.

Til forskjell fra barn burde voksne ha forståelse av argumentasjon – at et argument kan være mer eller mindre tungtveiende, mer eller mindre relevant. Den infantile ånd bryr seg ikke om slike distinksjoner: Dette standpunkter er overlegent, moralen tilsier at alternativer er mindreverdige. Dermed blir motargumenter moralsk suspekte i utgangspunktet.

Mangel på argumentasjon betyr ikke at standpunktet er galt. Det infantile kan meget vel være knyttet til sannhet og rettferdighet. Dessuten er vi fortrolig med paroler, som selvsagt ikke inneholder argumentasjon. «Alle skal med» er like lite infantilt som «Stans islamiseringen av Norge!» Infantilt blir det når behov og mulighet for argumenter er der, men alt som kommer er gjentakelser av det overlegne standpunktet, kanskje med litt andre ord.

Plutselig kommer en rasende protest mot bompenger. Folk orker ikke mer. Men folk må da forstå hvor viktig det er at… Nei, ikke mer forståelse for plageåndene nå! Selv klarer jeg meg godt uten bil, men det demper ikke min sympati for protesten. Slik sympati motiverer ikke til vurdering av argumenter for og imot. Følgelig vil min umiddelbare sympati legge opp til en infantil holdning. Med sterke sympatier og antipatier kan den lett melde seg, for slike emosjoner trenger ikke argumenter. Blir man effektivt utfordret, praktisk talt tvunget, vil argumentene neppe overbevise. Men dårlig argumentasjon er ikke i seg selv infantilt.

Tillitens forvandlinger
Jeg tror det handler om tillit i en tid preget av tillitens forfall. Mye politikk utspiller seg rundt spørsmålet om hvem som er dårligst stilt i samfunnet, hvordan man best støtter «svake grupper». Vi bør ha tillit til at det politiske systemet tar spørsmålet alvorlig uten å bryte med grunnprinsipper i liberalt demokrati. Den tilliten svekkes nå.

Et underliggende budskap i en rekke debatter og talkshows er at borgerne ikke fatter verdens kriser, svikter humanitære idealer, kort sagt er ignorante fjols og forkastelige egoister. Forakten er gjensidig. Det vi kan håpe på fra myndigheter, er at de plager oss minst mulig. Verre enn bompengene er angrepene på ytringsfriheten – hvor treffende er dette bildet? «Nordmenn på tillitstoppen i Europa», skrev SSB i 2016. Hva forteller det? Allerede da var tilliten til partier og politikere klart lavere enn til politi og rettsvesen. Media ble det ikke spurt om. Det er ingen grunn til å tro at tillit til noen av disse institusjonene er på vei opp.

Mainstram-mediene (MSM) bedriver en permanent kampanjejournalistikk. Alle nyheter kommer med bruksanvisning. Aftenposten reklamerer ikke lenger med sitt gamle motto, «Solid bakgrunn for egne meninger». Det er ikke mulig å skjule at nå handler det om solid bakgrunn for Aftenpostens meninger. NRKs meninger er aldri til å ta feil av. Det er vanskelig for media å vedgå at den såkalte populismen har noe med dette å gjøre. Kanskje fatter de det ikke. De gjør jo sin plikt. De skal jo oppdra oss.

Tapt tillit og respekt gjenfinnes ved et mangfold av andre autoriteter. Man blir lett infantilt tillitsfull når man selv finner frem til nye autoriteter og deres udiskutable sannheter. Det kan oppstå sterke bånd til verdensanskuelser med bisarre trekk, som i «Conversations with friends».

Borgerskapet man blir kjent med der, vil antakelig styrke den politiske infantiliteten i tiden som kommer. Disse borgerne er ikke innstilt på å argumentere politisk, oppslukt som de er av sine privatliv. Borgere som er oppslukt av politikk, kan fort trekke i samme retning. For disse er ofte sikre på hva som må gjøres, og folks gjenstridighet er som kjent en del av problemet.

 

[1] Sally Rooneys roman foreligger på norsk, «Samtaler med venner», Cappelen Damm 2018.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!