Sakset/Fra hofta

Aftenpostens Ulf Andenæs har møtt den velkledde og pent utseende Tariq Ramadan, og utnevner den sveitsiske islamisten til «En Lysende Stjerne For Islam i Europa». Det kan godt hende, i hvert fall hvis vi husker å glemme at den lysende stjernen i beste sendetid hadde relativt store problemer med å ta klar avstand fra livlige og moderne skikker som å steine kvinner som har vært utro.

For dersom vi skulle komme til å huske opptredener som akkurat den, kunne det stille Andenæs` glade budskap i et heller tvilsomt lys:

Blant moderne, velutdannede muslimer av annen eller tredje generasjon i vest har han stått frem som et forbilde. Spredt over Europa lever unge muslimer som ikke ønsker å glemme hvor de kommer fra, men som heller ikke ønsker et liv i ghettoen. For dem er ordene fra menn som Tariq Ramadan etterlengtet.

Ja, det er de nok – særlig når Ramadan mottar stående ovasjoner fra europeiske journalister. Å for eksempel mene at steining kan være en gangbar praksis borger åpenbart for kvalitet i Andenæs` oppfatning av dagens Europa, og da faller det helt naturlig å gi Ramadan etiketten «Ekte Europeer». Til herr Ramadans forsvar skal det nevnes at de (burde vært) allment kjente bemerkningene falt i 2003, og for alt jeg vet kan det på den tiden ha vært utpreget vanlig for en gjennomsnittlig europeer å virkelig måtte tenke over hvorvidt steining som straff for utroskap er bra eller dårlig.

Litt på sidelinjen, men det kan det synes som at bare det at Tariq Ramadan er helten til vår egen Nazneen Khan-Østrem burde ha fått Andenæs til å se på mannen med et litt mer kritisk blikk. «Tariq Ramadan er min helt», sa en av de moderne norske muslimer, Nazneen Khan-Østrem, da hun ble intervjuet i Aftenposten om disse spørsmål. «Han demonstrerer at det går an å være europeer og muslim samtidig», skriver Ulf Andenæs.

Khan-Østrem er forfatter av boken «Min hellige krig», som fikk kritikk for å være i overkant voldsromantisk. I boken hyller hun blant andre Sayyid Qutb. Ellers er moderne Khan-Østrem kjent for å ha en lite sympatisk innstilling til Vesten og er en beundrer av den ekstreme islamistiske organisasjonen Hizb ut-Tahrir, som er forbudt i flere land:

Khan-Østrem henviser til en dansk dokumentar om dette nettverket, vist på NRK.

«Den fremstilte bevegelsen negativt, som terrorister og fanatikere. Dette bildet stod imidlertid i sterk kontrast til lederen som ble intervjuet: En ung, pen arabisk mann som var skremmende intelligent og velartikulert, og som kunne ha sjarmert hvem det skulle være. Jeg lot meg fascinere av organisasjonen» (s.139).

I og for seg overrasket ikke dette, all den tid liknende er sagt av Khan-Østrem i Ny Tid:

«… de evner å samle tusener av unge menn og kvinner på Wembley stadion i London, og er blitt populære blant muslimsk innvandrerungdom i Danmark. Hva er det som trekker alle disse unge til en slik organisasjon? Det er en stor intellektuell utfordring for meg å svare på det spørsmålet. Man kan se det som et forsøk på å finne en identitet som er fri fra den vestlige dominansen og åket fra kolonitiden, som en prosess man innen postkoloniale studier kaller ’decolonialization of the mind’. Sett fra et slikt perspektiv får det valget disse ungdommene tar – et valg jeg beundrer dypt – et slags kulturradikalt, eller i alle fall kulturkritisk, skjær. Det viser at hva som er kulturradikalt for en med minoritetsbakgrunn ikke nødvendigvis er det samme som for en med norsk bakgrunn» (14.august 2004).

Men i henhold til Ulf Andenæs og Aftenposten er altså Ramadans heltestatus i Khan-Østrems militante univers for positivt å regne. Godt mulig; spørsmålet er vel helst hvem det er positivt for?

Ramadan er dessuten så heldig at han er bærer av det Andenæs kaller en «sterk arv»; han er barnebarn av Hassan al-Banna, som grunnla den forfulgte og berømte islamistbevegelsen det muslimske brorskap. Det er sterkt det! Uten sammenligning for øvrig, men ville noen beskrive det å være barnebarn av for eksempel Jim Jones eller Benito Mussolini for en sterk arv? Vel, nok om det, til tross for en flott arv har man har i det minste fått med seg at den ekte europeeren er en smule omstridt:

Noen hevder at lederskikkelser som Ramadan prøver å forene det uforenlige. Han blir ofte møtt med mistanke. Da Notre Dame-universitetet i USA utnevnte ham til professor i religionsvitenskap, ble han nektet innreise av myndighetene i Washington. Hans islamistiske familiebakgrunn og kontaktflate fant ikke nåde. I stedet ble han tilknyttet universitetet i Oxford, i tillegg til andre læresteder i Vesten og i Midtøsten.

Det er ikke helt uten grunn at Andenæs` nye og behagelige bekjentskap blir møtt med mistanke. Som de fleste av Ramadans likesinnede opererer han ikke sjelden med flere budskap på en gang – nøye beregnet ut fra hvilket publikum han henvender seg til for øyeblikket. Tariq Ramadan utgir også kassetter i tur og orden, der han utilslørt forklarer sin strategi:

Før man forholder sig til Ramadans udtalelser, må man være bevidst om hans kommunikationsstrategi. I interviews til pressen og oplæg til debatmøder à la Krogerups vil han typisk bruge plus-ord så som »reform af islam«, »kritik«, »rettigheder«, »dialog«, »demokrati« uden at forklare, hvad begreberne konkret betyder for ham. Denne strategi favoriserer i høj grad tilhørerens egne forestillinger af disse ords betydning. Men hvis man vil vide, hvad Ramadan mener med disse ord, kan det anbefales at lytte til hans kassettebånd. På båndet »Courants de la pensée musulmane contemporaine. Hassan al-Banna. 3« forklarer han, at man i stedet for at bruge islamiske begreber skal bruge vestlige begreber, men give dem et islamisk indhold.

Fylle vestlige begreper med islamsk innhold? Vi trenger ikke lete lenger enn til Kairo og de islamske landenes menneskerettighetserklæring for å bli klar over at vestlige og islamske definisjoner av de fleste begreper på dette området harmonerer sørgelig dårlig. Faktisk trenger vi ikke gå lenger enn til å ha en høflig konversasjon med en troende muslimsk mann. Da snakker vi for eksempel om likestilling og det er han veldig for. Det er også jeg, så samtalen ruller fornøyd videre og vi er vel forlikte – helt til det kommer frem at hans forståelse av likestilling innebærer at jeg som kvinne forventes å holde meg i hjemmet og utføre mine huslige plikter, fordi hans plikt er å arbeide ute for å forsørge meg økonomisk. Punktum. Begge kjønn har altså sine definerte plikter, og vips: likestilling!
Jeg går ut i fra at det ikke er nødvendig å påpeke at jeg legger noe helt annet i likestillingsbegrepet; blant annet innebærer det ikke at mannen min overtok eiendomspapirene på min person og min valgfrihet ved ekteskapsinngåelse.

Men den gode troende er overfladisk sett for likestilling han, så det høres jo både ekte og bra ut i et intervju hvis han ikke får et eneste oppfølgende spørsmål. Og det får han naturligvis ikke, da disse ørsmå, daglige misforståelsene hva gjelder definisjoner av saker og ting er et faktum som vestlige journalister ikke har spesielt lyst til å forholde seg til. Det benytter islamister som Tariq Ramadan seg flittig av, senest i debatt på Krogerup Høyskole i Danmark der han møtte forsker i islamisme Tina Maagard:

I mit spørgsmål til Ramadan på Krogerup var min hensigt netop at forbinde det, han havde sagt i sit oplæg med det, han siger på båndene. Jeg forholdt mig meget præcist til hans egen opfordring: »things which are missing today: The first one is: Trust. Trust«.

Jeg roste Ramadan for tillids-tanken, og gjorde ham opmærksom på, at der var en meget enkel, men vigtig ting, han selv kunne gøre for at styrke tilliden: nemlig at sige det samme i åbne debatfora som på kassettebåndene, så vi var klar over, hvor vi havde hinanden. Jeg foreslog, at vi diskuterede to eksempler fra kassettebåndet »L»identité musulmane: construire notre discours«. 1) Ramadan udtaler, at hvis man tager en kop kaffe under ramadanfasten, så er det udtryk for »holdninger som er forbundet med en perversitet«. 2) Han udtaler (i forbindelse med kritik af »ateistiske, verdslige og zionistiske ideologer«) at »intet sted i nogen menneskerettighedserklæring kan kræve, at en mand amputerer sig selv for at opnå statsborgerskab. Hvis det drejer sig om, at jeg skal amputere mit væsen for at få papir på mit statsborgerskab, så har det papir nogle skavanker.« Jeg opfordrede til, at vi sammen debatterede præmisserne for disse udsagn om perversitet og amputering og sluttede af med at sige: »Bring it out in fora like this and let us discuss it freely«.

I det kvarters tid, Ramadans svar tog, forholdt han sig ikke på noget tidspunkt til de konkrete passager, jeg havde refereret til, men rettede anklager mod mig, såsom »the mistrust that you are spreading«.

Hans reaktion tager jeg nu ikke personligt, da formålet med mit spørgsmål også var at se, om han følger samme kommunikationsstrategi som for ti år siden i Frankrig. Det gør han, med samme forudsigelighed som en velsmurt sodavandsautomat. Først taler han om tillid og opfordrer til at diskutere alle problemstillinger, og hvis nogen så gerne vil have en præcis diskussion af, hvordan han fortolker bestemte begreber, lukker han diskussionen ved at mistænkeliggøre spørgeren. Business as usual. Så vi fik aldrig at vide, ud fra hvilke præmisser, Ramadan forbinder menneskerettigheder med amputation af muslimer og kaffedrikning under ramadanfasten med en perversitet.

Forfatter og skribent Paul Berman eksponerte forøvrig Tariq Ramadans modus operandi i en lengre artikkel tidligere i år. Artikkelen levner verken Ramadan eller journalistene som intervjuer ham mye ære. Kan det være grunnen til at journalister generelt – som for eksempel en norsk en – ikke tar seg bryet med å lese den og/eller ikke tar innvendingene alvorlig? For der foreligger visse innsigelser, også hva angår Ramadans analyse av Europas utfordringer når det kommer til islam:

Samtidig lar det seg ikke underslå hva en annen deltager på Vitenskapsakademiet, den engelske religionsforskeren Grace Davie, påpekte: Utfordringen for Europa er at islam ikke godtar å se på religion som en privatsak. Islam skjelner ikke på samme måte som kristendommen mellom samfunnet og enkeltmennesket. Budskapet fra Kristus, om å «gi keiseren hva keiserens er», hører ikke til islam.

Likevel skriver Andenæs – tilnærmet frelst:

Ramadan har nok et svar på det også. Med ordet i sin makt greier han å forene det tilsynelatende uforenlige, der andres ord ikke strekker til.

Gjør han nå egentlig det? I så fall er det fordi han stadig får omfattende hjelp av ivrige, vestlige journalister. Så et bedre spørsmål kan være hvorfor den unnvikende og tvetungede Ramadan får så ukritisk og flatterende omtale av en tilnærmet samlet europeisk journaliststand? Hvordan kan en erfaren journalist få seg til å skrive at Ramadan greier å forene det «tilsynelatende uforenlige», når journalistens artikkel praktisk talt åpner med følgende replikk hva gjelder Ramadans syn på religion:

Vi må ikke forveksle de guddommelige sannheter med hva som er kulturelt arvegods fra Midtøsten og Pakistan, sier Ramadan. Hva som gjelder, er profetens guddommelige budskap.

Følger man dette budskapet til sin ytterste konsekvens, så er det ikke særlig gode nyheter at moderne, velutdannede muslimer av annen eller tredje generasjon i vest har Tariq Ramadan som et forbilde. Snarere er det omvendt. For hvor skal evige sannheter plasseres i et demokrati? Hva skal politikk stille opp mot Guds egen sannhet, og kan en sannhet på telefaks fra Gud i det hele tatt debatteres demokratisk? Til informasjon kan europeisk historie by på et og annet eksempel på mennesker som forsøkte å utfordre guddommelige sannheter – og har man lyst til å få et lite innblikk i hvordan Sannhetens Forvaltere taklet den problemstillingen på demokratisk vis, så er det bare å slå opp i nærmeste historiebok. Søk gjerne på ordet «kjetter».

Eller kikk litt på dagens praksis i det demokratiske teokratiet Iran, som Ramadan fremhever positivt i forhold til det demokratiske, sekulariserte Europa:

Også her vil jeg foreslå en tålmodig begrebsudredning for at være sikker på, at vi ikke misforstår hinanden i forhold til, hvad det betyder at være demokratisk/antidemokratisk.

Jeg anbefaler her Ramadans kassettebånd »Critique de la démocratie«, hvor han er meget kritisk overfor det demokrati, der er udviklet i samspil med sekulariseringen i Europa, samtidig med at han udtaler sig positivt om den Islamiske Republik i Iran.

Ud fra disse konkrete eksempler kunne vi have fået en god diskussion om, hvad vi hver især lægger i ordene »demokratisk/antidemokratisk«, i forhold til konkrete praksis i henholdsvis Iran og Europa.

Hvis Tariq Ramadan er en lysende stjerne for det høyt besungne Euroislam er det grunn til å bli bekymret, men det vil visst journalister helst ikke at vi skal være. Da er det åpenbart bedre å fremstille Ramadan som en engel på juletreet og spre det glade budskap.

Men tør man egentlig spørre hvordan Ulf Andenæs i det hele tatt ser for seg at Tariq Ramadans guddommelige sannheter på noen måte kan la seg forene med de sekulære demokratiene i Europa? Eller er det sånn at ikke engang Andenæs og Aftenposten har noe lyst til å tenke nærmere over hvilke følger det som nødvendigvis må bli svaret kan få for dagens europeiske samfunn?

Aftenposten: Ekte europeer, ekte muslim

Tina Magaards kronikk «Lad os få en fri diskussion, Boel» i Frederiksborg Amts Avis om Krogerup Høyskoles arrangement med Tariq Ramadan. Artikkelen er sub only.

Workers` Liberty: 40 reasons why Tariq Ramadan is a reactionary

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også