Sylo Taraku, generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering og mangfold), som også tidligere har levert gode innspill, har idag skrevet en kronikk i VG hvor han lister opp hva som faktisk må til for å stanse radikaliseringen i muslimske miljøer. Han legger ikke fingerne imellom:

Årsakene til radikalisering kan være komplekse, men vi må ikke underkjenne ideologien som en motiverende faktor. Jihadistene kommer ikke fra en annen planet, men ut fra muslimske miljøer der storhetsfantasier om et islamsk kalifat og antivestlig retorikk ikke får nok motstand.

Islams ideologi er problemets kjerne. Taraku skriver at de muslimske miljøene og organisasjonene må gripe fatt i fire problemstillinger:  

* Forestillingen om egen overlegenhet og en nedlatende holdning til de vantro

 * Intoleranse overfor kritikk

 * Forestillingen om at Vesten driver et evig korstog  mot muslimer

 * Utopien om et islamsk kalifat.

 Sylo Taraku – generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering og mangfold)

Egen overlegenhet. Mange nordmenn har en tendens til å synes synd på muslimer. Dette er misforstått. Taraku ser dem fra innsiden: De føler seg overlegne og mange har nedlatende holdninger til nordmenn og det norske samfunnet. Daglig ser man utslagene. Alt fra muslimske skolegutter som ikke vil høre på «frøken», hun er bare en kvinne må vite – til systematisk økonomisk utnyttelse av samfunnet (taxi-saken), Rotherham og Sharia-områder.

Unge muslimer med forskjellig etnisk bakgrunn omtaler hverandre som brødre og søstre. Det er ikke farlig med indre samhold, men problemet oppstår når de andre kalles nedlatende som kuffar eller kafir – som betyr vantro på arabisk. Når verden deles mellom gode muslimer og dårlige kuffar, skaper det grobunn for hat og fiendebilder.    

Intoleranse overfor kritikk.

Alle mine muslimske slektninger og venner opplever det som belastende at islam og muslimer har et så dårlig omdømme i verden. Men omdømmet blir ikke særlig bedre med lav toleranse for kritikk. Der folk i Vesten diskuterer åpent, blir muslimer som kritiserer sine egne ofte utsatt for trusler og hets.

All kritikk, selv konstruktiv kritikk, anses ofte som «hat». Koranen gir intet rom for kritikk, og kritikk av Muhammed føles av muslimer som et personlig angrep. I vestlige øyne er dette overfølsomt og hårsårt. Det hjelper naturligvis ikke at de såkalte moderate muslimene blir utsatt for trusler og hets av sine egne hvis de tør å ta offentlig selvkritikk på vegne av religionen eller kulturen.

Evig korstog

Anti-vestlig retorikk er et kjennetegn for radikaliserte muslimer. Ydmykelsen mange opplever på grunn av muslimenes dårlig omdømme forsterkes av en visshet om at muslimske land – og den islamske sivilisasjonen – fullstendig har stagnert og havnet i grøfta, mens andre sivilisasjoner blomstrer og utvikler seg.

Det må være vanskelig for muslimer som er oppvokst i den tro at deres religion og ideologi danner basis for det perfekte samfunnet når de ser at dette ikke matcher med realitetene. Kart og terreng stemmer ikke. Koranen og Muhammed er perfekte, så det er utvilsomt noe annet som ligger bak? Noen andre må ha skylda. Vestens sekulære og (religions)frie land fungerer som et speil for muslimer. De liker ikke hva de ser og snur seg bort samtidig som de anklager vestlige land for å være årsak til islams problemer.

Utopien om et islamsk kalifat

Drømmen om et utopisk islamsk kalifat er ikke bare forbeholdt voldsromantiske ekstremister, men deles av mange religiøse muslimer – også blant de som tar avstand fra ISILs og al-Qaidas fremgangsmåter. En kan spørre hvordan de ser for seg å kombinere ambisjonene om fremgang og et styrket omdømme for muslimer, med et antimoderne islamsk kalifat som et idealsamfunn?

Her er jeg uenig med kronikkforfatteren all den tid Den islamske stat allerede er blitt deklarert og området er på størrelse med Storbritannia. Hvor mye større dette kalifatet blir, og varigheten av det, gjenstår å se. Særlig hvis IS erter på seg Putin. Han spiller ikke golf. 

Du har helt rett – dette er et juksebilde.

VG