Kommentar

Tidligere forsøkte journalister å forstå og beskrive verden, engasjerte og nysgjerrige. Idag er de mest opptatt av å bortforklare det de ikke liker. Annerledes kan man ikke beskrive behandlingen av Israel-debatten, og terrorplanene i London.

Vi har sett disse tendensene demonstert så mange ganger at vi kan snakke om et mønster. Gaarders kronikk utløste en reaksjon. Kritikken var knusende for den som kunne lese. Alarmen gikk hos «de gode». De mobiliserte. Thomas Hylland Eriksen rykker ut. Deres viktigste våpen er at påstanden om at all kritikk av Israel øyeblikkelig stemples som antisemittisme. Det er et trumfkort, som skal få alle protester til å forstumme. Som når dommeren gir gult kort.

Hylland Eriksen er ekstrem og farlig, og helt uten måtehold. Han snur begrepene på hodet. Det minner om dialektiske krumspring fra sosialismens tidsalder. Som når han hevder at jøder aldri blir avkrevd samme avstandstaken fra terror som muslimer. Hans metode: Vær frekk nok og folk mister fatningen og godtar det.

Jøder sprenger ikke fly og mennesker rundt hele kloden i Jahves navn. Jøder verden over blir derimot mobbet og trakassert qua jøder.

Hylland Eriksen har den frekkhet at han vil stjele dette paradigmet og bruke det for muslimer og mot jøder. Det er en kulde i hans argumentasjon.

Omvendt verden

Journalister og forskere har sammen skapt en forestilling om at muslimer i Vesten er stigmatisert og diskriminert, som følge av 9/11 og krigen mot terror. Dette er denne mistenkeliggjøringen og Irak/Afghanistan som utløser terror i vestlige land, og nå også Israels handlinger.

Noen bruker dette aggressivt, andre bruker det som en sovepute for å slippe å ta stilling. Man kan snakke om den aktive og passive part.

Til den sistnevnte hører Aftenpostens Ulf Andenæs, som idag skal forklare terrorplanene i Storbritannia.

Det fremgikk at de arresterte personer i hovedsak hadde tilknytning til islamske land og miljøer. En ledende politiembetsmann av asiatisk herkomst hadde stått frem like i forveien og sagt at fiendtlige holdninger til islam hadde ført til at den yngre generasjon av innvandrerbefolkningen ble fremmedgjort og radikalisert. Noen unge muslimer faller for ekstremistenes lokketoner fordi de har vanskelig for å komme inn i arbeidslivet. Fiendebilder bygges opp, mens særlig yngre menn med islamsk bakgrunn i britiske byer føler seg trakassert når politiet gjennomfører antiterrorlovene med forholdsvis hardhendte midler.

Mange frykter at dette er en ond sirkel. Likevel er det håp om en positiv utvikling, fordi flertallet i Storbritannias store muslimske befolkning er vel etablert, har gjort økonomisk fremgang og gir et respektert bidrag til samfunnet og dets mangfold. Samtidig er muslimer flest provosert av sider ved Tony Blairs politikk overfor den islamske verden, noe som gir næring til fundamentalismens verkebyll.

Dette er vanskelig å fatte at en erfaren journalist kan skrive slikt tøv. Det er som å se inn i hjernen til Ulf Andenæs: Han har en umulig oppgave. Han skal både forklare terroren, og samtidig fortelle at det er muslimene som er ofre. Det er som å skulle finne løsningen på sirkelens kvadratur.

Fiendebilder festner seg

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også